Vi har fått enda et nytt «universitet» i Norge. Nei, det handler ikke om «et universitet på hvert nes»-debatten og forvandlingen av høgskolene. Ikke et vondt ord om høgskoler med ambisjoner her. Det handler om noe langt festligere. Nemlig organisasjonsnummer 992168196.
Vet ikke hva det er, sier du? Ikke så rart. Det er nemlig enkeltmannsforetaket Universitet Sandefjord. «Universitetet» har en litt lengre tittel også, som vi mer enn gjerne gjør oppmerksom på: «Universitet Sandefjord for Den Germanske Nye Medisin, Naturlig Kunst og Livsstil.
Endelig skal vel Hamer få den doktorgraden den store medisinske sammensvergelsen så lenge har nektet ham. Om han så må forære seg den selv… (Den hodeløse (her navnløse av høflighetshensyn) bloggeren som tjatret ivrig med Mira Craigs åndsforlattheter om tanker og kreft* som eksplisitt reklame for Hamers norske «Metamedisin»-disipler kan kanskje melde seg på.)
Men det fikk egentlig tankene mer til å vandre i litt mer generelle retninger.
For det at Hamer så fryktelig gjerne vil være sitt eget «universitet» er ikke bare nok et eksempel på hangen etter anerkjennelse og noe som ligner legitimitetens stempel på aktivitetene sine. Det inngår i praksis som en nokså interessant og ikke uvanlig strategisk handling: gi noe et imponerende og misvisende navn som kan forlede uvitende til å tro at de har med noe anerkjent og offisielt å gjøre.**
Dette fenomenet er såvidt vanlig at Canada har en interessant navnepolicy for selskaper. Hvilket mer enn antyder at det er et vanlig redskap i bevisst juks. I USA har vi blant mange andre «National Vaccine Information Center» som nok ikke er så offisiell som navnet skulle tilsi, men snarere er navnet på en sentral anti-vaksinasjonsorganisasjone, visstnok USAs eldste fortsatt aktive. Som norske eksempel nevne (Fritt helsevalgs og) Nyhetsspeilets Hans Kristian Gaarders høyst alternative «Institutt for helseforskning» som hverken er noe institutt eller ser ut til å bedrive forskning, eller Kreftforbundet, en tøvete alternativside som forsøker å låne troverdighet i leserbrev og ellers fra navnelikheten med Kreftforeningen.
Det er en strategi som har sin funksjon, selv om den kanskje ser litt vel gjennomskuelig ut: Det handler om å adoptere masse ytre kjennetegn ved vitenskap hos de ellers anti- eller pseudovitenskapelige. Man kaller det f.eks. et «institutt» eller «universitet», man ikler seg laboratoriefrakker eller produserer artikler og bøker med fotnoter og slenger rundt seg med ord som «kvante», «nano», «energi» og setter dem sammen til noe som klinger vitenskapslignende.
Det er den virtuelle formen av Feynmans fortelling om cargo-kultenes «landingsstriper» og «kontrolltårn» – forvekslingen av ytre trekk med vesentlige strukturer. Det er knapt nok Cargo-cult science. Men det siste er til gjengjeld et essay som kan leses igjen og igjen.
Selv om Hamer neppe kommer til å gjøre det, og de andre ikke har noen interesse av å lære av det.
*Jeg kommer forhåpentligvis sent, men godt i gang med «kjendiser sier teite ting om noe de ikke har giddet sette seg inn i om kreft» i løpet av noen dager. Og lover å ikke gjenta poenget over så mange ganger. Det er langt mer interessante ting å si om det.
** Skeptikerbevegelsen i Norge har sin egen pinlige sak her. Den første skeptiker»gruppen» var (den dessverre forlengst avdøde) eks-ufologen Kolbjørn Stenødegårds «Norsk Institutt for Videnskapelig Forskning og Opplysning». Pompøst og misvisende.