Kensingtonstein.jpgKong Arthur var fra Norge, og Dyret i Åpenbaringen var trønder! Pseudoarkeologi brukes gjerne i nasjonalistisk øyemed. I denne siste delen av oppgaven om nordisk pseudoarkeologi tar Stavik for seg temaet «nasjonal historie» fra Thor Heyerdahl og Einar Madsen til Per Linge, før han foretar en avsluttende diskusjon.

Av Jarle Stavik (publisert 25.1.2007)

6.2 Nasjonal historie

Nasjonens historie har lenge vært et aktuelt arkeologisk og pseudoarkeologisk tema.

Etter 1814 ble historie og arkeologi brukt som en faktor i nasjonsbyggingen i Norge, ofte på en metode som man i dag vil kalle for pseudovitenskapelig. Det var også tema før og under andre verdenskrig. Det var viktig å vise hvem som hadde rett til bestemte landområder. Slik ble det for eksempel framsatt teorier fra en side om at visse artefakter ble brukt av slavere, mens det fra andre siden ble framsatt teorier med germanere (Arnold 1990: 467).

Etter andre verdenskrig har man innen normalarkeologien for en stor del gått bort fra slike teorier, men de henger fremdeles igjen innen pseudoarkeologien, ikke nødvendigvis i form av nasjonalisme, men ofte i en form der man vil vise at ens egne ”forfedre” var først, best eller minst like gode som andres.

6.2.1 Heyerdahl/Lillieström

Thor Heyerdahl ble kåret til århundrets 5. fremste nordmann i Aftenposten i 2000, og er av mange regnet som Norges største forsker, eventyrer og oppdager internasjonalt. Samtidig ble han kritisert fra vitenskapelig hold for sine teorier og metoder.

Hans hovedteori var at havet i forhistorisk tid hadde vært en sammenbindende faktor når det gjelder kulturspredning. Slik mente han at fortidens sjømenn hadde brakt med seg kulturtrekk fra den gamle verden til den nye. Dette vises f. eks i bruken av siv til skip som finnes på begge sider av Atlanterhavet. Heyerdahl brukte for eksempel søramerikanske sivbåtbyggere for å bygge egyptiske og mesopotamiske sivskip (Heyerdahl 2001: 267, Heyerdahl 2002: 50) for å få best resultat.

Det er også å spore i de fleste av hans bøker at det folket som var ansvarlig for denne kulturspredningen var lyshårede, lyshudede mennesker med skjegg (Heyerdahl 1978: 98, Heyerdahl 2001: 21: 231: 237: 238, Heyerdahl 2002: 48, Heyerdahl og Lillieström 1999: 89). Dette folkeslaget var ikke europeere, men hadde antagelig en felles opprinnelse med dem (Heyerdahl 1978: 123).

Heyerdahl brukte store deler av sitt liv til å finne belegg for sin teori som aldri ble fult ut godtatt av det etablerte forskermiljøet. Spesielt av utenlandske forskere ble han regnet som en pseudoarkeolog. Av sin venn og medarbeider på arkeologiske forskningsekspedisjoner ble hans forskergjerning blant annet beskrevet slik:

”Thor nådde sitt forskningsmessig beste på Galápagosøyene, på Påskeøya og i Peru. På Tenerife begynte den vitenskapelige nedturen – kanskje litt forledet og litt skrevet på alderens kappe som en delvis forklarende årsak til hvorfor det gikk slik […] Denne nedturen kulminerte med Thors prosjekt: jakten på Odin” (Johansen 2003 : 195).

Det er dette siste prosjektet jeg velger å se nærmere på, da det dreier seg om et nordisk orientert tema. Teoriene om Odin ble lansert i to bøker, Ingen Grenser og Jakten på Odin begge skrevet i samarbeid med Per Lillieström.

Per Lillieström er kunstner og angis å være ekspert på gamle kart. Han er hjemmehørende på Tenerife, men opprinnelig fra Sverige. Lillieström ledet det første øko-historiske seminaret om ”Kanariøyene og de maritime folkevandringene før 1500” (Heyerdahl og Lillieström, bokomslag, 1999).

Resymé

Heyerdahl og Lillieström mener mye av kunnskapen om blant annet nordboernes bosetning av Grønland og Vinland har gått tapt på grunn av manglende samarbeid mellom protestanter og katolikker. Målet er å finne ut hvor vikingenes forfedre kom fra og hvor nordboerne dro, ved å føre en dialog med hverandre hvor de av og til drar inn andre kilder hvor det passer seg (Heyerdahl og Lillieström 1999: 19).

Det viktigste poeng i Ingen grenser og Jakten på Odin er Snorre og hans beskrivelse av fortiden. Forfatterne mener Snorres beskrivelse av fortiden er blitt gitt for lite aktelse. Snorres sagaer og debatten omkring ham er et stadig tilbakevendende tema i boken. Et annet poeng er en stadig henvisning til at spesialiseringen av fagfelter har ført til at man ikke ser helheten i det forhistoriske puslespillet.

Som i en samtale springer de tematisk fram og tilbake, men det omhandler hovedsakelig nordboerne og deres fortid. Det er mange gode grunner til å ta fortidens forfattere på alvor da lignende foretak basert på gamle tekster har vist seg å slå stikk; funnet av Troja på grunnlag av Odysseen, funnet av Dilmun ved hjelp av gamle sumeriske tekster (Heyerdahl og Lillieström 1999: 33). Dette understøtter poenget om at også Snorres beskrivelse av fortiden, spesielt den lite påaktede Ynglingesagaen, må tas på alvor.

Argumentene baserer seg på at Snorres beskrivelse av nåværende navn, og datidens geografi stemmer overens med hans historie. Forfatterne mener det er flere indisier, navnelikheter i sagaene og teorier omkring hvordan sagaen kan tolkes, som støtter opp om en bokstavelig tolkning av Snorre. Blant disse er Skidbladne, som forfatterne mener at er en skinnbåt og derfor sammenleggbar. Helleristninger i området Snorre peker på som æsenes hjemland, har paralleller til i nordiske helleristninger av skip, hvor Heyerdahl skiller ut to typer, skinnbåter (Skidbladne typen) og vikingskip.

Heyerdahl har selv vært i området og møtte da folk som fremdeles kalte seg aser og odiner. Dette mener han er ytterligere tegn på at hans og Lillieströms hypotese er korrekt.

De beskriver Karl den stores problemer med danskene, og legger fram en teori om at angrepene på klostre i England er hevn for Karl den Stores kristningsforsøk, som ofte gjorde bruk av engelske prester. Bl.a. angrepet på Lindisfarne var planlagt og en del av samarbeidet mellom Frisere, Saksere og Daner. Slike hevnmotiver mener de også står bak vikingenes angrep på Frankrike. De første vikingtoktene var en følge av at man var blitt utsatt for aggresjon fra dem man gikk til angrep på.

Som nevnt tidligere er også den norrøne bosetningen på Grønland og i Amerika et tema. Heyerdahl og Lillieström mener det er et viktig poeng at Leiv Erikson var kristen og at han brakte kristendommen til Grønland. De mener at Vinland ble utforsket lengre sør enn Newfoundland og peker på den såkalte Spirit Pond-steinen som tegn på at så er tilfelle (Heyerdahl og Lillieström 1999: 348).

En annen kilde til viten omkring kolonisering på Grønland og Vinland er Vatikanets arkiver. På grunnlag av dette mener de at det har vært en utstrakt norrøn kolonisering i Amerika, som blant annet Newporttårnet, Vinlandskartet og Kensingtonsteinen tyder på. Vatikanets kilder beskriver befolkningen av Grønlands biskoprike for å være mye større enn hva man antar har bodd på Grønland, og den overskytende befolkningen blir sagt å ha bodd i Vinland.

Kristendommens innflytelse på Atlanterhavsøyene er et viktig poeng i den siste delen av boken. Blant annet mener Heyerdahl og Lillieström at Island var et møtepunkt for greskortodokse irske munker og katolisismen.

I Jakten på Odin (2001) tar de to samtalepartnerne Lillieström og Heyerdahl videre opp det emnet som de først lanserer i Ingen grenser (1999): Odins ferd til Norden.

I tillegg til Snorre bruker de andre norrøne sagaer som de fletter inn i Snorres historie. Det er et poeng at man på Island hadde hatt kontakt med gresk-ortodokse, irske munker som hadde innført mye kunnskap som ikke ble folk i andre deler av Norden til del.

De nye punktene i Jakten på Odin er en jevn strøm av kommentarer om debatten som kom etter deres lansering av Odin-teorien i Ingen grenser. Et eksempel er deres beskrivelse av en artikkel i Newsweek[7] (Heyerdahl og Lillieström, 2001: 255-258). Der tilbakeviser de kritikken som blir rettet mot deres språklige og arkeologiske argumenter.

Snorre og sekundærkilder blir brukt for å vise vikingenes handel og ferdsel i Nord. Blant annet nevnes Ottars beretning til kong Alfred, en av de mest kjente skriftlige samtidsberetningene fra vikingtiden (op.cit.:86).

Ottar hevdet å bo lengst nord av alle nordmenn og drev mye med handel med samene. Med dette som grunnlag mener forfatterne at det er sannsynlig at vikinger har handlet nordover og inn i Kvitsjøen. Disse folkene mener de er de samme som blir kalt for Varjager i Russland, en forvanskning av Varanger (op.cit.:10). Disse nordmennene kom til Russland og ble konger der. Poenget med dette er å vise hvor Odins forskjellige etterkommere spredte seg. Som konger og herskere i England, Norden og Russland.

I hovedsak går Odin-teorien ut på at Odin ble tvunget til å emigrere med sitt folk etter press fra romerne ca 60 f.kr. Han kom til Norden og etablerte seg som konge, og ble senere sett på som en gud. Odin kom fra området i nærheten av Svartehavet. Dette er beskrevet korrekt av Snorre og andre Sagaer. Man finner beviser på dette i utgravinger i Azov; Asenes Hov.

Bevisfølgen ligger for det første i Snorres beskrivelser som nevner navn som Van, Aser og andre folkeslag og steder som man fremdeles finner spor av i området. Det faktum at man finner disse tyder på at Snorre hadde rett i sin beskrivelse. For det andre er det delvis bekreftet ved arkeologiske funn i Azov. Andre beviser er likheten mellom helleristinger i Aserbajdsjan og Norden, og at man i området i dag finner et folk kalt Udiner. At man i dag ikke er i stand til å se sannheten i disse argumentene skyldes spesialiseringen innen fagfeltene som gjør at man ikke er i stand til å se sammenhengen mellom beviser fra forskjellige fagfelt. Andre beviser er hester, folkemusikk, billedkunst og folketype.

Forskningsfeltet blir utvidet ved å nevne mumier med kaukasiske trekk funnet i Kina. Dette mener Heyerdahl er tegn på folkevandringer av lyshårede folkeslag til Europa, og at det er Nordboerne som i dag minner mest om disse mumiene. I tråd med dette sammenligner de navnene på en kinesisk gudekonge, Wu-di, og navnet Odin.

Det er vanskelig å ikke trekke en linje mellom de kinesiske mumiene med kaukasiske trekk og Heyerdahls teorier om kulturspredning av et lyshåret folkeslag fra Egypt til Sør Amerika og videre til Polynesia (Heyerdahl og Lillieström 2001: 202, Heyerdahl og Lillieström 1999: 89, Heyerdahl 2002: 48, Heyerdahl 2001: 21, 231, 237, 238, Heyerdahl 1978: 123).

Analyse

Heyerdahl og Lillieström henviser til seg selv som vitenskapsmenn (Heyerdahl og Lillieström 2001: 244) og at de vil sannsynliggjøre en teori. Derfor kan teksten trygt analyseres for å lete etter pseudovitenskapelige trekk.

Tilsynelatende virker det som forfatterne har to mål.

Det første er å renvaske Snorre for beskyldinger om juks, løgn og annet som de mener den etablerte historievitenskapen urettmessig har anklaget Snorre for.

Det andre er å finne ut hvor den historiske Odin som Snorre nevner kom fra. En mye gjentatt frase er:

”Det har blant Nordens historikere i siste århundre vært en tendens til å mistenke Snorre for fusk og forfalskning i beskrivelsen av Odin og hans aser og vaner i Kaukasus. Altfor mange har kommet med direkte beskyldinger om Snorres uhederlighet” (Heyerdahl og Lillieström 2001: 122)

og

”Det sier ikke så lite om faremomentene ved spesialisering i våre dager når våre læremestere i Norden kan bringe oss til å tro at aser og vaner er overnaturlige vesener, diktet opp av Snorre” (Heyerdahl og Lillieström 2001: 123).

Det kan virke som om forfatterne her blander kildekritikk og trakassering.

Historikernes argumenter er at den kristne Snorre kunne ikke godta fortidens beretninger om kongeættens guddommelige opphav som sannhet. Det var vanlig blant de fleste kongehus i vikingtiden og middelalderen å skrive slekten sin tilbake til mytiske stamfedre blant guder og gamle helter (Trigger 1996: 33). I stedet forsøker Snorre å rasjonalisere den gamle tidens gudetromed en mer verdslig forklaring basert på de kunnskaper han hadde om verden på sin egen tid. Denne rasjonelle forklaringen er at gudene egentlig bare var mennesker som ble sett på som guder og at de kom fra områder han viste om gjennom middelalderens geografikunnskaper. Dette var vanlig metode på den tiden.

Det er et langt steg fra dette synet på Snorre og til ”direkte beskyldinger om Snorres uhederlighet” (Heyerdahl og Lillieström 2001: 122).

Heyerdahl og Lillieström er ikke alene om å ta opp temaet. Mange av argumentene ble lagt fram av forfatteren Stein Jarving (1999 ny utgave 2001), som skriver følgende:

”Han har ikke direkte sitert fra min bok, men det er påfallende at han unnlater å nevne en norsk bok om samme emnet som nå har vært i salg i snart fire år, og som han selv og Lillieström har fått tilsendt” (Jarving 2002).

Boken er også preget av svært mange faktiske feil og utdaterte teorier. Noen eksempler er at Lillieström hevder at

”Det er en viktig del av Snorres bakgrunn at greskortodokse irske munker hadde funnet veien til Island. De hadde søkt ensomheten og slått seg ned der, før vikingtidens nordboere kom dit som flyktninger. Disse munkene hadde mye visdom og kunnskap å lære bort som ikke kom de slektingene for øre som ble igjen i gamlelandet” (Heyerdahl og Lillieström 2001: 20).

Det kan muligens ha levd irske munker på Island før vikingene kom, men Íslendingabok hevder at de dro bort da vikingene kom (Graham-Campbell, 1980: 78), så Snorre og hans forfedre hadde neppe så mye samkvem med dem at de rakk å utveksle mange hemmeligheter.

