I stimen av såkalt alternativ, komplementær medisin, er urtemedisin et felt som til en viss grad har blitt anerkjent innen den moderne legevitenskapen, og til og med blant skeptikere. Urtemedisin inneholder tross alt kvanitifiserbare og farmakologisk aktive virkestoffer som tas opp i kroppen, og som dermed kan ha fysiologiske og biologiske konsekvenser (i motsetning til for eksempel homeopati). Men selv om naturmedisiner generelt sett er plausible, er det ingen garanti for at alle virker eller er trygge. Noen har godt dokumenterte og definerte effekter, og blir dermed kalt naturlegemidler, og regulert som andre legemidler. De fleste har derimot svakere bevis – ofte basert på anekdoter eller tradisjoner – og fortjener derfor ikke samme status som legemidler. Disse kan allikevel selges fritt under betegnelsen ”naturmidler”, og reguleres da under Matloven. I likhet med kosttilskudd og såkalt ”funksjonell mat” kan naturmidler markedsføres med diverse helsepåstander, dvs. en antydning om sammenheng mellom et produkt og helse. Medisinske påstander tilknyttet næringsmidler (og dermed naturmidler) er imidlertid forbudt, noe som bl.a. fremgår av Legemiddellovens §20…
Det er forbudt i reklame eller lignende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at en vare som ikke er legemiddel anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr.
…og av Forskrift om merking mv av næringsmidler §5 (http://www.lovdata.no/for/sf/ho/ho-19931221-1385.html) :
Det er ikke tillatt å:
1. tillegge næringsmidlet virkninger eller egenskaper det ikke har,
2. gi inntrykk av at næringsmidler har spesielle egenskaper når alle lignende næringsmidler har de samme egenskapene,
3. påstå eller gi inntrykk av at et næringsmiddel forebygger, leger eller lindrer sykdom, sykdomssymptomer eller smerter (…)
Definisjonen av helsepåstander vs. medisinske påstander ble vurdert i den såkalte Syseutredningen om ”problemstillinger knyttet til produkter med legemiddellignende form” fra 2003. Utvalget utredet en ”påstandsliste”, hvor medisinske påstander ble klassifisert som A (forbeholdt legemidler), lovlige helsepåstander som B (for næringsmidler hvis det finnes dokumentasjon i samsvar med EUs regelverk), og ulovlige helsepåstander som C (diffuse og uspesifikke helsepåstander uten et ”fornuftig meningsinnhold for en fornuftig gjennomsnittsforbruker”, som for eksempel ”øker forbrenningen”).
Hvorvidt selve regelverket er bra eller dårlig er én ting; hvordan implementeringen av det fungerer i praksis er mer aktuelt. Nylig kunne nemlig landets aviser, inkludert Dagbladet og Nationen, vise til at store deler av denne bransjen driver en forstemmende markedsføringspraksis…
Minst en av tre annonser for helsekostproduktene tranebær og dvergpalme inneholder ulovlige helsepåstander, ifølge en ny studie.
Den ”nye studien” er nærmere bestemt en artikkel fra siste utgave av Norsk Farmaceutisk Tidsskrift, som utgis av Norges Farmaceutiske Forening: Markedsføring av naturmidler: Vurdering av annonser for dvergpalme- og tranebærprodukter. Artikkelen er igjen en kortutgave av farmasøyt Maria Høyland Tønnesens masteroppgave ved Universitet i Bergen fra 2008, som omhandler markedsføringen av to naturmidler – tranebær og dvergpalme. Undersøkelsen ble foretatt i Bergen i 2007 og 2008, og så på bruk av påstander i apotek- og helsekostforretninger samt annonser fra ukeblader, helsemagasiner og norske internettsider; totalt 122 relevante annonser.
Av de 122 resterende annonsene inneholdt 121 medisinske påstander, lovlige og/eller ulovlige helsepåstander. I 67 prosent av annonsene ble det benyttet medisinske påstander (A-påstander), mens ulovlige helsepåstander (C-påstander) ble funnet i 34 prosent. Lovlige helsepåstander (B-påstander) ble brukt i 70 prosent av annonsene, mens 77 prosent av annonsene ble vurdert å inneholde andre påstander eller informasjon som kan påvirke en potensiell bruker.
Majoriteten av annonsene inneholdt altså medisinske påstander. ”Urtelisten”, altså §4 i Forskrift om legemiddelklassifisering, definerer både dvergpalme og tranebær som handelsvarer, hvilket som nevnt ikke kvalifiserer til medisinske påstander (forebygging eller behandling av blærekatarr, urinveisinfeksjon og prostatabesvær, som disse produktene ofte brukes mot, er å regne som A-påstander).
Dessuten ble det oppdaget ulovlige helsepåstander i én av tre annonser; de aller fleste ikke overraskende fra internettsider (over 80 %).
”Gjennomgående var markedsføringen av naturmidler fra apotek mer nøktern enn fra de andre distribusjonskanalene.”
Eksempler på ulovlige påstander var bl.a…
– Ingen bivirkninger ved anbefalt dagsdose
– For kvinner og menn med urinveisplager..
– Vitenskapelige studier viser at tranebær motvirker urinveisproblemer
– Solaray® CranActin® AF™ er verdens ledende tranebærprodukt i kapselform og omfattende studier viser at den er svært effektiv ved urinveislidelser!
