Jeg er en slags hobbyamerikanist: faglig sett befinner det meste av den empirien jeg har interessert meg for i Nord-Amerika.

Selv om jeg for det meste holder meg til den delen av kultur som er nær eller innenfor grensene av ’religion’, må jeg heldigvis av og til et stykke utenfor for å få kontekst. Noen ganger bringer det meg til nyttige eller underholdende bøker.

I dette tilfellet, fra aller første del av sommeren, tok jeg turen innom bøker som er noen år gamle – både på amerika-feltet og på en del andre felt.

Hvilket jeg muligens kommer tilbake til. Det første knippet henger strengt tatt sammen med bøker jeg leste for mange år siden og som ga meg lyst til å foreta gjenvisitt til forfatterne av henholdsvis ”The Conquest of Cool” og ”The Rebel Sell”. Begge handler om konsumkultur og hvordan ”kult” og ”alternativt” er oppspist av markedskrefter, og hvorfor det måtte bli sånn.

[img534MM]

 

Joseph Heath, professor i økonomisk filosofi, var en av forfatterne av den sistnevnte boken. Flere år senere begikk han en bok som i opprinnelig utgave het ”Filthy Lucre”, men som i den amerikanske utgaven skiftet navn til det noe mer beskrivende ”Economics without Illusions: Debunking the Myths of Modern Capitalism”.

 

Jeg sier mer beskrivende fordi tittel og undertittel i originalen (”Economics for People who Hate Capitalism”) gir et noe misvisende inntrykk av innholdet. Man kunne få inntrykk av at det først og fremst var rettet mot en venstreside som ikke kan økonomi, men ikke liker det den ser. Og det er den, men i den grad den gir ammunisjon til ulike sider i en debatt, så er det til moderate på begge sider.

Boken er todelt: ”Right-wing fallacies” og ”Left-wing fallacies”. Sannsynligvis vil begge de nevnte sider ha innvendinger. ”Liberalistiske” feilslutninger, som langt på vei er det ”right-wing” betyr i boken, omhandler det forfatteren kaller myter om regjeringen som konsument (”taxes are too high!”), om hvordan markedet er avhengig av myndigheters styring (”capitalism is natural!”) og diverse andre tema som er brennbare for ulike debatter om økonomisk politikk. En god nordisk sosialdemokrat vil godte seg og knegge.

Latteren vil fort sette seg i halsen i del to, der politikere får klar melding om å holde seg unna prisdannelse (”the just price fallacy”) og tilsvarende melding om at likelønn er en ørkenspeiling (”equal pay”), for bare å nevne noe. Meldingen om markedets fortreffelighet (på sentrale punkt) og den idealistiske politikkens begredelighet kommer like klart frem som den kritiske betraktningen av naiv, myndighetsfiendtlig tiltro til samme gjorde i første del.

Heath tråkker så mange på tærne som mulig. Jeg satte kaffen i halsen selv. Ved flere anledninger var irritasjonsnivået høyt, og jeg er fortsatt lite overbevist om en rekke argument. Det er ikke bare fordi økonomi er vanskelig, selv om det åpenbart også skyldes det (og egen mangel på skolering i faget).

Delvis skyldes irritasjonsnivået og mangel på overbevisning bokens disposisjon. Todelingen og fokus på navngitte feilslutninger gjør at diskusjonen ikke føles balansert og uttømt. Det er ikke alltid nok utforskning av pro et con på de tema som settes opp; feilslutningskonklusjonen er gitt og resten er begrunnelser.

Begrunnelsene er ikke dårlige, men de er basert primært på klassisk økonomisk teori. Det finnes anslag av sideblikk til studier av menneskelig atferd (”Incentives matter … except when they don’t”), men det er mindre atferdsøkonomi enn man kunne vente, og litt for mye abstrakte resonnement basert på rasjonelle valg foretatt av homo economicus. Med alle atferdsøkonomiens problemer kunne og burde man ventet mer anvendt forskning i resonnementene, ikke minst av forfatteren av Rebel Sell.

Ikke desto mindre: boken er lærerik og nyttig å krangle med, spesielt når man innser at man tar feil. Og den er nyttig, uansett hvor lite interessert du måtte være i Nordamerika.