En annen detalj er at det er tvilsomt om en kan kalle den irske kristendommen i vikingtiden for gresk-ortodoks. Den var katolsk med et eget keltisk preg (Hovdhaugen et. al. 2002: 105). Den som tradisjonelt har fått æren av å innføre kristendommen i Irland, St. Patrick, tilhørte heller ikke den gresk-ortodokse kirken. Riktignok er det blitt sagt at organisasjonen av en del tidlige klostre kunne ligne på hva man hadde i Syria og Egypt, men det burde i så fall tyde på koptiske røtter (Collins 1999: 243). Den irske kirken hadde lenge et keltisk preg som skilte seg ut fra religionen på kontinentet, men den irske religionen var ikke dermed sagt gresk-ortodoks.

Når det gjelder klostre og munker var det også mange av dem i Irland slik at de norrøne på Island neppe kunne ha monopol på denne kunnskapen siden det var betydelige kontakter med, og til og med norrøn bosetning i Irland.

Heyerdahl og Lillieström baserer mye av argumentene sine på ordsammenligninger og bruker konsekvent begreper som ”Odin-folket” og ”Varangerne”. Dette er en omskrivelse av den rette skrivemåten til disse ordene ”Udin” og ”Varjag”.

Varjagene er et kjent fenomen fra russisk historie, men de er ingen steder i kildene beskrevet som ”Varanger”[8], og at de skal ha kommet fra stedet med samme navn (Heyerdahl og Lillieström, 2001: 102). Russiske krøniker skriver at varjagene kom over havet fra Rus (Roesdahl, 1998: 309). Rus er oftest brukt om svensker i russisk sammenheng. Man antar altså at de er kommet fra den svenske siden av Skandinavia. Etymologisk er det heller ikke noen felles opprinnelse mellom Varanger og varjager (Stalsberg 2005 pers kom). Vikingtidens nordligste bosetning strakte seg sannsynligvis ikke stort lengre enn til Troms. Og Udin – folket kaller seg aldri for Odin. Ordene er heller ikke beslektet (Hovdhaugen et al. 2002).

Teksten inneholder også mange kronologiske feil, og funn fra Azov (Heyerdahls Asov) blir tatt ut av kontekst og sammenlignet med nordiske funn. Dette til tross for at det er snakk om flere hundre års forskjell, og at de mistolker beltespenner fra eldre jernalder for Nordens ringspenner.

Pseudoarkeologiske trekk

1. Manglende bruk av kontekst
Heyerdahl og Lillieström ignorerer konteksten til det meste av det arkeologiske materialet de tar for seg. Helleristingsskip blir vikingskip. Newport-tårnet, et av de mest kjente og best undersøkte mulige tegnene på norrøn bosetning i Amerika blir brukt, tross at det er foretatt arkeologiske utgravinger som viser artefakter fra kolonitiden under tårnet. Det siste er et klassisk eksempel på å plukke en gjenstand eller et sted ut av kontekst.

Noen konkrete eksempler:

Newport-tårnet har vært brukt som bevis for norrøn bosetning siden 1800–tallet (Williams 1991: 217). Mørtelen som er blitt brukt i tårnet er C14 datert til ca 1665. De arkeologiske undersøkelsene av Newport-tårnet fant ikke bare 1600-talls artefakter, men også et fotspor fra kolonitiden under fundamentet (Feder 1999: 126). Utgravinger så tidlig som 1948 fant kolonitidsartefakter under tårnet som stemmer med C14-dateringen (Williams 1991: 219).

Spirit Pond-steinene ble oppdaget i 1971. Kort tid etter ble de erklært som forfalskninger (Williams 1991: 220). I dag er det svært få som har noen tro på at de er genuine.

Helleristninger i Norden viser helt andre skip enn hva vikingene flere hundre år senere brukte (Johnstone 1980: 107-117). Typologisk er skipene i Aserbajdsjan forskjellige fra vikingskip, noe man kan se når forfatterne inkluderer bilder i Jakten på Odin. Tidsmessig er forskjellen mellom bronsealderens skip og vikingenes skip nesten 1000 år (Johnstone 1980: 107-117).

Hestefigurer i helleristninger blir lagt til grunn for at Odin tok dem med seg til Norden (Heyerdahl og Lillieström 2001: 185), selv om de eldste hestefigurene i Norge kan være fra bronsealderen (Sognnes 1999: 25). Østeuropeiske sverd blir vikingsverd (Heyerdahl og Lillieström 2001: 158).

Navn som er gitt i moderne tid på forhistoriske folkeslag blir tolket som de opprinnelige navnene. De enkelte gjenstandene funnet i Azov blir presentert som likt nordisk materiale tross at det er snakk om forskjellige bruksområder og forskjellige tidsperioder (Hovdhaugen et al. 2002). Azov blir dessuten hele tiden skrevet ”Asov” for å vise likheten med ”Ashov” (eks Heyerdahl og Lillieström 2001: 156).

Heyerdahl og Lillieström slår opp i et leksikon og finner at det har eksistert et fortidig folk kalt for vanfolket (Op.cit.: 131). Det man ikke får med seg er at vanfolket er en gammel måte å omtale en bestemt arkeologisk kultur på. Den fikk først i moderne tid navnet Van, da den lå ved sjøen ved samme navn. Det ville være omtrent det samme som hvis man i norsk arkeologi hadde hevdet at fosnafolket faktisk het fosnafolket i mesolittisk tid i stedet for at den arkeologiske kulturen ble navngitt etter funnstedet. Vanfolket er et synonym for Urartufolket (Microsoft Encarta 2003 søkeord: Armenia), et kongedømme i nærheten av Vansjøen i midten av det første årtusen f. kr (Darvil 2003: 445).

2. Tolkninger som ikke tar hensyn til alt tilgjengelig relevant kildemateriale
Ved å plukke løse beretninger og navn på gamle kart ut av kontekst og ignorere de omkringliggende fakta, blir mesteparten av det tilgjengelige kildematerialet fortrengt til fordel for de få som kan peke i retning av deres teori.

Et eksempel er deres bruk av navnet Norumbega som finnes på gamle kart (Heyerdahl og Lillieström 1999: 346). De mener dette er et tegn på at man har fått dette navnet fra norrøne kilder, eller folk som fremdeles bodde der i begynnelsen av kolonitiden. De ignorerer dermed historien bak navnet som kunne vært funnet i aktuell litteratur.

Noen eksempler:

Norumbega er bare en av mange former for området som er blitt brukt og ikke den opprinnelige. ”Navnet har ikke det minste med nordboene å gjøre. Slik boken vil ha det til […] Navnet begynte i all uskyldighet som ”Oranbega” (Seaver 2001). Etter hvert ble navnet forvansket til det kom til å hete Norumbega før det til slutt gikk ut av bruk.

En av deres viktigste kilder er Vatikanets arkiver, hvor de henter sine opplysninger om Vinland, Nordens folketall og annet som bokstavelig sannhet. Materialet fra middelalderen som tydelig viser at Vatikanets viten om Norden var svært mangelfull er ikke nevnt:

”Ingen Grenser tillegger pavedømmet og Vatikanet ut gjennom middelalderen en kunnskap om det høye nord som strider sterkt mot det man finner i dokumentene i ”Diplomatarium Norvegicum” (op.cit.).

At Heyerdahl og Lillieström ikke vet at Newport-tårnet er arkeologisk undersøkt (som vist i punkt 1) er enda et tegn på at man ikke har brukt nok kilder.

Bare enkelte artefakter blir brukt for å illustrere Odin-teoriens soliditet. Språkforskningsmateriale som viser at ordsammenligningene de bruker ikke holder stikk blir ikke brukt (Hovdhaugen et. al 2002). I stedet blir like ord tolket som de samme ordene med felles opphav. Dette er et trekk som også erå finne igjen hos mange andre som har fått pseudovitenskapelig stempel, blant annet gjelder det Barry Fell. Lignende metoder har vært brukt siden 1500-tallet for å bevise at amerikanske folkeslag snakket gresk, keltisk og andre språk. (Williams 1995: 125, Bock 1992: 437, Wauchope 1962: 3).

3. Mangel på håndfaste beviser
Forfatterne legger ikke fram holdbare beviser for noen av sine nye teorier. De tolker i stedet middelalderlige kilder uten å ta hensyn til deres kontekst, i tillegg til å bruke muntlige familielegender (Heyerdahl og Lillieström 1999: 300) og assosiasjonsmetoden. De bevisene de legger fram er for det meste av typen som vist i punkt 1 og 2. I det hele kan alle de forskjellige ting som de nevner, men som ikke kan bevises, minne mer om en advokats bruk av indisier for å overbevise en jury om sin riktighet, uavhengig av det faktisk ikke foreligger noen gode beviser. En slik ”juridisk” framgangsmåte er vanlig å finne hos pseudoarkeologer i stedet for å komme med håndfaste bevis (Fagan 2002b).

Da de ikke gjør seg bruk av kontekst eller av kildematerialet har de ingen beviser, men hevder tross det at de har rett. Språklige beviser som Asov = Ashov, Odinfolket = Odins folk er også en måte å lage beviser der ingen finnes, ved å konsekvent feilstave ordene på en måte som får dem til å ligne mer på de ordene de vil vise er beslektet (Hovdhaugen et al. 2002). Det samme finner en i bruken av ordet Varanger om Varjager. Hele metoden blir til syvende og sist basert på indisier fra sagaer og selvoppfunnede språkanalyser som ikke beviser noe som helst. En slik metode å konstruere beviser som ikke finnes på er typisk pseudoarkeologisk (Fagan 2002 b).

4. Bruk av foreldede teorier som er tilbakevist
Bokstavelig tolkning av Snorre (Heyerdahl og Lillieström 1999: 44-100, Heyerdahl og Lillieström 2001) og andre kilder fra middelalderen slik som orknøyingenes saga, er en foreldet metode, der man ikke tar hensyn til metodene som ble brukt da kildene ble skrevet. Samtidig gjør man seg ikke bruk av mange moderne kilder, men velger heller å tolke Snorre bokstavelig, da han er nærmere den tiden det er snakk om enn moderne kildemateriale.

På begynnelsen av 1800-tallet trodde man, slik som Heyerdahl og Lillieström sier, at helleristningsskipene var avbildninger av vikingskip. Men dette er en for lengst forkastet teori (Sognnes 2001: 17). Dette er en klassisk bruk av foreldede teorier som de deler med mange andre innen sjangeren (Wienberg 2001: 27). De samme kildene og bevisene blir brukt slik de ble brukt i middelalderen selv om de senere gikk over til å bli pseudoarkeologiske beviser i moderne tid. I det hele tatt, gamle pseudovitenskapelige teorier og ikke bare gamle vitenskapelige teorier som man også finner lignende eksempler på hos Barry Fell.

5. Henvisning til det etablerte fagmiljøet eller deler av det som dogmatisk, trangsynt eller en selv som forfulgt eller misforstått og forut for sin tid
Man finner lite retorikk direkte rettet mot det normalarkeologiske miljøet i Ingen grenser. Det nærmeste en kommer er ”verken du eller jeg har noe å frykte ved å sette søkelys på skjulte kjensgjerninger og gamle dogmer” (Heyerdahl og Lillieström 1999: 31). Det kritiske gjenomgangstemaet er at man ved spesialisering innen faggrener ikke får til å se bredt nok til å se åpenbare sammenhenger.

Hvis man derimot tar med Jakten på Odin er det ikke vanskelig å si at dette punktet er oppfylt.

Forfatterne av Jakten på Odin kommer med stadig kritikk av den etablerte vitenskapen, slik som at den er dogmefylt og ikke vil akseptere ny lærdom, og at den ikke ser tverrforbindelser mellom fagene (F.eks. Heyerdahl og Lillieström 2001: 16, 123, 133, 244). At man blir tvangslært til å følge gamle dogmer på universitetene er et annet trekk man finner hos mange pseudoarkeologer. Hos Heyerdahl og Lillieström gir det seg utslag i denne kommentaren: ”Spesialistene hadde jo selv fått banket inn i hodet at alt som Snorre hadde skrevet om denne delen av verden, bare var tøv og tant” (Heyerdahl og Lillieström 2001: 131).

Et eksempel der forfatterne fremstiller normalarkeologien som dogmatisk er dette sitatet, som også er brukt fremst i denne oppgaven (Heyerdahl og Lillieström, 2002: 244):

”Men jeg har aldri vært redd for å utfordre den minoriteten av vitenskapsmenn som aldri yter noe selv. De som i dekning av en villedende professortittel, eller krav på ekspertise, bare lever trygt av å forsvare dogmene…” (Heyerdahl og Lillieström 2001:244).

Manglende bruk av tverrvitenskap er nevnt flere steder, men er spesielt klart her:

”Spesialiseringen. Vår tids toppkvalifiserte forskere både i Norden og i Kaukasusområdet vet så utrolig mye mer enn middelalderens lærde at den ikke kan gape over det den andre vet” (op.cit. : 133).

Det kan være interessant å sammenligne klagene om manglende tverrvitenskapelighet med dette sitatet fra Däniken:

”De ter seg som de er koblet likt, som bevisstløse som famler i takt. Undre meg over det kan jeg ikke, for jeg vet jo hvordan systemet fungerer. Tverrforbindelser utenfor den lærde vitenskap blir aldri trukket – man kjenner jo ikke til dem” (Däniken 2001: 171).

Jakten på Odin tilfredsstiller alle mine kriterier til pseudovitenskapelig litteratur. I dette tilfellet har de skrevet en bok før denne, Ingen grenser som tilfredsstiller fire av kriteriene. Det er interessant å se at kritikken av normalarkeologien i Jakten på Odin er blitt langt sterkere – antagelig som følge av debatten etter Ingen grenser – og bruker ord som ”dogmer” om normalarkeologiens teorier.

6.2.2 Einar Madsen

Resymé
Forfatteren starter boken Norges arv fra fortiden – folkeheltene som dro mot nord med å si at den tar for seg emner fra en periode så gammel at ingen har skrevet om den før i norsk historie (Madsen 2002: 5). Dette er derfor en bok forfatteren mener vil hjelpe mye på vei når det gjelder forskning på tidligere tider.

Madsen mener at det norske språket er fullt av rester etter tidligere språk, bla. gotisk og keltisk. Selve ordet Norge er egentlig ikke et norsk ord for ”nord veien”, men et ord fra mongolsk som betyr ”hav landet” (Madsen 2002: 6). Det er for øvrig en knytting til hetittisk i det at man sier hava om havet på Vestlandet og at det også er det hetitiske ordet for hav.