Mens medisinske påstander var slik som…
– Godt for prostataproblemer
– Forebygger og behandler blære- og urinrørkatarr
Flertallet av de ulovlige helsepåstandene gjaldt for øvrig annonser om dvergpalme, flere av dem spekulative og overdimensjonerte:
Blant annet ble det i flere annonser hevdet at dvergpalme har en antiandrogen effekt som fører til en reduksjon av størrelsen på prostatakjertelen. En slik effekt er imidlertid ikke vist i kliniske studier, kun i in vitro-studier (9). Det er derfor betenkelig at teorier om virkningsmekanismene blir fremsatt som om de skulle være entydig bevist. Slik formuleringene fremstår kan en lett få inntrykk av at dvergpalmens farmakologiske egenskaper er klarlagt og ledes til å tro at dvergpalmens egenskaper er dokumentert på samme måte som et legemiddel.
Resultatene er nedslående, og forhåpentligvis også sørgelige og pinlige for bransjen. Man må selvsagt ta et forbehold om at dataene er fra 2007-2008, og at situasjonen kan være forbedret eller endret i dag. Det kommer an på hvor naiv en vil være.
De nyeste gjennomgangene viser at studier på dvergpalme samlet sett er negative, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten:
Dvergpalmeekstrakt ser ikke ut til å være mer effektivt enn placebo i behandling av urinveisplager grunnet forstørret prostata. Slik konkluderer Cochrane-samarbeidet etter å ha gått systematisk gjennom relevant forskningslitteratur.
Når det gjelder tranebær mot urinveisinfeksjoner er jeg mindre oppdatert, men det kan nevnes at EUs matreguleringsorgan, EFSA, nylig avviste en søknad om bruk av helsepåstander som tranebærjuice (Ocean Spray) til forebygging av urinveisinfeksjon.
Markedsføringen kan ha bedret seg, men en skal nok ikke måtte lete lenge for å finne tegn på det motsatte. Jeg så for eksempel senest i dag bl.a. en tranebær-te av merket BioPharma i nærmeste Meny-butikk (de har det også i pilleform), som gir seg ut for å være ”Godt ved blærekatarr” – en medisinsk påstand som både er ubegrunnet og ulovlig. Det er mulig at produsenten handler i god tro, men praksisen vitner uansett om holdningsløshet. Bransjerådet for Naturmidler, som selv var representert i Syse-utvalget, er svært tydelige på hvordan helsepåstander bør brukes på sine nettsider:
– A- påstander = legemiddelpåstander. SKAL IKKE benyttes!
– B –påstander = kan benyttes derom dokumentasjon foreligger
– C -påstander = bør ikke benyttes da de anses for uklare
Det burde være en selvfølge at en industri som årlig omsetter for over 2 milliarder kroner i Norge følger opp, og resultatene i denne studien bør være nok en oppfordring til å gi et økt mer og strengere oppsyn. Mattilsynet gjennomførte også i 2005 en undersøkelse av kosttilskuddsbransjen, og fant mange funn på dårlig kontroll. Det er opp til produsenten og forhandleren å sørge for at regelverket etterleves. De som ikke takler reglementet bør heller ikke ha noe i en slik bransje å gjøre. Jo lenger tid det tar for dem å skjerpe seg, jo større vil skadene bli for de mange forbrukerne som lar seg bondefange.
Helsekostbransjen nyter allerede godt av at naturmidler i Norge reguleres som næringsmidler, slik at de dermed er lette å få tak i. Det er få kriterier om trygghet og effektivitet før og de slippes ut i butikkene, og heller ingen evaluering og systematisk overvåkning av bivirkninger blant forbrukerne, slik det er for legemidler. Det blir derfor opp til forbrukerne å ha kunnskap om riktig bruk og valg av kosttilskudd/naturmidler. Bransjen vil kanskje nettopp si at det å kjøpe naturmidler eller kosttilskudd handler om forbrukerens individuelle ansvar og evne til å ”tenke selv”. Men folk flest er ikke nødvendigvis rasjonelle, særlig ikke innenfor felt som krever en viss helsefaglig allmenndannelse. Personer med et helseproblem er dessuten å regne som en sårbargruppe, og bør skånes ekstra for å bli gjort til ofre for skruppelløse salgsstrategier. Og dersom produsentene ser på sine kunder som opplyste og i stand til å ta egne valg, hva er da poenget med falsk reklame?
Vi må bare være realistiske og innse at denne bransjen lever av å selge mer, ikke mindre (i likhet med legemiddel- og matvareindustrien). Videre er lovverket oftere mer en velsignelse for bedriftene, ikke forbrukerne. Det er i seg selv ingen sensasjon. Som ernæringsprofessor Marion Nestle ved New York University sier:
”Loven baserer seg på to nokså tvilsomme forutsetninger: At kosttilskudd er stort sett harmløse, og at kosttilskuddselgere er ærlige”.
De fleste i bransjen er sikkert også så ærlige de kan, allikevel faller alt for mange hver eneste dag i fella for misvisende markedsføring som ikke ganger noen.
Mange brukere av kosttilskudd/naturmidler slutter seg til dem ut ifra mistillit til legemiddelindustrien – at deres produkter er skadelige, og at de ønsker å forby kosttilskudd. Men om vi later som om det er sant, burde vi derfor automatisk stole på helsekostbransjen? Hvorfor skulle ikke den være utsatt for en like skeptisk og kritisk holdning? Trolig vil ingen av dem oss vondt, men begge parter bør spille etter samme regler – uansett om pillene deres er ”naturlige” eller ikke.
Vi forbrukere kan også ikle oss en mer kritisk og aktiv rolle for å gripe inn mot slike urimelige utnyttelser av forbrukerne, for eksempel ved å sende inn klage til Forbrukerombudet.