Joseph Heath
Economics without Illusions. Debunking the Myths of Modern Capitalism
Broadway books 2009, 342s.

[img535MM]

Jeg begynte imidlertid sommeren med en annen del av bunken: i mange år har jeg visst at jeg egentlig burde ha lest Thomas Franks What’s the Matter with Kansas? How Conservatives won the Heart of America. Jeg har bare ikke hatt lyst. Men etter noen måneder med administrasjon og atter administrasjon var leselysten nokså stor, og jeg setter Franks The Conquest of Cool høyt.

Det var riktignok en bok som var basert på avhandlingen hans. Det er ikke tilfelle for What’s the Matter with Kansas. Det er uforfalsket meningsjournalistikk, skrevet for folket, og med et svært tydelig ikke-konservativt utgangspunkt. Det er ekstremt engasjert, ofte personlig – inkludert biografisk – med historiske tilbakeblikk, anekdoter om historie og analyser av kultur og religion.

De personlige anekdotene handler om oppvekst og reise i klasse og overbevisning; de historiske anekdotene gir sosialhistoriske blikk inn i politisk historie. Frank kan historie de fleste av oss ikke kan, og han kan utvilsomt fortelle den. Fortellingen om hvordan Missouri erobret Kansas og hva de så gjorde var verdt hele lesningen for mitt vedkommende.

I tillegg satte jeg (som vanlig) meget stor pris på polemikken. Frank kan alliterere fornærmelser og utskjellinger, uten å bli vulgær. Når han attpåtil satte analytisk fokus på ”verdispørsmål” og hvordan det kristne høyre hadde vunnet frem i politikken gjennom symbolske saker der populisme og religion spilte på lag, var det å regne som ren bonus, selv om det var det jeg var ute etter med boken opprinnelig.

Thomas Frank
What’s the Matter with Kansas? How Conservatives won the Heart of America.
Picador 2005, 322s.

[img536MM]

Jeg hadde egentlig forventet mer av det samme med Franks Pity the Billionaire. Tanken var mer å se hvordan han videreførte analysen frem til Tea Party-bevegelsen og nyere tid, og en enkel bok å ta i sommersol (gitt varmen, helst i skyggen).

Det var enkel lesning, men analysen gikk i en helt annen retning: der Kansas var opptatt av religion, kultur og verdispørsmål, var analysen av amerikansk populistisk konservatisme noen år senere nesten utelukkende preget av ideologi om økonomisk politikk.

Det er to bilder som sitter igjen (utover noen nokså vanlige noen om Glenn Beck og co). Det ene er en skildring Frank gir av bankkrisen og det påfølgende resultat i det politiske landskap: folket er sinte, de samler seg, de marsjerer mot den økonomiske overklassens residenser, med høygaflene reist i sinne: ”we have come, they shout, to cut your taxes”.

Det økonomiske engasjementet er på vegne av en økonomisk politikk som vil straffe de fattige og belønne de rike, og Frank forstår det ikke.

Han ”forsøker”. Det vil si at han adresserer engasjementet og noen av de sentrale spørsmålene tea party-bevegelsen er opptatt av. Av og til hender det til og med at han ikke skummer i munnviken mens han gjør det. Frank er fortsatt liberal med invektiv og tydelig i standpunkt.

Analysene blir mer antydet enn fullført, og formen er preget av at og hvordan Frank mener demokratene har feilet radikalt i å kommunisere til vanlige folk. Han skal i alle fall ikke gjøre samme feil selv, kan man lese mellom linjene. Om ikke linjene er fulle av utropstegn skal leseren uansett klare å se dem.

Det er strålende partier i boken. For all del. Og ikke alle er polemiske. Noen gir også uventede, interessante blikk på sider ved ting Frank interesserer seg for. For eksempel gir han en analyse av Ayn Rand som proletarlitteratur, med inverterte roller men identisk stil og struktur. Det ga god og interessant mening, inkludert til hvorfor dette fortsatt selger, og ikke bare til forventede sosiale og politiske segment.

Thomas Frank
Pity the Billionaire. The Hard-Times Swindle and the Unlikely Comeback of the Right.
Harvill-Secker 2012, 225s.