Det første folket i Norden var altså goterne som vandret inn ca 1700 f.kr. Dette var det første folket med kultur, for han medgir det fantes folk der fra før: ”Der er jo funnet spor etter folk helt tilbake til titusen år” (Madsen 2002: 7). Hvor goterne kom fra eksisterer det mange teorier om, ”den ene bedre enn den andre” (Madsen 2002: 7). Videre fortsetter han med historien knyttet til en kongelinje fra hetittimperiets dager, for goterne og hetittene var samme folkeslag. I den prosessen som han arbeider med er det viktig å ”se bort fra ”autorisert” feilhistorie” (Madsen 2002: 7). Folket omkring oslofjorden snakket hebraisk og brukte runelignende bokstaver.[9]

”Goterne ble også kalt jotner, derav Jutland” (Madsen 2002: 8). De seneste av folkene som vandret inn var Asestammene, som da først brakte oss forløperen til vårt språk. Alle stammene som vandret inn kom fra Lilleasia, men utviklet forskjellige språk i kontakt med andre folkeslag. Den øverste guden til goterne var Jahve. De var ”hevet over enhver tvil” (Op.cit.: 9) beslektet med hebreerne. Dette fordi de hadde samme guder og skikker. Han lister opp flere navn som er felles mellom gotisk og hebraisk f. eks Israel, Johsva og Levi. Guden Jahve har vært grunnlaget til mangfoldige navn blant annet navn som Jørund, Jarl og Jarle og ord som ja, jotunheimen, jomfru, justis, jurist og juli.

De første 9 sidene inneholder så mange «opplysninger» trengt inn på få sider med mange punkter å ta tak i at jeg i utgangspunktet bare vil gjennomføre en detaljert analyse av disse. Det gjør også at beskrivelsen av resten av boken ikke blir like detaljert som de første ni sidene som er beskrevet til nå.

Etter de første ni sidene fortsetter Madsen boken på samme spor med å påstå at de fleste egennavn for steder på kysten stammer fra hebraisk og keltisk. At vikingskipene er mye eldre enn vikingtiden, at ordet lefse er det samme som det indiske ordet for brød, at hunerne og Attila var norske, at det ikke er tvil om at det var politiske forbindelser mellom hetittene og nordboerne 1400 f.kr.

Odin var fra Bysants (navnet var egentlig et felles navn for ”konge”), og han var i slekt med Philip II av Makedonia som var far til Alexander den store. Sverige var en del av et bysantinsk imperium før Kristus. Guden Tor og Arthur av det runde bord er den samme personen, og Avalon ligger på vestlandet. Frøy var keiser i Rom, nærmere bestemt under navnet Tiberius. Viken og Vestlandet var det som het Danmark før, slik at alt som er blitt tilskrevet gjort av daner i vikingtid og før ikke er gjort av dansker, men av nordmenn. Dette er for øvrig hovedpoenget til Madsen i boken, det som det er viktigst for ham å bevise.

Han gjør videre et poeng ut av at navnet Norge er det ekte norske, ikke det nynorske Noreg, da det er formen ”Norge” som blir brukt i middelalderen og Norge betyr havlandet, mens Noreg betyr nor vegen. At en trønder er nevnt i Johannes åpenbaring som det store dyret med ti hoder er en del av den fortsettende beretningen.

Varangerhalvøya var norsk territorium, ikke samisk, og derfra kom Varangerne som er de samme som blir nevnt i slaviske vikingtidskilder.[10]”Varanger” er et annet ord for ”franker”, så når frankerne er nevnt i verdenslitteraturen er de egentlig fra Norge de også. Nordmenn erobret England sammen med svensker allerede på 300 tallet e.kr. Omtrent alle keiserne i Rom var av norsk slekt. Sakserne og skyterne var ett og samme folkeslag. De var rester av Alexander den stores hær, for han brukte stort sett nordboere som soldater. Ordet ”varanger” er for øvrig opphavet til myten om varulver, da de ble omtalt dikterisk som ulver.

Grunnen til at forfatteren er spesielt interessert i Arthur er fordi han visstnok skal ha kommet fra Sandsøya på Sunnmøre som også forfatteren kommer fra. ”Avalon” er egentlig en omskrivelse av ”Havland” som altså er Norge. Kong Arthurs skatter er gjemt i Dolsteinhula på Sunnmøre. Det var for øvrig Beowulfs kamerat som drepte Arthur etter at Beowulf hadde mislykkes i sitt forsøk. Ringskatten er dermed ikke begravd i Rhinen, men i Rinden, et fjell på Sandsøya. Dette kommer av at Rhinen bare er en omskriving for Rinden. For øvrig er det nordmenn som fremdeles sitter på tronen i England gjennom Wilhelm Erobreren som var etterkommer av sunnmøringen Rollo.

Forfatteren avslutter slik:

”Opplysningene i denne boken er kildesjekket mangedobbelt. Et omfattende arbeid i flere verdensdeler ligger bak det som er funnet ut om oldtiden. Boken er så vidt vites en merkestein i å avdekke oldtiden, dette har vært mangelvare. Bare det å opplyse folk om at Danmark (Dacia) var Syd-Norge i oldtiden vil forklare mange misforståelser. Også utsagnet at daner og nordmenn var østlendinger og vestlendinger, vil oppklare mye. Dansk eller ”Dans tunge” var norsk!” (Madsen, 2002: 119).

Analyse

En analyse av de 9 første sidene hos Einar Madsen kommer fram til følgende faktafeil:

– Norge behøver ikke å være et ord hentet fra Lilleasia. Bare fordi forstavelsen blir brukt om ordet hav et sted betyr ikke det at den samme forstavelsen betyr det samme et annet sted. Selv vikingene som er nærmere til kildene en Madsen sa at Norge er veien mot nord.

– Ordet ”hava” i vestlandsk er ikke et hetittisk ord for hav. Når det blir brukt om havet på vestlandet er det i den betydningen f. eks ”det bles på hava,” altså dativ, mens bestemt form er som andre steder ”havet”, som at en skal ”ut på havet”, men altså ”har vårre ut på hava”. Likeklingende ord finnes i alle språk og enkeltord er ikke bevis for noe som helst.

– Det er ikke noe som tyder på at gotere skal ha holdt til i Norge i bronsealderen. De fleste kilder som omhandler goterne er fra romertiden og derfor ikke i stand til å fortelle noe om hva som skjedde 2000 år tidligere i Norden (Collins 1999: 48).

– Det er ingen ting som tyder på at det fantes et runelignende skriftspråk i Norden i bronsealderen og at talespråket var arameisk.[11] Her kan man faktisk se en likhet med Fell i det de begge mener man hadde skriftspråk i Norden. Men der Fell nøyer seg med å si at språket var germansk vil Madsen ha det til at det er arameisk. Slik sett er han enig med Aartun som mener språket var semittisk.

– Alle skriftlige kilder viser at språket til goterne var en form for germansk ikke arameisk. Det er derfor lite sannsynlig at deres øverste gud het Jahve. Varianter av språket var i bruk helt til 1554 (Jones og Pennick 1995: 112).

– «Vi får her innblikk i våre forfedres aktiviteter langer bakover enn noen bøker har gjort” (Madsen 2002: 5).[12] Denne påstanden faller på de mange bøkene som tar for seg både eldre epoker enn det Madsen tar for seg og de samme periodene.

– ”Det er hevet over enhver tvil at det har vært i bruk både ”gotiske” og forskjellige keltiske språk i Skandinavia, før forløperen for vårt moderne språk”. I vitenskapen og spesielt humanvitenskapene er det få ting som blir ”hevdet over enhver tvil”. Når man går til kildene Madsen har brukt, er ingen så gamle at de referer til en tid da gotisk eller keltisk ble brukt i Norge. Hans kilder er for det meste krønike- og sagaforfattere som har skrevet ned historier de har hørt, ofte gjennom flere ledd.

– Jahve er ikke roten til juli, jurist og justis, som er latinske ord (Bokmålsordboka: Definisjons – og rettskrivningsordbok 1990). Jahve er heller ikke roten til det bekreftende ordet ja. Det ville innebære at Jahve også var opphavet til russisk –da og engelsk- yes, for å nevne noen likebetydende ord fra beslektede språk. Ordet er felles indoeuropeisk.

Enkelte antar videre at Jarl (og dermed Jarle) kan være en omskrivelse av det gamle urnordiske ordet erilaR, eller erlaR som ikke er spesielt likt Jahve (Spurkland 2001: 61). Det er vanskelig å si at guden Jahve skal ha gitt navn til noen av de andre navnene han skal ha vært opprinnelse til når goterne i kildene ikke hadde noen gud Jahve (Jones og Pennick 1995: 116) og ikke snakket hebraisk, men gotisk, et nå utdødd, men godt kartlagt germansk språk. Den primære kilden omkring goternes historie, Jordanes Getika, er skrevet så sent som på 600-tallet e.kr og baserte seg på romerske kilder i stedet for gotiske overleveringer. Den gir dermed ingen opplysninger om goterne i bronsealderen (Collins 1999: 106).

En av de nyeste kildene Madsen bruker er P. A Munch (1810-1863). Ett unntak er Gerd Høst Heyerdahl (1915-) som blir nevnt for et foredrag Madsen har vært til stede på. Hans argumenter er hentet fra navnelikheter og slutninger som at ”verdensgud” er det samme som keiser og at Frøy derfor var keiser. Forfatteren gjør seg ikke bruk av noen vitenskapelig metode i sin framlegging, som hopper fra saga til saga (mange av dem skrevet med flere hundre års mellomrom), for å danne en sammenheng mellom omtrent alle kjente helter og folkeslag i europeisk historie. Litteraturhenvisninger finnes bare få steder og inneholder ikke årstall for utgivelse eller sidetall.

Pseudoarkeologiske trekk

1. Manglende bruk av kontekst
Madsen tar ikke arkeologiske funn i betrakting i forhold til sine påstander. Sagamaterialet han bruker er fra vidt forskjellige tidsepoker og blir brukt uten å sette det i sammenheng med kulturen de ble nedtegnet under.

Bruk av kontekst er i det hele tatt fraværende i hele boken. Metoden er i stedet basert på å plukke enkeltpunkter og navnelikheter fra forskjellige sagamateriale og gamle historiebøker, og sette det sammen til en rekke kaotiske påstander uten underliggende bevisførsel.

2. Tolkninger som ikke tar hensyn til tilgjengelig relevant kildemateriale
Som nevnt blir bare noen få kilder brukt. Ingen av dem er moderne arkeologiske kilder. Selv om han flittig sammenligner hebraiske ord med moderne norske ord, spesielt ordet Jahve, gjør han seg ikke bruk av noen lingvistiske kilder eller metoder egnet for å faktisk vise slektskap mellom språk. Han bruker stort sett ikke noe av det tilgjengelige materialet fra de periodene han skriver om.

3. Mangel på håndfaste beviser
Madsen har ingen beviser. I stedet finner han opp en måte å bruke sagamateriale fra forskjellige perioder og kulturer, og baserer seg på assosiering omkring navnelikheter. Disse likhetene behøver bare å ha en eller to felles bokstaver som ikke behøver å stå i samme rekkefølge. Han bruker også den kjente pseudovitenskapelige metoden med generell ordsammenligning.

4. Bruk av foreldede teorier som er tilbakevist
De teoriene han bruker, som ikke er satt sammen av ham selv er for det meste for lengst ute av bruk, slik som P.A. Munchs historie om det norske folks opprinnelse. I tillegg til å bruke slike foreldede teorier bruker han heller ikke noen nye, annet enn de som er basert på hans egen sammenligningsmetode.

5. Henvisning til det etablerte fagmiljøet eller deler av det som dogmatisk, trangsynt eller en selv som forfulgt eller misforstått og forut for sin tid
Madsen framstiller sitt eget forskningsarbeid som nytt og revolusjonerende, samtidig som han forsiktig hele tiden hinter til at alt annet arbeid, så nær som hans egne kilder er utilstrekkelig. Han henviser også til normalvitenskapens kunnskap som ”autorisert” feilhistorie.

Madsen oppfyller alle kriterier for å være pseudoarkeolog. Norges arv fra fortiden er i tillegg svært forvirrende lesning. Det er vanskelig å følge bevisrekkene og påstander blir slengt ut uten noen begrunnelse. Som arkeologisk verk er den mye mindre overbevisende en noen av de andre forfatterne som er gjenomgått. Den har et klart mindre vitenskapelig preg samtidig som den gir seg ut for å komme med revolusjonerende teorier der historievitenskapen vil bli forandret for all tid.

6.2.3 Per Linge

Linge er utdannet pedagog. Med utgangspunkt i teoriene han lanserer i sin bok Fra Ragnarok til Svolder, har han siden midten av 80-tallet arrangert kulturvandringer på stedet der han mener slaget ved Svolder fant sted. Han var også delaktig i en et prosjekt omkring en internasjonal storfilm som var planlagt lansert i 2003.[13] Hans teorier har vært nevnt flere ganger i lokal presse, men har også vært tatt opp i svensk tv.

Resymé

Linge vil i ”Fra Ragnarok til Svolder – guder og vikinger ved Svinesund” legge frem argumenter for at Svolder lå ved Svinesund og at det i nærheten en gang lå en kaupang.

Han medgir at det ikke finnes noen beviser for noen av hans teorier, men hevder at det samme gjelder for andre berømte slagsteder som Stiklestad og Hjørungavåg. Selv om disse siste stedene er godtatt, eksisterer det ikke arkeologiske beviser. Det hele er basert på legender. Det samme redskapet vil Linge bruke i å vise hvor Svolder lå: ”Legender og myter er også basis for mitt arbeid” (Linge 1986: 9). Dette kombinert med stedsnavn og en assosiering omkring landskapets muligheter i svinesundsområdet danner basis for Linges metoder.

Boken er ikke beregnet som noe vitenskapelig verk. Linge medgir at han er en amatør innen faget, i stedet er den ment som en hyllest til landskapet ved Svinesund. Derfor vil han henvende seg til enhver som ”har del i denne historien og ikke til en snevrere krets av fagfolk” (Linge 1986: 10).

Linges prosjekt startet som en assosiasjon rundt navnet på fjordarmen Koppungen, navnet kunne ligne på Kaupang. Videre gransking av stedsnavn rundt i området avslørte flere spesielle navn. Koppungen er en god havn og kunne være en naturlig mellomstasjon mellom Kaupang, Birka og Hedeby hvis en seilte innerleia. ”Det var med andre ord åpenbart mer enn selve navnet Koppungen som kunne lede mot en gammel kaupang” (Linge 1986: 16).

I en drøm fant forfatteren ut navnet til kaupangen: Singel. Dette hadde vært en garnisonsby med festninger rundt. Navn og landskapstrekk i nærheten som Säterhögen, Tåglös, Kjeøya, Hjelmekollen, Børsåsen en bygdeborg, Svinesten, Nordbyvagnaren, Tornebusken etc, var rester i området etter norrøne navn som alle hadde en forsvarsmessig tilknytning. Navnet Kjeøya kom fra kefia som betyr å senke skip osv. Slik ser Linge at det var en sirkel festninger rundt kaupangen Singel der skip kunne ferdes trygt.

Overbevist om at han hadde funnet en dansk kaupang på grensen mellom Norge og Sverige sendte Linge brev om oppdagelsen til de tre landenes statsoverhoder om oppdagelsen, og han tok med arkeologer og presse på befaring i området. Som et spor videre fant han ut at gamle barnerim var resterfra vikingtiden. ”Elle melle” var en måte å velge hvem som skulle i leidang.

