Som noen muligens allerede har lagt merke til, benyttet jeg i dag anledningen til å oppdatere hovedsidene med en artikkel om parapsykologiens historie. Til min store glede har forfatter Egil Asprem også med historien om Creery-søstrene.
Siden vi ikke har snakket om det og jeg fikk hans (varslede, men dog) første tekst i hende bare dagen etter at jeg skrev om det, bør vi ifølge populært tenkesett rydde førstesidene: «SKEPTIKERE MED TELEPATISK KONTAKT!»
Eller kanskje det bare handler om at historien er god, dagsrelevant og et viktig case i parapsykologisk historie. (Urk. Kjeedelig.) Det kan Egil svare best på, siden det for tiden er forskningsfeltet hans…
Jeg har også forlest meg litt på parapsykologi et par dager, noe jeg kommer tilbake til senere. I mellomtiden synes jeg absolutt man skal lese Egils artikkel.
Det bør man også gjøre med debattinnlegget til regiondirektør i Forbrukerrådet, Terje Kili. (Det er enda tydeligere i intervjuet i papirutgaven, som jeg snikleste hos NRK.) Han sier klart og tydelig hva andre skeptikere har forsøkt å si men kanskje ikke lyktes fullt så godt med: Hvis politikerne mener alvor med snakket sitt om mirakler på alle mulige hold, så har det mulige konsekvenser, ikke bare for forbrukeratferd, men det burde ha det for politikernes beslutninger om forbrukernes rettigheter:

I løpet av et par dager har noen av de mest sentrale helsepolitikerne vi har her i landet, stått frem og bekjent sin tro på alternativ behandling. Hva skal det bety, og hvilke forbrukerpolitiske og helsepolitiske implikasjoner vil dette måtte ha? Noe polemisk kan man spørre: Hvis det er slik at de mener at dette er gode tjenester som man har gode erfaringer med, og som man gjerne også anbefaler til andre i samme situasjon, er det vel naturlig at det fra sentralt politisk hold nå blir tatt initiativ for at folk som kjøper disse tjenestene, skal komme inn under refusjonsordningene?

Det siste har de omtalte politikerne derimot så langt avvist. Så vi vil gjerne ha et svar på dette – før valget.
Det er ellers ikke overraskende at det er Forbrukerrådet som insisterer på at behandlinger som selges skal holde hva de lover, og være dokumentert effektive og trygge. De har nemlig agert mot udokumenterte påstander før. Ellers har den slags bruk av aktuell lovgivning har ikke vært noen prioritering på lenge hos andre.
Vi kan se den samme tendensen i Storbritannia, der regelverket om Consumer Protection from Unfair Trading Regulations 2008 har et stort potensiale som pådriver for forbrukernes rettigheter og selgernes plikter. Problemet er (også der) at de som har ansvaret for å opprettholde loven har et langt slappere forhold til at det rene tøv (og den eklatante svindel) selges til syke mennesker.
Innen helse- og eller forbrukermyndigheter kommer så langt som til å be homøopater, «kvantemedisinere», «metamedisinere» og tilsvarende om å dokumentere sine påstander eller pakke sammen, har formodentlig de fleste av oss pakket kofferten for godt. I mellomtiden kan man dermed holde fanen høyt med et gammel motto: Caveat Emptor!. (Omtrent «la kunden passe seg!» Eller med andre ord: Vær skeptisk til selgeres påstander og produkt.)
[Beklager at dette grenset mot politiske tema. Vi er straks tilbake med mindre snikk-snakk om politikk, og mer om forskning – i dette tilfellet på personlighetstrekk hos paranormalt troende. Er de bare dumme og lettlurte?]
PS. Noen legger kanskje merke til at det er på vei til å bli en bloggrull på denne siden også. Det er bare de første små skrittene ennå. Det blir mer og bedre organisert etterhvert.