Det er ikke bare Den hellige gral som glimrer i bøker, filmer og tegneserier. Til tider oppstår veritable floder av eventyrlystne som mener å ha funnet Atlantis, El Dorado, Kambyses tapte hær, levende dinosaurer i jungelen eller kjempeslanger på tyve meter, for ikke å si Paktens ark.
Eller Noas.
I hvert fall nesten.
Noen ganger ender det også i katastrofer, som med nyheten i høst om mannen som fryktes omkommet under leting etter Noahs ark.
Fossilet av arken i følge Ron Wyatt. Som ikke direkte var geolog.
Nå er det ikke bare derfor det er liten grunn til å utruste ekspedisjoner.
En første forutsetning for å finne Noas ark er selvsagt at arken har eksistert, i en eller annen fasong.
Nå mangler det ikke skeptikere som uten videre vil blåse hele båten på sjøen, men siden den i realiteten tilhører den litt åpne kategorien ikke umulig, skal vi bruke noe mer presisjon enn pust.
Det er kort sagt slik at det ikke er fysisk umulig at det kan ligge noen kjerner av historie bak mytene om at noen i en fjern fortid bygget en relativt stor båt for å unnslippe en oversvømmelse i Midtøsten et sted (f.eks. da deler av Svartehavet ble oversvømmet rundt år 5 600 f.Kr.).
Men man trenger ikke skrive på Pharyngula for å mene at det er noe … tvilsomt om den kan ha rommet alle verdens dyreslag, eller var med på en verdensomspennende oversvømmelse som dekket selv de høyeste fjell. Det holder å lese lærebøker fra Menighetsfakultetet.
Den andre forutsetningen er at vi kjenner stedet der arken skal ha strandet.
Nå er det litt tåkete akkurat hvor dette er. Bibelen forteller bare om «Ararat-fjellene» som både er et relativt stort område, og som det ikke er sikkert handler om akkurat det området som vi i dag knytter til navnet.
I syrisk tradisjon (og Koranen) peker man på Judifjellet (2089 m.o.h.) i nordvestre Iran. I armensk tradisjon (og katolsk, siden middelalderen også ortodoks) nikkes mot Masisfjellet (også kjent som Ararat, 5 137 m.o.h), den høyeste toppen i det armenske høylandet.
Sagt på en annen måte oppgir Bibelen ikke GPS-koordinatene til stedet arken skal ha landet.
At det er mulig å oversette teksten i Første Mosebok med åser fremfor fjell, slik at fortellingen ikke trenger å handle om en oversvømmelse i mange kilometers høyde, gjør det ikke enklere å plassere arken.
Den tredje er at vi kan datere hendelsen sånn noenlunde. Men dessverre gir ikke Bibelen – eller Gilgamesh for den saks skyld – spesielt konkrete datoer eller århundrer. Vi vet ikke om fortellingene handler om noe som skjedde for 5 000 eller 8 000 år siden. Eller midt i mellom.
Den fjerde er at båten, eller rester av den, er blitt bevart i alle disse årene. Den må altså ikke bare ha ha unngått brann, råte og sopp, men også tyveri av folk ute etter byggematerialer og brensel.
Den femte forutsetningen er at vi faktisk finner noe som vi kan etterprøve.
Den sjette er at det vi måtte oppdage av trestykker, eller forsteinet trevirke eller fossiler av kenguruer og lamaer kan identifiseres med en båt som vi altså ikke kjenner når ble bygget eller hvor den strandet.
Som vi ser er det altså grunn til å ta angivelige funn med noen … klyper salt. Det er tilsvarende liten grunn til å etablere leteekspedisjoner, utover eventyrlyst eller ønske om oppmerksomhet og finansiering.
Men siden det altså stadig hevdes at noe er funnet, kan vi minne om at ingen funn så langt har overbevist historikere eller arkeologer. I stedet oversvømmes vi av anekdoter, aprilspøker og juks.
En av de første i nyere tid handler om den russiske tsar Nikolas II som i 1917-18 skal ha sendt en ekspedisjon til Ararat. Beleilig Naturlig nok mangler dokumentasjon siden han ikke bare abdiserte i mars 1917, men Russland gjennomgikk en heller voldsom omveltning kort tid etter.
Selv om noen senere har hevdet at ekspedisjonen i stedet dro avgårde i 1916, virker det som en noe pussig prioritering midt i en stadig mer desperat krig mot Tyskland. Det hjelper heller ikke at angivelige øyenvitner like angivelig skal ha blitt skutt.
En noe mer dokumentert affære er da også en som skulle tilskynde mye av den moderne jakten. Men selv om det hele er godt bevitnet, handler det om ikke noe annet enn en tysk aprilsnarr i 1933, spenstig gjennomført av Ernst Baumann i Kölnische Illustrierte Zeitung.
Muligens er årsaken til at dette en stund ble tatt for god fisk i enkelte amerikanske kretser en viss språkbarriere, sammen med påfølgende tilsløring siden nok andre saker i avisens hjemland fikk større oppmerksomhet de nærmeste årene.
Nå er ikke denne aprilspøken akkurat den eneste bløffen i floden av påståtte funn av arken.
En av de mer avslørende var et CBS-program fra 1993 om The Incredible Discovery of Noah’s Ark. Påstandene om mannen som hadde oppdaget «hellig tre fra arken» ble tatt på fullt alvor av en rekke kreasjonistiske grupper i USA.
Det ble noe vanskeligere å holde seg alvorlig da det viste seg at det hele var iscenesatt av en skuespiller som ønsket å vise hvor lett det var å la seg forføre av slike påstander. Trevirket stammet forøvrig fra en jernbanelinje ved Long Beach.
En annen som i følge en rekke mindre kritiske nettsteder skal ha funnet arken, eller rettere sagt en fossilert utgave 2 150 meter over havet, var den «erfarne amatørarkeologen» Ron Wyatt (1933-1999). Hans bilder og videoer spres da også fortsatt på nettet når noen hevder å ha funnet rester av arken, som tidligere i år.
I realiteten var adventisten Wyatt en utdannet sykepleier som gikk Indiana Jones en høy gang, eller i hvert fall hevdet han gjorde det. Han skal dermed ha oppdaget alt fra Paktens ark og Sinaifjellet til steintavlene med De ti bud, for ikke å glemme Sodoma og Gomorra.
Uten å kunne legge fram spesielt etterprøvbare funn.
At ikke bare utdannede geologer med adventistbakgrunn, men også Answers in Genesis heller hoderystende kan konstatere at den litt ovale klippeformasjonen han viser til er en … litt oval klippeformasjon, tar Wyatts tilhengere ikke så nøye.
Skal du ut på ekspedisjon i de neste årene, vil vi kort sagt anbefale å sette av plass i lasterommet til andre objekter enn Noas ark.