Fagfolkene var etter befaringen ikke enige om at det fantes en kaupang der, men Linge ”tok ikke dette så tungt” (Linge 1986: 22). Linge tar i stedet utgangspunkt i at ”Historisk kunnskap er en underbevisst kulturell overføring som må behandles som all annen underbevissthet om den skal komme for dagen” (Linge 1986: 23). Intuisjonen måtte derfor få frie tøyler og allerede registrerte funn måtte unngås ”fordi jeg var redd disse kunne føre meg på avveier bort fra den opplevelsen jeg var inne i” (Linge 1986: 24).

Linge fikk altså ikke noen positiv respons fra fagfolk og tar det i stedet på seg selv å bevise at en kaupang har ligget i Koppungen. Dette var forholdsvis lett da drømmen han hadde hatt tidligere hadde ”gitt meg en grunnleggende mistillit til at stedsnavn behøver å skrive seg fra det de tilsynelatende betyr” (Linge 1986: 26). Derfor fortsetter Linge i boka å assosiere navn i området som kan ha med kaupangen Singel å gjøre.

Denne gangen er det latin som blir forklaringen på andre merkelige stedsnavn, hvis opprinnelige latinske betydning tyder på organisasjonen av handelen og forsvaret i området. Dette gjelder f. eks. stedsnavnet Apelvika som Linge forbinder med latinsk apello, å anrope, lande eller drive hen til. Stedet var derfor et landingssted for innsjekking av innkommende skip.

Det er fra disse navnene at barnesangen ”bro, bro brille” stammer. Det er en omskrivelse av situasjonen i området der ”Bro, bro, brille” i sangen er det samme som Halden. Forfatteren innrømmer at fantasien ”herjet” ille under oppdagelsen av kaupangen og går derfor tilbake på noen av tolkningene, men lar ikke dette stoppe seg. Han mener at hans kaupang kan ha større sammenheng med området rundt f. eks i selve navnet Svinesund, som han mener kommer fra vikingenes slagformasjon svinefylkingen og at hele området har vært militært viktig.

I dette området mener Linge at Olav Trygvason hadde en kongsgård og at slaget ved Svolder fant sted. Svaret ligger igjen i stedsnavn, Korterød mener han stammer fra norrønt kurt som er det samme som engelsk court. Svolder er det samme stedet som Svaler.

Linge lar myter og landskapsfortolkning møtes i enda større grad i det han prøver å vise likheten mellom norrøn mytologi og Vikenområdet. Han mener alle myter har en bakgrunn i en virkelig hendelse. At mytologiske steder som Åsgard skal ha eksistert i området som grunnlaget for myter. Med dette mener han ikke å ha funnet det opprinnelige ene stedet der Åsgard har ligget, han mener myten har oppspring i flere steder, blant annet Viken. Myter har gitt landskapet navn og landskapet kan på den andre siden ha gitt opphavet til myter.

Kaupangen Singel har dermed bakgrunn i et omland med røtter tilbake i mytisk tid der Iddefjorden med Iddesletta er sentralt. Iddesletta forbinder Linge med den mytiske Idevollen der gudene bygde Valhall.

Bak dette argumentet ligger ikke bare stavelsen ”Id”, men også at voll og slette er beslektede begreper og at en av gårdene midt på sletta har navnet Voll. Betegnende er også eksistensen av en gård med navnet Hov som henspilte på en kultisk bakgrunn og en gård Ås som pekte mot mytiske ”Åsgard”.

Linge mener videre naturfenomener som fosser og fjorder kan ha gitt opphav til myter om f. eks. grisen Særimne, der fossen stadig tømmer seg i en gryte uten å bli oppbrukt. Forfatteren tar utgangspunkt i Gylvaginning [fra Snorre-Edda, red.anm.] og tolker den som en omskriving av landskapet i nærheten av Svinesund. Han finner igjen geita Heidrun, Odins vin, Hjorten Eiktyrne, dørene inn til Valhall etc, som elver og åser. Dette blir i stor grad oppnådd ved å omskrive navn etter den formelen han har gitt tidligere: navn betyr ikke det de tilsynelatende betyr.

Videre trekkes det en parallell mellom slaget i Ragnarok og slaget ved Svolder, der gudene er paralleller til historiske personer. Han ser likheter som ikke ”kan være tilfeldige” (Linge 1986: 126). Det opprinnelige Ragnarok mener forfatteren har funnet sted ca 600 og innebærer altså et skifte i makt og økonomi så vel som religion. Slaget ved Svolder var en lignende hendelse.

Guden Heimdall skal ha bodd i Halden og hatt festning der den moderne festningen ligger. Linge sammenligner størrelsen på Fredriksten festning og Akropolis Athen. Akropolis var bebodd allerede i bronsealderen. Da man finner helleristninger fra bronsealderen i nærheten mener Linge det samme kan gjelde for borgområdet i Halden.

Boken refererer Olav Trygvasons historie fram til slaget ved Svolder som altså skal ha ligget ved Svinesund, der Linge mener Kjeøya skal ha hett Svolder i vikingtid. Han beskriver inngående hvordan Olav Trygvasons ferd foregikk fram til han hoppet i sjøen. Et av hans beste argumenter for at Svolder lå ved Svinesund er at det i Snorre blir beskrevet at Ormen lange var så skadd at den senere måtte hugges opp. Likevel ble skipet tauet inn i viken. Linge mener at dette ikke ville latt seg gjøre hvis slaget skulle ha stått lengre sør. Etter dette slaget ble Norge delt mellom seierherrene og siden slaget sto ved Svinesund mener forfatteren at det var naturlig å trekke riksgrense der.

Argumentasjonen bak Svolders plassering er også basert på navnelikhet (Swaler – Svolder) og at stedet ligger ikke langt fra kaupangen og kongsgården Linge mener å ha lokalisert. Dette stedet mener han var så strategisk viktig at alliansepartnerne mot Olav måtte ta utgangspunkt herfra. Videre at stedet har likheter med verselinjer fra forskjellige skaldekvad som nevner stedet. At Snorre ikke nevner noen kongsgård eller kaupang i nærheten av slaget og at denne var sentral i begivenhetene, forklarer forfatteren med at Snorre her har fulgt Adam av Bremens framstilling som ikke tar med begivenhetene like detaljert.

En annen grunn til å plassere slaget i området er at danskekongen Svend hadde en svært sparsommelig hær med seg der man kunne forvente en større leidangshær hvis det hadde foregått i dansk farvann, spesielt siden han hadde god tid til å forberede hæren på forhånd. Dette mener Linge kan tyde på at man befant seg utenfor dansk farvann.

Boken blir avsluttet med en konklusjon om hva som er funnet. Ragnarok, som egentlig var et bilde for en omfattende politisk og handelsmessig krise, ga plass til et nytt system, med Viken i sentrum. Dette var et handelsnett som strakte seg fra Grønland til Afrika og som ga opphavet til vikingtiden. Ragnarok var et slag som ble ført mot festningen der Fredriksten festning nå ligger, det gamle Valhall. Myten sa at Ragnarok ville komme og det gjorde det i slaget ved Svolder og avsluttet Vikens storhetstid.

Analyse

Linge sier at boken ikke er skrevet av fagfolk som en fagbok. Den gjør likevel krav på å bli tatt på alvor som en alternativ teori og skriver på en vitenskapelig måte. Dette gjør at han tross påstanden om å ikke være vitenskapelig prøver å ha en vitenskapelig profil. Slik er Fra Ragnarok til Svolder legitim å analysere i denne oppgaven.

Hans metode er først og fremst assosiasjonsmetoden. Enkelte ganger i løpet av boken finner han ut at han har feil, og han innrømmer villig at han ikke har noen beviser for sine påstander. Det eneste som det kan se ut som om han mener er relativt sikkert er plasseringen av Svolder. Der mener han til gjengjeld at ingen andre teorier kommer i nærheten av å fremlegge en slik bevisbyrde som han har for plasseringen av slagstedet.

Det kan også virke som det isolert sett er hans beste argumenter i boken. Svaler/Svolder, den relativt beskjedne størrelsen på den danske hæren og at Ormen Lange som blir beskrevet med slagside kunne bli ført i havn, er alle relativt gode argumenter for at slaget sto lengre nord enn hva mange tidligere har antatt.

Hvis man setter argumentene i sammenheng med resten av boken ser derimot det hele mindre overbevisende ut. At slaget står der det står er avhengig av kongsgården og de andre anleggene som Linge mener har ligget i området. Det er avhengig av at man godtar hans måte å bruke navn som er basert på drømmer og fjerne likheter, i stedet for at de betyr det man i første omgang tror de gjør.

Videre er det ingen som har funnet noen klare tegn på at det har ligget en kongsgård eller en kaupang der. ”Kjeøya” blir til ”Svolder øya” ved at Svalerød gård egentlig skal ha hett ”Svalerø” og fått navnet sitt fra øya. Fjordarmen den ligger ved heter ”Svalerødkilen”, og Linge mener det er mer naturlig at kilen har fått navnet etter et fenomen i munningen av den i stedet for fra en gård i bunnen av den siden de andre ”kil” navnene i området har navn etter sted i munningen. Derfor mener han at Kjeøya før var det viktigste stedet i Svalerødkilen og før het ”Svalerøy”. Dette kan så tolkes som om det i gammel tid het Svolderøy (Linge 1986: 97). Her går han fra ”-rød” som er en typisk endelse på gårdsnavn som ble ryddet i vikingtid/middelalder til ”-ø/øy”. og må flytte gårdens navn over på en øy med et annet navn, Kjeøya, som også er et navn som fra før av har en logisk forklaring. Det kan dermed nesten virke som om han finner hva som helst bare man ser godt etter det. Dette er hva Feder har kalt ”Inkblot”-hypotesen (Feder 1999: 185).

Pseudoarkeologiske trekk

1. Manglende bruk av kontekst
Linge bruker på mange vis sin egen metode, og hevder selv at han ikke vil ta hensyn til funn i området han undersøker for ikke å hemme seg selv (Linge 1986: 24).

Uten fysiske beviser, som han ikke er på utkikk etter, blir for det meste alle hans påstander nettopp bare påstander. Dette er han selv klar over og hevder ikke å ha bevist noe, snarere sannsynliggjort eksistensen av en kaupang og lokaliteten av Svolder.

2. Tolkninger som ikke tar hensyn til alt relevant kildemateriale
Linges tolkninger baserer seg hovedsakelig på assosiering rundt navn og å finne landskapsformasjoner som kan tolkes som mytiske oppspring til den norrøne mythosen.

Der han bruker kildemateriale, som f. eks i lokaliseringen av Svolder, er det for det meste eldre kilder – helst sagamateriale. Linge utelukker alle arkeologiske kilder for ikke å miste inspirasjon (Linge 1986: 24) og utelukker dermed en stor mengde aktuelt kildemateriale.

3. Mangel på håndfaste beviser
Linge sier selv at han ikke har noen beviser. Hans arbeid er basert på myter, ikke håndfaste beviser (Linge 1986: 9). Dette holder han seg til videre utover i boken. Ingen gjenstander eller dirrekte navnebetydninger blir lagt til grunn for hans teorier. I stedet er det en mistro til at navn betyr hva man først skulle tro og assosiasjoner som styrer hans forskning (Linge 1986: 23, 26).

4. Bruk av foreldede teorier som er tilbakevist
Linge bruker gammelt kildemateriale, men henviser også til ikke fullt så gammel forskning (Linge 1986: 93-94). Dette er ikke viktig for hans bevisførsel. Der er det hans egen metode som teller. Det er derfor vanskelig å si at Linge bruker eldre teorier i stor grad.

5. Henvisning til det etablerte fagmiljøet eller deler av det som dogmatisk, trangsynt eller en selv som forfulgt eller misforstått og forut for sin tid

Han mener fagfolk ”tar motet fra amatører og småfilosofer som forsøker å bevisstgjøre seg” (Linge 1986: 55). Fagfolk skulle heller danne bro mellom amatører og fagmiljøet da historien ”tilhører alle” (Linge 1986: 63).

Dette er mer som en formanende pekefinger i stedet for en ”alle-mot-meg-holdning” som man forventer under dette punktet. Dette kan ha med at Linge selv er klar over at arkeologer er ”vant til å omgås folks større eller mindre visjoner fra sin fjerne fortid” (Linge 1986: 26). Så selv om han gir uttrykk for skuffelse for ikke å bli trodd gir ikke dette seg uttrykk i utstrakt kritikk av det etablerte.

Bare de første tre av mine pseudoarkeologiske trekk ble funnet i Fra Ragnarok til Svolder. Dette er på noen måter en annerledes bok en de andre som har vært behandlet tidligere. Den har klart pseudoarkeologiske trekk, men har samtidig et glimt i øyet til seg selv, der forfatteren innrømmer sin egen besettelse i å finne halve Norgeshistorien ved Svinesund. Han sier selv mange ganger at han fantaserer.

Samtidig avviser han tross det ikke sine egne teorier, og mener tydeligvis å bli tatt på alvor. Dette plasserer ham dermed som en pseudoarkeolog, dog en atypisk en.

7. Nordisk pseudoarkeologi?

7.1 Oppsummering av forfatterne

Hva er det som kjennetegner pseudoarkeologi? I hvilken grad eksisterer det pseudoarkeologi i Norden? Hva er det som får ellers mentalt godt utrustede mennesker til å tro på pseudoarkeologiske påstander? Hva er det som gjør at folk skriver pseudoarkeologisk litteratur?

Dette var spørsmål jeg først stilte meg da jeg valgte tema for oppgaven. Etter hvert ble dette snevret inn til å først og fremst finne svar på de to første spørsmålene. For å finne svar på om det eksisterte pseudoarkeologi i Norden måtte jeg først finne svar på hva som kjennetegner pseudoarkeologi. Karakteristika ved pseudoarkeologi samlet jeg så i fem punkter som jeg anså for de mest sentrale kjennetegnene.

Disse kjennetegnene brukte jeg til å lete etter tegn på pseudoarkeologi ved et utvalg forfattere, som representerte to sentrale kategorier innen pseudoarkeologi, ”skrift/språk” og ”nasjonal historie”.

Skrift/Språk

Fell tilfredsstilte alle fem av mine kriterier for pseudoarkeologi. I hans første bok America BC fant jeg bare de fire første av de pseudovitenskapelige kjennetegnene. I denne boken var det lite antagonistiske tendenser overfor normalvitenskapen. Punkt fem var til stede i Bronze Age America som var den tredje boken Fell skrev for et bredt publikum. Saga America, Fells andre bok har jeg ikke tatt for meg i denne oppgaven. De antagonistiske kommentarene er først og fremst rettet mot kritikk det etablerte har gitt hans tidligere arbeider, oftest med en form der Fell er eksperten slik at normalvitenskapen ikke blir sagt å ha godt nok grunnlag til uttale seg (Eks: Fell 1983: 44).

Det er også interessant at blant hans materielle beviser finnes artefakter og skrifttavler som har vært regnet som forfalskninger lenge før Fell kom til å bruke dem. Et eksempel på dette er Kensingtonsteinen, som lenge har vært regnet som et falsum (Williams 2000: 175, Williams 1991: 194). Spirit Pond-steinene, flere små steiner med korte inskripsjoner som ble funnet i 1971, med samme runealfabet som Kensingtonsteinen, er et annet eksempel på hvordan Fell bruker gamle forfalskninger. Newporttårnet blir også brukt av Fell. Disse er nevnt som klassiske falsum eller mistolkninger av forskere som har tatt for seg pseudoarkeologi i Nord-Amerika f. eks Feder (1999) og Williams (1991). Han fremstår derfor nærmest som en slags mal som jeg senere kunne sammenligne mange av de andre bøkene jeg analyserte med. Fell tar for seg nordiske tema, slik som tolkning av skandinaviske helleristninger og passet slik bra som et utgangspunkt for den videre analysen.

Jeg fant mye kritikk av det etablerte i klassisk form i Helleristningernes tale. Eksempler på dette er når Galster sammenligner Fell med store skriftforskere som Champollion og Ventris, der Fell får rollen som den misforståtte forskeren som tross motbør vil seire til slutt (Galster 1987: 7).

Et poeng med boken er å vise at man hadde skriftspråk i Norden i bronsealderen og at man snakket dansk. Slik sett gjør han noe som går igjen hos mange andre av de nordiske pseudoarkeologene; han prøver å vise at også hans land i en fjern fortid hadde en avansert kultur som var like bra som det man finner lengre sør i Europa og Midtøsten.

I forhold til Fell og Galster var Sandland mer forsiktig med sine uttalelser, i alle fall når det gjelder tolkning av helleristninger. Det gis ikke uttrykk for at det er snakk om noe helt skriftspråk, heller et slags protoskriftspråk der en viss gruppe mennesker deler en del symboler med felles betydning. Tolkningen av hva disse betyr er det hovedsakelig pseudoarkeologiske her, sammen med holdningen til det etablerte en finner i klassisk form på slutten av Hyperborea (Sandland 2001: 94) med sammenligningen mellom sine ideer og de som ble framsatt av Galileo.

Bortsett fra at hans tema stort sett er nordisk er det lite ved Helleristninger og Hyperborea som skiller seg ut fra det man finner hos pseudoarkeologi ellers. Også Sandland prøver å vise at man var like avansert og sivilisert som resten av verden (Sandland 2001: 8). Dette gjør han ved å vise at man også i Norge utvant kobber i bronsealderen, at man kjente til trepanering her også (op.cit. s. 25) og hadde et skriftspråk (Sandland 1997, Sandland 2001: 51-77).

Aartuns bok stikker seg ut i forhold til de andre forfatterne innen området ved ikke å innta en antagonistisk holdning overfor normalvitenskapen. Runer har også en mer utpreget vitenskapelig utforming. Dette viser seg først og fremst i skrivemåten, som har et mer vitenskapelig preg enn hos mange andre pseudoarkeologer. Dette gjør også at han ikke blir tilgjengelig for et større publikum, noe som ofte er tilfelle med andre pseudoarkeologer.

Det Aartun gjør er stikk motsatt av hva man finner hos Galster og Sandland. Det er ikke snakk om at man i Norden hadde en egen kultur som var likeså avansert som det man fant andre steder. I stedet kom folk andre steder fra og gav kultur til det norske folket som ikke utviklet sin egen skriftkultur på sitt eget språk før i begynnelsen av vikingtiden (Aartun 1994: 104). Detter er på en annen side likt det Fell gjør med sine teorier om kolonisering av Amerika.

Nasjonal historie

Heyerdahl og Lillieströms bøker oppfylte alle mine kriterier for pseudoarkeologi. Hvis man sammenligner kommentarer rettet mot det etablerte slik som det manglende tverrfaglige samarbeidet som gjør at man ikke ser helheten (Heyerdahl og Lillieström 2001: 123) med hva en kjent pseudoarkeolog som Erich von Däniken sier (Däniken 2001: 171), ser man mange likheter. Begge anser det etablerte for å være dogmatisk og trangsynt. I og med at man også finner alle kriteriene på pseudoarkeologi hos Heyerdahl/Lillieström så får man faktisk et inntrykk av at Ingen grenser og Jakten på Odin nærmest er skrevet etter den malen jeg bruke Fell til her i oppgaven.

Alle fem kriteriene var til stede i den detaljerte analysen som ble utført av de 9 første sidene i Norges arv fra fortiden. I tillegg fant jeg flere tilfeller utover i boken som understøttet denne konklusjonen.

Madsen har paralleller til det man finner hos Galster og Sandland: Man var minst like sivilisert i ens eget hjemland som hva man var andre steder i fortiden. Madsen tar dette til det ytterligste ved å la det aller meste av historiske og mytiske personer komme fra Norge. De romerske keiserne, udyret i Johannes åpenbaring, kong Arthur og Attila var alle opprinnelig nordmenn. Riktignok har man innvandret til Norge i bronsealderen og brakt med seg kultur, men etter dette har Norge eksportert storheter i stedet for å importere dem.

Jeg fant bare de tre første kriteriene hos Linge. Han mangler for det meste en ambivalent holdning til det etablerte og bruk av foreldede teorier. Det siste kan forklares med at forfatteren bruker sin egen metode og ikke tar utgangspunkt i arkeologiske beviser eller teorier. Slik unngår Linge hele denne problematikken.

På mange måter er Fra Ragnarok til Svolder en annerledes bok i forhold til de andre pseudoarkeologiske bøkene som er gjenomgått her. Forfatteren har store mål ved at han vil prøve å lokalisere Åsgard og finne en naturlig forklaring på fortidens gudemyter i naturformasjoner. Samtidig påstår han ikke at dette er den eneste løsningen eller at hans teori er den rette. I stedet åpner han for at Åsgard kan ha ligget på flere steder og at derfor andre teorier kan være like gode. Linge sier han ikke beviser noen ting, men samtidig sier han at det han finner ikke kan være tilfeldigheter (Linge 1986: 126).

Oppsummering

Mine kriterier 1-3 var til stede hos samtlige forfattere som ble analysert. Disse er også de av mine kriterier som er nærmest forbundet med arkeologisk metode.

Det hadde vært interessant å se om noen som mangler de tre første punktene, men som innehar de to siste ville passet inn som pseudoarkeolog eller ikke. Jeg fant dessverre ikke noen tilfeller av dette blant de sju forfatterne jeg analyserte. Jeg fant et tilfelle der en bok bare hadde de tre første kriteriene (Linge). Disse tre første punktene var tilstrekkelige til å si at Fra Ragnarok til Svolder ikke var et arkeologisk arbeide.

Kriterium 5 fant jeg som regel ikke i den boken som var skrevet først, der jeg analyserte to bøker av en forfatter (Fell, Heyerdahl/Lillieström og Sandland). Dette dukket opp i den senere utgitte boken. Hos de som bare hadde skrevet en bok var likevel dette punktet til stede hos Galster og Madsen.

Dette tilskriver jeg først og fremst at f.eks Galster for en stor del baserte seg på litteratur skrevet av en annen, som han visste på forhånd hadde fått kritikk og at deler av hans mål er å forsvare Fell overfor urettferdige påstander. I Madsens tilfelle grunner forfatteren sine teorier på andre kilder enn moderne tolkinger som han mener er ”autorisert feilinformasjon” (Madsen 2002: 7). Da omtrent all annen litteratur og forskning gjort om Norges fortid ikke kan brukes siden det er ”feilinformasjon” er det ikke forbausende å finne en negativ holdning til det etablerte. Alle andre må tross alt ha feil for at Madsen skal ha rett.

Stiebing (1995: 5) ser en slik holdning som et psykologisk forsvar mot avvisning av det etablerte, som de egentlig veldig gjerne vil ha godkjennelse fra. At en slik aksept er viktig, ser man på hvordan de fleste pseudoarkeologiske bøker jeg har analysert henviser til hvilke eksperter som er enige med dem. Eksempler på dette er Fell, som nevnt tidligere i oppgaven (1982: 44), og Heyerdahl og Lillieström, som henviser til at utenlandske eksperter er enige med dem (2001: 123). Det kan også oppfattes som et resultat av tendensen pseudoarkeologi har til å se alt i svart og hvitt. ”Oss mot dem” er slik en naturlig følge av en slik tankegang (Stiebing 1995: 5).

Samtidig kan man også si en slik ”meg mot overmakten”-holdning er et redskap i den pseudoarkeologiske retorikken. Man spiller på følelsesladde ord som ”dogmatisk” for å vinne leseren over med retorikk i stedet for med beviser. Dette er trekk som Fagan og Shermer nevner som typiske for pseudoarkeologi (Fagan 2002a, Shermer 1997) og som jeg altså fant flere eksempler på, ofte i klassisk form.

Jeg fant ikke noe som var utpreget særegent ved den nordiske kontra den amerikanske pseudoarkeologien. Hos mange var det en tendens til å ville skape en glamorøs fortid enten ved at ”alt godt kommer fra Norden” eller at ”all sivilisasjon kommer utenfra”. Dette kan også sies å være tilfelle med Fells bøker der all sivilisasjon i Amerika er kommet utenfra. I det hele tatt kan det virke som nordisk pseudoarkeologi faller inn i et mønster som er felles med pseudoarkeologi andre steder. At jeg kunne bruke de pseudoarkeologiske kriteriene på et nordisk materiale, til tross for at de for det meste var hentet fra amerikansk litteratur om emnet tyder også på dette.

Alle forfatterne viser tegn på å være ekstremdiffusjonister. Enten har man brakt sivilisasjon ut til verden eller sivilisasjonen er blitt brakt til dem fra et fjernt sted. Som sagt tidligere var dette normal teori allerede på 1500-tallet (Bock 1992: 437, Williams 1995: 123, Trigger 1996: 58). Diffusjonismen på begynnelsen av 1900-tallet var en naturlig arvtager etter disse tidligere tankene. Normalt på den tiden var å regne med at all sivilisasjon kom fra Midtøsten. Slik sett er f. eks Aartun, Sandland og Fell delvis på linje med hva som var normal arkeologisk teori på 1920-tallet og tidligere.

Deres teorier er parallelle med den kulturelle evolusjonismen der de primitive stammene fikk kultur fra mer høytstående folkeslag. Argumentene som ble brukt på den tiden har hva man i dag vil kalle rasistiske undertoner (Cole 1981: 8-9). Det kan virke som tilhengerne av disse teoriene i dag ikke er bevisst dette siden både Fell og Heyerdahl ved flere anledninger benekter at deres forskning er rasistisk. Spesielt Heyerdahl kom med bevisste antirasistiske uttalelser i det han brukte folk fra forskjellige land på sine sivbåtferder.

7.2 Alternative teoretiske innfallsvinkler

Hva er grensen mellom pseudovitenskap og vitenskap? Hvilke kriterier har man for å skille mellom dem? Det finnes flere alternativer til det teoretiske standpunktet jeg har tatt i denne oppgaven. Jeg vil her, med et blikk tilbake på den metoden jeg valgte å bruke, se nærmere på noen alternative teoretiske innfallsvinkler.

Falsifisering

Troen på falsifikasjon som kjennetegn på gode vitenskapelige teorier er et stadig tilbakevendende tema for de fleste som til dags dato har skrevet om pseudovitenskap. Det er et viktig tema for Wienberg (2001: 24) som kort hevder at falsifisering er sentral i vitenskap og at en tilstedeværelse av falsifiserbarhet er nødvendig for at man skal kunne vurdere en teori. Han hevder imidlertid at en pseudovitenskapelig teori godt kan være falsifiserbar og at dette derfor ikke er et godt kjennetegn. Falsifisering blir også tatt opp av Kitcher (1982).

Falsifisering som teori oppsto i Wien som svar på induksjonsproblemet. Opphavsmannen til falsifikasjonsteorien er Karl Popper. Han mente at mange teorier som freudianisme eller marxisme var såpass åpne at uansett hva man fant passet det inn i teorien. En slik immunisering av sin teori er ikke ekte vitenskap i følge Popper, da en ikke forklarer noe fordi en ikke kan ekskludere noe. En genuin vitenskapelig teori skal derfor komme med forutsigelser som kan testes. Derfor må vitenskapelige teorier være falsifiserbare (Popper 1972, her etter Chalmers 1999: 60). Videre skal vitenskapelige teorier aktivt testes for så å bli erstattet med nye teorier hvis de blir falsifisert. Bare slik gjennom en prøving og feiling går vitenskapen framover. En teori skal være falsifiserbar fordi det er bare gjennom å utelukke et sett med mulige hendelser at en teori blir informativ.

Det følger av dette at jo mer falsifiserbar en teori er, jo bedre er den sett med øynene til en falsifikasjonist. En teori skal prøve å forutsi noe om et størst mulig område, altså være mest mulig dristig. Teorier som gjør dette og unngår å bli falsifisert er en god vitenskapelig teori. Dette innebærer også at en teori må være klart presisert (ikke vag) og at den er bedre jo mer presis dens forutsigelser er.

Teorien om falsifisering har blitt videre bearbeidet til hva man kaller for sofistikert falsifisering. Et viktig punkt her blir at en ny teori skal gi svar på alt det den gamle teorien svarte på så vel som fylle ut punkter der den gamle ikke hadde noe svar. Den skal altså være mer falsifiserbar en dens forgjenger. Et punkt som f. eks Hansson (1983) nevner i sine kjennetegn på pseudovitenskap er nettopp dette at pseudovitenskapens forklaringer lar mer stå ubesvart enn den besvarer i forhold de tradisjonelle teoriene. I motsetning til Poppers falsifiseringsteori hevder ikke nødvendigvis de sofistikerte falsifikasjonistene at vitenskapen går framover ved at vågale teorier blir falsifisert, men ved at forsiktige blir falsifisert og vågale teorier verifisert (Chalmers 1999: 79). I det ene tilfellet blir noe som i utgangspunktet var uproblematisk vist å være feil og i det andre at en teori som var problematisk viser seg å være riktig.

Fra et falsifiseringsstandpunkt er teorier som ofte blir betraktet som pseudovitenskap, gode teorier så lengde de er falsifiserbare og kommer med dristige hypoteser. Pseudovitenskapelige blir de først når de blir holdt for sanne etter at de er falsifisert. Ut fra falsifikasjon kriteriet kan man derfor skille ut to forskjellige kriterier for pseudovitenskap:

En teori som er falsifisert, men som blir holdt for sann, er ikke vitenskapelig

og

En teori som ikke er falsifiserbar er ikke vitenskapelig.

Popper selv mente at en teori som ikke var falsifiserbar var pseudovitenskap, det såkalte demarkasjonskriteriet. Teorien har flere mangler da f. eks flere ”vitenskaper” som normalt blir regnet for pseudovitenskaper, f. eks astrologi, i teorien er falsifiserbare og derfor kan regnes som en god teori så lenge man godtar at resultatet faktisk var feil.

Problemet med at enkelte pseudovitenskaper kan falsifiseres blir ikke mindre av at tilhengere av sofistikert falsifikasjonisme mener man tross motgang (at ens teori blir falsifisert) noen ganger ikke behøver å gi opp teorien av den grunn i håp om at en løsning på problemet dukker opp (Chalmers 1999: 103). Sayer (1992: 206) hevder at falsifikasjon og verifikasjon innen humanvitenskapene ikke gir noen absolutte svar, ”They might more accurately be said to involve judgements of superiority and inferiority”.

Falsifisering blir også brukt av enkelte pseudoarkeologer i en sammenheng der ”hvis noe ikke er falsifisert er det ikke motbevist”. Dette er i strid med hvordan man i vitenskapen bruker falsifikasjon. Selv om en ikke kan utelukke eksistensen av til nå uobserverbare fakta kan de ikke bli brukt i vitenskapelige forklaringer. En må i vitenskap skille mellom fantastiske uobserverbare påstander og mer vanlige uobserverbare påstander fordi en ellers risikerer å forlate solid kunnskap uten at den er falsifisert (Sayer, 1992: 208). Igjen et eksempel på pseudovitenskapens bruk av retorikk i stedet for beviser.

Det er også et stort skille i hva man bruker falsifikasjon på i naturvitenskap kontra humanvitenskap. Der naturvitenskap ofte er opptatt med abstrakte begreper i lukkede systemer er humanvitenskapene konsentrert med konkrete betraktninger av åpne systemer (Sayer, 1992: 210). Dette gjør at bruken av falsifikasjon av mange er regnet som et dårlig redskap for å bekrefte eller avkrefte humanistiske teorier. Sayer (1992: 226) går faktisk så langt som å si at ren falsifikasjon er omtrent umulig å sette ut i praksis.

Hvis man skal bruke falsifisering som et kriterium for om noe er pseudoarkeologi eller ikke støter man på problemer. Enkelte punkter i den mer praktiske delen av arkeologi kan nok falsifiseres. Men dette blir mer og mer et problem når fokus blir mer teoretisk. Det kan hevdes at arkeologiske teorier mer baserer seg på verifisering, altså at man finner ting som bekrefter teorien, i stedet for falsifikasjon der man leter etter ting som vil avkrefte den. På grunn av de teoretiske problemene og at falsifikasjon er problematisk å anvende på arkeologiske teorier (Sayer 1992: 226, Olsen 1997: 95) har jeg sett bort fra falsifikasjon som redskap til å påvise pseudoarkeologi.

Paradigmeteori

Det finnes flere måter å tolke arkeologisk materiale på, mange forbundet med hva enkelte vil kalle forskjellige vitenskapelige paradigmer. Tanken om at vitenskapen er inndelt i forskjellige faser som utgjør forskjellige paradigmer ble først introdusert av Thomas Kuhn. Hans

The Structure of Scientific Revolutions

(1970) er grunnverket innen paradigmeteori.

Sentralt i denne teorien er at vitenskapen ikke sakte forbedres med stadig bedre teorier, men heller forandres brått i vitenskapelige revolusjoner. Kuhn mente vitenskapen først hadde vært i en fase av previtenskap for deretter å gå over til en mer utviklet normalvitenskap. Normalvitenskapen er hva Kuhn kaller et paradigme; et sett med felles spilleregler for hvordan vitenskap skal utføres. Etter hvert bygger det seg opp så mange problemer som det gamle paradigmet ikke kan løse at det oppstår en krisetilstand. Så kommer noen med en ny måte å se vitenskapen på, et nytt paradigme. Skiftet mellom to paradigmer er hva Kuhn kaller en vitenskapelig revolusjon.

Det kan diskuteres om det noen kaller forskjellige paradigmer som f. eks prosessualisme og post-prosessualisme innen arkeologien i virkeligheten tilfresstiller definisjonen på et paradigme. Et poeng hos Kuhn er at et annet paradigme tar over for et tidligere paradigme ved at tilhengerne av det gamle paradigmet ”dør ut”. På de fleste universiteter i dag har man representanter for flere forskjellige teoriretninger, dette skulle kanskje tilsi at de arkeologiske teoriretningene ikke er helt nye paradigmer.

Et annet trekk med forskjellige paradigmer som gjør at forskjellige arkeologiske teoriretninger vanskelig kan kalles forskjellige paradigmer er at tankegangen i to paradigmer i prinsippet er fundamentalt inkommensurable (Kuhn 1970, her etter Chalmers 1999: 117). Tilhengere av to paradigmer kan ikke argumentere med hverandre og bevise hvilket paradigme som er best fordi de har forskjellige standarder og metafysiske prinsipper. ”Judged by its own standards, paradigm A may be judged superior to paradigm B, whereas if the standards of paradigm B are used as premises, the judgment may be reversed” (Chalmers 1999:116). Dette er enda et argument for å si at de arkeologiske retningene ikke utgjør forskjellige paradigmer siden man tross alt kan diskutere på tvers av teoriretningene.

Fra Kuhns standpunkt er en vitenskap definert av et sett regler som setter standardene for hva som er tillatt metode innen paradigmet. Eksistensen av et paradigme som er i stand til å støtte opp om normalvitenskapelig tradisjon er forskjellen på vitenskap og ikke-vitenskap (op.cit.:108-109).

Samtidig er det interessant at pseudovitenskapen direkte eller indirekte hevder at de utgjør et nytt paradigme som vil erstatte normalvitenskapen. Hvis man følger denne tanken videre kan man også stille spørsmål om man kan finne forskjellige pseudoarkeologiske paradigmer. Dette at pseudovitenskapen ofte hevder den er ett nytt paradigme gjør også at de på en måte gjør seg immune mot kritikk, siden man tross alt ikke kan diskutere konstruktivt på tvers av paradigmer.

Hvis man vil bruke Kuhns definisjon av vitenskap i å avgjøre om noe er vitenskap eller ikke vil man måtte analysere et antatt pseudovitenskapelig verk for å se om de er så klart definert at man kan si de gjør seg bruk av et paradigme eller ikke. Et paradigme er ikke noe som finnes hos en enkelt, men som går igjen innen en vitenskap og det er derfor vanskelig å bruke Kuhn direkte i en slik sammenheng.

Diskursanalyse

En annen teoretisk innfallsvinkel er diskursanalyse. Svært forenklet kan teorien forklares slik. Filosofen Michel Foucault mente at det som gjorde den vitenskapelige diskurs til vitenskapelig, i forhold til uttalelser som ikke er det, var at det er visse ting det er tillatt å si innenfor en diskurs, og at det er etablert som den allment godkjente måten å si ting på (Foucault 1989, her etter Svestad 1995: 70). Hva Foucault beskriver som positiviteten som overskrider en vitenskapelig terskel, i det en gruppe utsagn blir dominante og modellerer en bedømmelse av hva som er sant og riktig innen diskursen.

Hos Foucault er en diskurs alle utsagn innenfor et fagfelt, både skriftlige og muntlige. Et utsagn er heller ikke hva som helst i denne sammenhengen. For ham er et utsagn en bevisst handling av en vitenskapsmann som omtaler noe vitenskapelig innenfor hans vitenskapsgren. Positivitet er hva som er mulig å si innen en diskursiv praksis (Foucault 1972, her etter Svestad 1995: 66). For at en gruppe utsagn skal bli dominante mente han at de måtte krysse den såkalte epistemologiseringsterskelen. Epistemologien må følge spesielle lover og formelle kriterier som bestemmer hvilke påstander som kan hevdes innen diskursen. Når dette er tilfelle er terskelen krysset (Foucault 1989, her etter Svestad 1995: 70).

Det er nærliggende å tro at det er blant de diskurser som faller utenfor de lover og kriterier som utgjør den arkeologiske diskursen, man finner pseudoarkeologien. Samtidig gjelder det å unngå å falle i fellen der man anser alt utenfor den nåværende arkeologiske diskursen som dårlig arkeologi.

Det blir her aktuelt å dra inn enda noen av Foucaults begreper: territorium og domene. Et vitenskapelig domene, for eksempel det arkeologiske, er hvor den faglige debatten foregår, i f.eks. artikler, avhandlinger og andre faglige diskusjoner. Utenfor dette domenet ligger et omsluttende territorium som utgjør de mer folkelige uttrykk som tar for seg fagets emnekrets som f.eks. historiske romaner og skoleundervisning.

Pseudoarkeologi vil i det den prøver å være vitenskapelig, men ikke passer inn i den arkeologiske diskursen, prøve å bli en del av, eller trenge seg inn på det arkeologiske domenet, ofte uten å lykkes. Den kan derimot oftere få en virkning på det arkeologiske territorium, som arkeologene for så vidt har mye mindre kontroll med. Dette kan sammenlignes med hva man finner innen paradigmeteori når pseudovitenskapen hevder de representerer et nytt paradigme som vil erstatte den gamle normalvitenskapen.

Dette er en svært forenklet versjon av Foucaults teori. Et videre studium for å kunne gjøre seg bruk av hans teorier ville vært så teoretisk tungt på alle måter at selve analysen ville kommet i annen rekke, noe som ikke er forenelig med målsetningen der det er eksistensen av nordisk pseuodoarkeologi eller ikke som er viktigst. Dessuten kan det virke som om man med en slik metode mer ville funnet ut hva man mener ligger utenfor den normale arkeologiske diskursen i stedet for hva som er faktisk god og dårlig vitenskap.

Oppsummering

Falsifisering, Kuhns paradigmer og diskursanalyse passer dårlig til målet med denne oppgaven. De er likevel ikke uvesentlige innen den vitenskapsteoretiske diskusjonen. Flere nevner f. eks falsifiserbarhet som kriterium for hva som er ekte vitenskap. Diskursbegrepet blir også brukt ofte i arkeologisk teori slik at det er vanskelig å forbigå det fullstendig. Men diskusjonen om hva som er vitenskap og ikke ligger utenfor målet for denne oppgaven.

At det finnes flere forskningstradisjoner og måter å tolke arkeologisk materiale på kan gjøre letingen etter et brukbart redskap for å skille arkeologi og pseudoarkeologi komplisert. For eksempel vil et positivistisk syn på hva som er god og dårlig arkeologi være forskjellig fra et relativistisk standpunkt hvor alle tolkninger er like gode. De generelle universelle modellene innen prosessualismen, basert på moderne etnografiske studier, er problematiske i forbindelse med fortidens folk. Det er ingen garanti for at man i fortiden levde etter samme mønster. Den prosessuelle arkeologien tok heller ikke hensyn til individuelle prestasjoner (Olsen 1997: 62). Denne kritikken ble i enkelte tilfeller fulgt av et syn på arkeologi der man i realiteten har flere konkurrerende fortider, alle forskjellige tolkninger er like gode som andre tolkninger, i sin ytterste konsekvens ren relativisme (op.cit.: 68).

Et relativistisk syn på historien er problematisk hvis en skal avgjøre om noe er god eller dårlig arkeologi, vitenskapelig eller ikke vitenskapelig. Sett i en relativistisk sammenheng kan Erich von Däniken bli en like god arkeolog som tradisjonelle arkeologer. Dette har også gjort at enkelte arkeologer har stilt spørsmål om ikke ekstrem postprosessuell arkeologi overskrider grensen til pseudoarkeologi (Wienberg 2001: 4). Andre mener slike teorier fremmer den pseudoarkeologiske saken og dermed er skadelig for arkeologien som fag (Harrold, Eve and Goede 1995: 168). Essensielt ville en slik avhandling som denne vært meningsløs med et slikt teoretisk utgangspunkt.

Når det er sagt er det likevel svært få som har en helt relativistisk holdning til arkeologiske tolkninger. Hvis alle tolkninger er fullt ut avhengige av øyet som ser og objektiv viten er umulig, vil alle vitenskapelige tolkninger være fåfengt da de bare er meningsytringer som er like god eller dårlig som det mannen i gata kan komme med (Whitley 1998: 8).

Andre argumenter mot relativisme er at en slik holdning hindrer kritikk av andre teorier (Sayer, 1992: 221), og at selv de fleste relativister har en formening om at enkelte teorier er bedre enn andre (Kuznar 1997: 156). Man har som svar på problematikken rundt relativisme noen ganger prøvd å finne en middelvei mellom å tro på det rent objektive og det relative (Hodder 1999: 23). På den ene siden er det vanskelig å se at man i forskning kan være fullstendig objektiv, men det er også vanskelig å tro at all tolkning av fortiden er like god.

Det postprosessuelle hermeneutiske synet på historie der arkeologiske funn kan leses som tekst er heller ikke helt uproblematisk. Spesielt hvis en går ut fra et naivt hermenautisk ståsted. Å sette seg inn i fortidsmenneskets tenkemåte kan ses som et fåfengt prosjekt da man ikke nødvendigvis har evnene til å tenke det samme som fortidsmennesket (Olsen 1997: 110). Dette kan igjen lede til relativisme, som nevnt tidligere er dette et problematisk standpunkt for å gjennomføre en oppgave som denne.

7.3 Hvorfor tror man på pseudovitenskap og hvorfor driver man med den?

Tross at de fleste av forfatterne jeg har analysert har åpenbare trekk som gjør at de ikke kvalifiserer til det man bruker å regne for god arkeologi, har likevel flere av dem en vid tilhengerskare. Dette bringer en inn på hvorfor?

Hvorfor selger pseudovitenskapelige arbeider mer en normalarkeologisk litteratur? Hvorfor tror man heller på noen som gang på gang har blitt avvist på alle punkter som uvitenskapelig, enn på godt utdannede folk innenfor fagfeltet de representerer?

De fleste som har tatt opp problematikken bruker den menneskelige psyke som svar. Folk flest har behov for å tro på fantastiske fenomener. Man tiltrekkes av store overskrifter og enkle forklaringer, av debatt der en part blir behandlet dårlig og urettferdig av de som burde visst bedre, vitenskapsmenn. Ofte sporet an av den pseudoarkeologiske retorikken der man hevder dagens vitenskap er frukten av noen få mennesker som visste de hadde rett og gikk i mot det som var allment godkjent. Pionerer som Galileo ble også forfulgt for sine meninger, slik som pseudoarkeologene hevder å være det i dag (f. eks. Sandland 2001: 94).

Radner og Radner (1982) mener at folk har et behov for å tro, man trenger mysterier og enkle forklaringer. Dette kan likevel ikke forklare alle tilfeller. I stedet deles pseudovitenskapsmenn inn i to klasser, de som kommer med teorier og de som samler obskure fakta de vil bringe fram til vitenskapens øyne. Ting de mener trenger en forklaring. Denne siste klassen deles videre inn i to klasser: De som konsentrerer seg om anekdoter og ”those that are concerned with regularities” (Radner og Radner, 1982: 61). Grunnen til at mange tror på enkelte pseudovitenskapelige fenomener er at de tenker på en filosofisk feil måte.

Et eksempel på dette er påstanden at ”alt er mulig”. Radner og Radner argumenterer mot dette argumentet ved å analysere ordet ”possible”. En måte å bruke ordet på er fysisk mulighet, en annen er logisk mulig i det at påstanden ikke er logisk kontradiktorisk.

Pseudovitenskap bruker oftest ingen av disse to; den ene er for trang, den andre for vid. I stedet henviser de til at det vil være en mulighet når vitenskapen utvikler seg videre. Det er mulig i fremtidig vitenskap. Dette er i virkeligheten en like vid kategori som logisk mulighet. At noe kan bli mulig i fremtiden er ukompatibelt i forhold til hvordan vitenskap fungerer. Slike teorier blir ikke en del av debatten, fordi de ikke passer inn i dagens debatt og er derfor ubrukelige, selv om de skulle kunne bli nyttige i framtiden. For å være en del av vitenskap må de kunne ta del i debatten. Argumentet fungerer likevel overfor de fleste lesere som ikke har den nødvendige bakgrunnen for å skille mellom gode og dårlige argumenter.

Et annet punkt som har vært brukt som forklaring på hvorfor man tror på pseudovitenskapelige teorier er at folk flest ikke vet hvilke kriterier som må til for at det skal være en gangbar vitenskapelig teori. Hansson (1983) mener grunnen til at så mange tror på pseudovitenskapelige teorier er at man gjerne vil tro på dem. Mange av dem besvarer et ønske om hvordan man vil at verden skal være, i stedet for hvordan den virkelig er. Han peker på moderne paralleller, som Däniken, som for det meste henter sine eksempler fra Afrika, Asia og Amerika. Dette er påstander om at fortidens folk ikke kan ha gjort storstilte byggverk selv og tjener derfor til å framstille europeerne som smartere enn andre. Dänikens bøker tilfredsstiller den europeiske selvhevdelsen. I tillegg peker Hansson på at det tilfredsstiller et behov for drama og spenning.

Et relativistisk syn på vitenskapen mener Hansson er noe av grunnen til at mange innen vitenskapen bare lar pseudovitenskap forbli uforstyrret (Hansson 1983: 113). Dette skriver seg fra falsk toleranse. For Hansson er ikke all kunnskap like riktig. Folk fortjener å få høre sannheten. En viktig grunn til at pseudovitenskap møter så lite motstand mener han er at det ikke eksisterer noen institusjon som har i oppgave å bekjempe den. Viktige i den forbindelse er CSICOP og lignende organisasjoner. Forskernes holdning må forandres, man må si hvorfor man mener det man mener, ikke bare hevde hva man mener for å gi folk et innblikk i vitenskapelig tenkemåte. Man må innse at man har ansvar for å utdanne folket og vitenskapsmenn må trenes i dette.

Shermer, som har dedikert en hel bok til temaet, Why People Believe in Weird Things – Pseudoscience, Superstition and other Confusions of Our Time (1997), tar en mer direkte psykologisk og fysiologisk forklaringsmodell til grunn. Grunnen til at folk tror på pseudovitenskapelige fenomener baserer seg i menneskets tendens til å se mønstre i hendelser, en evne som er nyttig og nødvendig, men som ikke alltid fungerer feilfritt. Problemet i å søke etter mønstre er å vite hvilke som har en mening og hvilke som ikke har det (s. XXIV).

Dette gir seg utslag i to feilaktige tenkemåter, å tro på noe som ikke er sant og å avvise noe som er sant. Dette er hva Shermer kaller ”thinking magically”. Han mener dette har utviklet seg i menneskeheten på samme måte som man har utviklet evne og vilje til å se generaliseringer og mønstre. Slik har det utviklet seg en parallell til de to måtene å tenke feil på, å ikke tro på usannheter og å tro på det som er sant.

Dette er en følge av evolusjonen. Shermer peker på at å tro på ting som er sant er en nyttig mekanisme for å overleve og den blir derfor ført videre til avkommet. Men de negative effektene blir også overført, fordi ”magical thinking” gjør at en reduserer stressnivået og skaper trygghet. Dette er også en positiv overlevelsesmekanisme og blir derfor videreført sammen med den andre. ”Magical thinking” er en levning som ikke lengre er nyttig, men som i sin tid var det.

Rent psykologisk er det også andre faktorer som spiller inn (Shermer 1997: 58). Folk har en tendens til å søke enkle svar og å bekrefte sine hypoteser i stedet for å avkrefte dem. Man har også vanskelig for å gå vekk fra en allerede etablert tankegang slik at man holder ved pseudovitenskapelige teorier tross at de er motbevist.

Feder (1999: 9-10) legger til ytterligere noen punkter han mener er essensielle for hvorfor folk kommer med pseudovitenskapelige teorier. Man vil tjene lette penger, bli berømt, fremme et mål som f. eks nasjonalisme eller religion, eller skape et bilde av en mer romantisk fortid. Til slutt hevder Feder at mental ustabilitet (”Crazy claims often originate in crazy minds”) kan være en faktor.

Ut fra min egen erfaring vil jeg si at den viktigste grunnen til at man tror på pseudovitenskap er at man allerede har et trossyn eller forventinger til emnet som blir bekreftet når man blir eksponert for en overbevisende forklaring. Når noe blir presentert på en slik måte at det virker overbevisende vitenskapelig og ikke minst det som blir sagt er hva en vil høre, blir en straks mindre kritisk.

Kombinert med at de fleste vet såpass lite om de fleste vitenskapelige emner inklusivt arkeologi og hvordan en god vitenskapelig teori skal oppbygges er det ikke vanskelig å forstå hvorfor man tror på folk som Däniken og Aartun. Dette forklarer også hvorfor godt utdannede mennesker på sine fagfelt kan være enige med pseudovitenskapelige teorier eller selv lage dem. Når man ikke har utdanning innen fagfeltet man danner teorier i, er man i utgangspunktet ikke stort bedre skikket til å komme med teorier enn folk som ikke har en utdannelse i det hele tatt (Kahane/Cavender 2002: 52). En professortittel eller annen akademisk grad, spesielt hvis man ikke nevner hvilket fagfelt den er hentet fra, gir likevel troverdighet overfor den vanlige leser. Dette var for eksempel tilfellet med Fell, professor i marinbiologi.

At noen støtter disse teoriene forklarer ikke hvorfor så mange gjør det. Dette kan kanskje delvis forklares på enkel måte. Arkeologi er en av de vitenskaper som har bredest interesse utenfor fagkretsen. Selv hvis en ser bort fra fiktive filmhelter som Indiana Jones og Lara Croft[14], er arkeologi regnet som et spennende fag. TV- serier som Time-team og andre populærvitenskapelig programmer når ut til et stort antall mennesker. Når man ikke er i stand til skille mellom disse og mer tvilsomme teorier vil også de bli sett på som godtatte teorier på linje med andre.

Det at arkeologi er såpass populært som det er forklarer samtidig delvis hvorfor så mange er interessert i pseudoarkeologi. De fleste ser ikke noen forskjell og tar det ”gode med det onde”. Når man videre får velge mellom et fantastisk, sensasjonelt stoff og mer kjedelig stoff er det ikke spesielt rart at mange velger det fantastiske når det ene kan virke like godt som det andre. En annen grunn kan være at slik litteratur appellerer til folk som allerede har en etablert misstro til akademia (Hovdhaugen et al. 2001).

7.4 Konklusjon

Ved å først ta utgangspunkt i en amerikansk forfatter som skriver om nordiske helleristninger for deretter å bruke en nordisk forfatter som baserer seg på dennes arbeide har jeg vist at pseudoarkeologi også finnes her i Norden. Dette er heller ikke et engangstilfelle da også de andre jeg tok for meg hadde nok pseudoarkeologiske kjennetegn til at de kvalifiserte som pseudoarkeologer.

Når det gjelder hvordan stoffet blir presentert er det ikke store forskjeller fra det man finner i USA. Dette er ikke overraskende, siden kjennetegnene på pseudoarkeologi, som for en stor del er hentet fra amerikansk litteratur om emnet, lot seg anvende også på nordisk pseudoarkeologi. Det er i de fleste tilfellene snakk om en ny teori som strider mot den dogmatiske og ortodokse normalvitenskapen. Naturligvis handler de fleste om nordiske tema, men både Heyerdahl/ Lillieström og Aartun har også en internasjonal profil.

De bøkene jeg har tatt for meg er langt fra alene på markedet. Selv om man utelukker det ikke-nordiske vil man finne mange eksempler. Mange av dem tar for seg et sentralt tema som jeg av praktiske grunner ikke kunne ta med nemlig tempelridderne og den hellige gral. Flere romaner har popularisert tempelridderne f. eks trilogien om Arn Magnusson av Jan Guiliou. Umberto Eco’s Foucaults Pendel (1988), er til og med en satirisk framstilling av den pseudovitenskapelige interessen for temaet. Andre populære eksempler med en mer pseudovitenskapelig fronting erHellig Blod, Hellig Gral (Baigent et. al. 2004) og Dan Browns roman Da Vinci-koden (2004). Tempelridderne er sentrale i nordiske bøker som er ment som vitenskapelige, men som mange vil påstå er pseudovitenskapelig skrevet. Tempelherrenes Skat (2000) og Bornholms Mysterium (1993) av E. Haagensen, og Det Norske Pentagram (2000) av H. S Boehlke er typisk eksempler på dette.

Det er mange måter man kan arbeide videre med denne oppgaven en av dem er å ta for seg tema på en mer teoretisk basis gjennom en diskursanlyse. En annen innfallsvinkel ville vært å ta for seg eksempler på ”godkjent” arkeologi og brukt de samme metodene som jeg brukte på bøker som jeg antok var pseudoarkeologiske. Det ville vært interessant å se i hvor stor grad arkeologifaget selv holder seg innenfor sine egne grenser for hva vi regner for god arkeologisk metode.

Som nevnt finnes det påstander om at noe arkeologi oppmuntrer til, eller til og med er pseudovitenskap. En annen naturlig fortsettelse av oppgaven ville være å kartlegge omfanget av fenomenet: Hvor mange tror på det og hva er det man tror på innen pseudoarkeologien? Hvor mye selger pseudoarkeologi i forhold til ”normal” arkeologi? En annen framgangsmåte er å legge i større grad vekt på det retoriske og logiske trekkene ved pseudoarkeologi. Hvis man hadde hatt ubegrenset tid og omfanget på oppgaven ikke hadde vært begrenset hadde det vært interessant å inkorporere flere av disse elementene.

Gjennom arbeidet med oppgaven har jeg møtt en enorm interesse fra medstudenter og andre for temaet pseudoarkeologi – det vil si straks man fikk vite hva begrepet pseudoarkeologi betydde. De fleste har hatt en mening om temaet i den ene eller andre retningen selv om mange ikke har reflektert over at det er eget fenomen. Ved forskjellige sosiale anledninger har historier om møter med UFO-tilhengere, kreasjonister og andre beslektede tema kommet opp og gitt et puff videre med arbeidet. At pseudoarkeologi er et så populært tema har gjort arbeidet med oppgaven enklere. Det har også sagt noe om hvor aktuelt temaet er og hvor lite mange vet om forskjellen mellom god og dårlig arkeologi. Som nevnt innledningsvis håper jeg denne oppgaven kan være til hjelp med å begynne å rette på dette.

Litteraturliste

Aartun, Kjell 1994 Runer I kulturhistorisk sammenheng: En fruktbarhetskultisk Tradisjon. Pax Forlag, Oslo.

Andersson, Pia og Welinder, Stig Ed. 2004 Mellan Thomsen och Däniken: Oenig discussion kring alternativ arkeologi. Bricoleur Press, Lindome.

Arnold, Bettina 1990 The past as propaganda: totalitarian archaeology in Nazi Germany, Antiquity 64: 464-478.

Baigent, Michael; Leigh, Richard; Lincoln, Henry. 2004 Hellig Blod, Hellig Gral. Bazar, Kolbotn.

Bock, Frank G. 1992 Prehistoric Rock Art in the Americas: Who left it? I: Goldsmith, Sean A; Garvie, Sandra; Selin, David; Smith, Jeanette, Eds. Ancient Images, Ancient Thought: The Archaeology of Ideology: Proceedings of the Twenty-Third Annual Conference of Archaeological Association of the University of Calgary: 437-445, University of Calgary, Archaeological Association.

Boehlke, Harald S. 2000 Det Norske Pentagram – Kristningen av Norge, fra 935 til 1152. Eutopia Forlag, Tvedestrand.

Bokmålsordboka: Definisjons – og rettskrivningsordbok. 1990 Universitetsforlaget.

Brown, Dan. 2004 Da Vinci-koden. Bazar, Kolbotn.

Bæksted, Anders. 1943 Runerne: deres historie og brug. Nyt Nordisk Forlag – Arnold Busck, København.

Chalmers, A.F. 1999 What is this thing called science? Open University Press, Buckingham.

Christensen, Arne Emil jr. 1966 Frå vikingskip til motorsnekke. Det Norske Samlaget, Oslo

Churchward, James. 1926 The Lost Continent of Mu. 7th edition 1976. London: Neville Spearman

Cole, John R. 1981 Cult archaeology and Unscientific Method and Theory. I: Schiffer, Michel B. Ed. Advances in archaeological Method and Theory, Selections For students from volumes 1 through 4: 1-33, Academic Press, INC

Collins, Roger. 1999 Early Medieval Europe 300-1000. Basingstoke, Palgrave.

Dahl, Erik. 2001 Odysseus’ Pilgrimage to the Far North; Drømsmia, Trondheim.

Darvill, Timothy. 2003 The concise Oxford dictionary of Archaeology, Oxford University Press, Oxford.

Davidson, H. R. Ellis. 1967 Pagan Scandinavia, Thames and Hudson, London.

Däniken, Erich von. 1971 Chariots of the Gods? World Books, London.

— 2001 Gudene var Astronauter! Orion Forlag AS, Oslo.

De Camp, L. Sprague. 1970 Lost Continents: The Atlantis Theme in History, Science, and Literature. Rev Ed. Dover, New York.

Derksen, A.A. 1993 The Seven Sins of Pseudoscience. Journal for general philosophy of science vol 24: 17-42.

Donnelly, Ignatius. 1970 Atlantis the Antediluvian World. Sidgwick & Jackson, London.

Eco, Umberto. 1988 Foucaults Pendel. Tiden, Oslo.

Fagan, Garrett G. 2002a Alternative Archaeology; I: Shermer, Michael ed. The Sceptic Encyclopedia of Pseudoscience vol one: 10-16.

—. 2003 Far-Out Television, Archaeology, May/June: 47-50.

Feder, Keneth L 1999. Frauds Myths and mysteries – science and pseudoscience in Archaeology. Mayfield, London.

Fell, Barry. 1989 America BC: Ancient Settlers in the New World, Pocket Books, New York, NY.

— 1980. Saga America. Times Books, New York.

— 1982 Bronce Age America, Ruggles De Latour INC. New York.

Foucault, M. 1972 History, Discourse and Discontinuity. Salmagundi, bd. 20, sommar/haust: 225-248

— 1989. The Archaeology of Knowledge. Oversatt etter Foucault 1969 (L’Archéologie et savoir. Paris) London

Frost, Frank J. 1993. Voyages of the Imagination. Archaeology, March/April: 44-51.

Galster, John. 1987. Helleristningernes tale…I Norden og I Amerika: bronsealderens skriftsprog tydet av Barry Fell, USA, Sproget der fremgår av indskrifter ikke alene i Norden, men også i Canada er dansk! Dansk Historisk Forlag, København.

Gardner, Martin. 1957. Fads and fallacies in the name of science. Dover, New York.

— 1981 Science – Good, bad and bogus, Prometheus Books, Buffalo N.Y

Gladwin, Harrold 1947. Men out of Asia. McGraw-Hill, New York

Goldsmith, Sean A; Garvie, Sandra; Selin, David; Smith, Jaenette Eds. 1992 Ancient Images, Ancient Thought: The Archaeology of Ideology: Proceedings of the Twenty-Third Annual Conference of Archaeological Association of the University of Calgary, The University of Calgary Arcaeological Association, Calgary.

Graham-Campbell, James. 1980. The Viking World, Frances Lincoln Publishers Limited, London.

Haagensen, E. 1993. Bornholms Mysterium. På sporet av Tempelherrernes hemmelighed og den glemte videnskab. Bogan, København.

— 2000. Tempelherrernes Skat. Bogan, København.

Hancock, Graham. 2002. Underworld: Flooded kingdoms of the Ice Age. Michael Joseph, London

Hanson, Barry J. 2002 Kensington Runestone – a defense of Olof Ohman the Accused Forger. Vol 1 og 2, Kearney, Neb, Morris.

Hansson, Sven Ove. 1983 Vetenskap och Ovetenskap: om kunskapens hantverk och fuskverk. Tiden Förlag, Stockholm.

Hansson, Sven Ove & Sandin, Per (red.) 2000. Högskolans Lågvattenmärken. Natur och Kultur, Stockholm.

Harrold, Francis B. and Eve, Raymond ed. 1995. Cult Archaeology & Creationism: understanding pseudoscientific beliefs about the past. University of Iowa Press, Iowa City.

Harrold Francis B, Eve, Raymond and de Goede Geertruida C. 1995. Cult Archaeology and Pseudoscience into the 1990’s and Beyond. I: Harrold, Francis B. and Eve, Raymond Cult Archaeology & Creationism – understanding pseudoscientific about the past: 152-175, University of Iowa Press, Iowa City.

Heyerdahl, Thor. 1978. Early Man and the Ocean. George Allen & Unwin LTD, London.

— 2001. Ra. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo.

— 2002. Tigris – På leting etter begynnelsen. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo.

Heyerdahl, Thor og Lilliestrøm, Per. 2001. Jakten på Odin. På sporet av vår fortid, J. M Stenersens forlag AS, Oslo .

— 1999 Ingen Grenser. J.M Stenersens Forlag A/S, Oslo.

Hodder, Ian. 1999. The Archaeological Process, An Introduction, Blackwell, Oxford.

Hovdhaugen, Even;Keller, Christian; Mandal, Else, Stalsberg Anne; Steinsland, Gro. 2001. Bokomtale: Thor H. og Per L: Jakten på Odin, På sporet av vår fortid, Olso: J.M. Stenersens Forlag, 2001, Mål og Minne 1: 98-109

Jarving, Stein. 2001. Volvehekser og Valkyrjer – Legenden om prinsen fra Troja og Vanaheims Døtre. Eutopia Forlag, 2. reviderte utgave, Tvedestrand.

Johansen, Øystein Kock. 2003. Thor Heyerdahl vitenskapsmannen, eventyreren og mennesket. J.W Cappelens Forlag AS, Oslo.

Johnstone, Paul. 1980. The Sea-craft of Prehistory. Routledge & Kegan Paul Ltd, London.

Jones, Prudence og Pennick, Nigel. 1995. A History of Pagan Europe. Routledge, London.

Joussaume, Roger. 1988. Dolmens for the dead – Megalith-Building throughout the world. Cornell University Press, Ithaca, New York.

Kahane, Howard/ Cavender, Nancy. 2002. Logic and Contemporary Rhetoric: The Use of Reason in Everyday Life. Ninth Edition, Wadsworth, Belmont, California.

Kitcher, Philip. 1982. Abusing Science: The Case Against Creationism. The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.

Kohl, Philip L. 1993. Limits to a post-processual archaeology (or, The dangers of a new scholasticism). I: Yoffee, Norman and Sherratt, Andrew Eds: Archaeological Theory: who sets the agenda?: 13-19. Cambridge University Press, Cambridge.

Kuhn, T. 1970. The Structure of Scientific Revolution. University of Chicago Press, Chicago.

Kuznar, Lawrence A. 1997. Reclaiming a Scientific Archaeology, Alta Mira Press, Walnut Creek.

Newsweek 2001. In Search of the Gods, I: Newsweek august 20, 2001: 38-39.

Linge, Per. 1986. Fra Ragnarok til Svolder, Guder og vikinger ved Svinesund. Ida Bokverksted og Forlag, Oslo.

Lubock, John. 1865. Pre-historic Times, as Illustrated by Ancient Remains, and the Manners of Modern Savages. Longmans, Green, London

Madsen, Einar. 2002. Norges arv Fra Fortiden: Folkeheltene som drog mot nord. Einar Madsen, eget forlag.

O Hehir, Brendan. 1990. Barry Fell’s Vest Virginia Fraud. Upublisert.

Olsen, Bjørnar. 1997. Fra ting til tekst, Teoretiske perspektiv i arkeologisk forskning, Universitetsforlaget, Oslo.

Popper, K.R. 1972. The Logic of Scientific Discovery, Hutchinson, London.

Powel, T.G.E. 1963. The Celts, Thames and Hudson, London

Rabow, Hampus. 2000. Kartan och den arkeologiska verkligheten. I: Hansson, Sven O. og Sandin Per ed.: Högskolans Lågvattenmärken: 109-141; Natur och Kultur, Stockholm.

Radner, Daise og Radner, Michael. 1982. Science and Unreason, Wadsworth Publishing Company , Belmont, California.

Roesdahl, Else. 1998. Vikingernes Verden. Gyldendal, København.

Romey, Kristin M. 2003. Pseudoscience in Cyberspace, Archaeology, May/June: 51-52.

Roslund, Kurt; Lindström, Jonathan; Andersson, Pia. 1999. Alignments in Profusion and Confusion: The Growing Pains of Archaeoastronomy; Lund Archaeological Review:105-115

Sandland, Aasmund. 1997. Helleristninger et budskap fra fortiden. Aa.Sandland, Tønsberg.

— 2001. Hyperborea: hvordan var egentlig forhistorisk tid i Norden? Færder Forlag, Tønsberg.

Sayer, Andrew. 1992. Method in Social Science – a realist approach. Routledge, London.

Schiffer, Michael B. Ed. 1982. Advances in archaeological Method and Theory, Selections For students from volumes 1 through 4, Academic Press, New York.

— 1985. Advances of Archaeological Method and Theory, vol. 8, Academic press, New York.

Shermer, Michael ed. 2002. The Skeptic Encylopedia of Pseudoscience vol. one; ABC –CLIO, Santa Barbara, California.

Shermer, Michael. 1997. Why People Believe Weird Things – Pseudoscience, Superstition and other Confusions of Our Time; W. H. Freeman and Company, New York.

Skolmen, Roar. 2000. I Skyggen av Kon-Tiki, Damm, Oslo.

Smyth, Piazzi. 1864. Our Inheritance in the Great Pyramid. Reviced edition 1890, Isbister, London.

Sognnes, Kalle. 1999. Det levende berget, Tapir Forlag, Trondheim.

—. 2001. Prehistoric Imagery an Landscapes: Rock art in Stjørdal, Norway, Bar International Series 998, Archaeopress, Oxford.

Spurkland, Terje. 2001. I begynnelsen var ”futhark”- Norske runer og runeinnskrifter, Cappelen Akademisk Forlag/Landslaget for norskundervisning, Oslo.

Stenvik, Lars F. 1990. Jernvinna i Midt-Norge, Heimen, nr 4-1990, Landslaget for Lokalhistorie, Trondheim.

Stiebing, William H. Jr. 1995. The Nature and Dangers of Cult Archaeology, I: Raymond, Francis B and Eve, Raymond ed.: Cult Archaeology & Creationism – Understanding Pseudoscientific Beliefs About the past: 1-10; University of Iowa Press, Iowa City.

Svestad, Asgeir. 1995. Oldsakenes Orden: om tilkomsten av arkeologi. Universitetsforlaget, Oslo.

Tangri, Daniel. 1989. !Science, hypothesis testing and prehistoric pictures, Rock Art Research, volume 6, nr. 2: 83-93.

Taylor, John. 1859 The Great pyramid: Why was it built? And who built it?

Terrell, John Edward. 1998. The Prehistoric Pacific, Archaeology, November/December: 56-63.

Trigger, Bruce G. 1996. Arkeologiens idéhistorie, Pax Forlag, Oslo.

Trædal, Vidar. 2004. Arkeologi i yttersta cirkeln? I: Andersson, Pia og Welinder, Stig eds. Mellan Thomsen och Däniken: Oenig Diskusion Kring Alternativ Arkeologi. Bricoleur Press, Lindome.

Wauchope, Robert. 1962 Lost tribes and sunken continents: Myth and Method in the study of American Indians; University of Chicago Press, Chicago.

Whitley, David S. 1998. New approaches to old problems, I: Whitley, David S. Ed: Reader in Archaeological Theory – Post- Processual and cognitive Approaches:1-28. Routledge, London

Wienberg, Jes. 2001. Mellem viden og vrøvl – Bornholms mystiske kirker. Meta nr 4, 3 juli: 3-31.

Williams Stephen. 1991 Fantastic Archaeology – The Wild Side of North American prehistory. University of Pennsylvania Press, Philadelphia.

—. 1995. Fantastic Archaeology: What should we do about it? I: Harrold, Francis and Eve, Raymond A. Eds: Cult Archaeology & Creationism: Understanding Pseudoscientific Beliefs About the Past: 124-133, ed. University of Iowa Press, Iowa City.

Williams, William F. (red.) 2000. Encyclopedia of Pseudoscience – From alien abductions to Zone Therapy. Facts On File, New York.

Yoffee, Norman and Sherratt, Andrew Eds. 1993. Archaeological theory: who sets the agenda, Cambridge University Press, Cambridge.

Kilder fra Internett

Ekeberg, Liv. 2003. Potent funn: 3.500 år gamle erotiske dikt. Nettavisen (27.1.2003) : http://pub.tv2.no/dyn-nettavisen/innenriks/?archiveSection=2&archiveItem=251849

Fagan, Gareth G. 2002b. Three Basic Principles of Archaeological Research; http://www.thehallofmaat.com/modules.php?name=Articles&file=article&sid=5

Heyerdahl, Thor. 2000. Med Snorre i asenes verden, Aftenposten, http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d177917.htm

Hovdhaugen, Even; Mundal, Else og Stalsberg, Anne. 2000. Snorres og Heyerdahls tidløse fantasier, Aftenposten http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d180454.htm

In praise of Barry Fell, http://www.equinox-project.com/drfell.htm

Jackson, Tatjana N. 2001. Kan Odins Åsgard Finnes? Aftenposten, http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d203419.htm

Jarving, Stein. 2002. Jakten på Odin, (bokomtale) http://www.eutopia.no/Odinjakt.html.

Letnes, Odd. 1994. -Runologer slakter ny bok, Forskning nr 6. 1994, http://www.forskningsradet.no/bibliotek/forskning/199406/1994060601.html

Lillieström, Per. 2001. Vinlandkartet og Kensingtonsteinen er ikke forfalskninger, Aftenposten 2001, http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d198823.htm

Lund, Ingrid K. 2002. Gamle grekere på Kongsberg for 3000 år siden Aftenposten (13.01.02) http://www.aftenposten.no/kul_und/article257199.ece.

Olsen, Kjartan Wang. 2002. Dei merkelege teikna som Kåre og Inger Eik oppdaga i berget ikkje så langt frå Fonnabu i 1999, er eit kultisk-erotisk dikt på 42 vers. Innskriftene er semittiske skriftteikn… Kvinheringen (18.10.2002) http://www.kvinnheringen.no/artikkel.asp?id=1683

O’Connor J.J. and Robertson E.F. 1999. Erastosthenes, http://www.groups.dcs.st-and.ac.uk/~history/Mathematicians/Erastosthenes.html

Seaver, Kirsten A. 2001. Geografi og forkjærlighet: Søkelys på Per Lillieström, Aftenposten, http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d194545.htm

Steinsland, Gro. 2000. Heyerdahls og Odins ”narrespill, Aftenposten http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d176403.htm

Noter

[1] Trædal (2004: 54) mener derimot at pseudo er svært problematisk begrep. Slik jeg bruker begrepet opp mot mine egne kriterier minsker derimot denne problematikken.

[2] Egentlig en danske som heter Odd. ”Odysseus” er bare en forvanskning i følge Dahl (2001).

[3] Mer om falsifisering i kap 7.2. Kitcher kritiserer for øvrig Poppers falsifikasjon som ”hopelessly flawed” (1982: 44) og fremmer en mer avansert falsifikasjonisme.

[4] Det er interessant i denne sammenhengen å merke seg at Aartun som jeg tar for meg senere også mener å ha tolket Phaistosdisken med et helt annet resultat. Ikke spesielt merkelig kanskje siden de tok utgangspunkt i helt forskjellige språk.

[5] Når det gjelder seilet i Norden kan det virke som Galster er mer oppdatert en hva som er tilfelle med Fell, siden Fell ikke nevner seilproblematikken overhodet.

[6] En interessant parallell til Heyerdahl og Lillieströms Odin-prosjekt. Mer om dette i kap 6.2.1.

[7] Newsweek 20. august 2001.

[8] Bortsett fra i den engelske formen av ordet, varangians, men den engelske skrivemåten er bare en omskrivning av det russiske ordet varjag.

[9] En parallell til Aartun i kap 6.1.4.

[10] En interessant parallell til Heyerdahl og Lillieström (2001: 102).

[11] Som vist i kap 6.1.1 , 6.1.2 og 6.1.4

[12] Hans feilstavning av ordet «lenger».

[13] Jeg har ikke klart å finne noe som tyder på at filmen ble noe av.

[14] Både Indiana Jones og Lara Croft – tomb raider har i tillegg til å bli filmatisert vært presentert som dataspill og tegneserier.