Og dette skal være et kunnskapssenter!

Jeg prøver stadig vekk å komme meg over i et faglig modus der jeg kan få fullført noe mer av alle de påbegynte (og «nesten» ferdige) forskningsartiklene jeg har liggende. Men jeg blir stadig kalt tilbake til gammel forskning av hendelser som gjør den relevant.
Og selv om denne saken faktisk er fem år gammel, er det først nå jeg har fått vite om den. Jeg innrømmer at den har fått meg kraftig provosert. Så mye at det samtidig for øyeblikket brenner et blått lys for det jeg har hatt av respekt for Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

En tidlig morgen denne uken fikk jeg nemlig tilsendt en lenke til en «bok» – dvs en pdf-fil – som blir fremmet av NKVTS. Boken har den lite fengende tittelen «Seksuelle overgrep mot barn – utvalgte temaer» (pdf) og er fra 2002.
Temaet er unektelig alvorlig og det er utvilsomt viktig å ha både kompetanse og enkelt tilgjengelig informasjon på feltet.
Det er fullt mulig at det er andre deler av boken som har kompetent informasjon, men grunnen til at jeg fikk lenken tilsendt og deretter gikk i taket er kapittelet om «Rituelle overgrep og overgrep i lukkede miljøer».
For å kalle det som står der kunnskap er å gjøre narr av begrepet.
Jeg skal bare ta ett eksempel, nemlig underkapittelet om «overgrep i satanistiske miljø» (resten av kapittelet er ikke særlig bedre):

Gjennom flere undersøkelser er det vist at grove overgrep forekommer i seremonier i satanistiske miljøer (Lundgren 1994, Hudson 1991, Tate 1991, Sakheim og Devine 1992). Sterkt forenklet kan man si at disse overgrepene delvis er knyttet til satanismens kamp mot kristendommen og dens symbolikk. Videre kan overgrep også være knyttet til satanistiske symbolske handlinger som å drikke blod, ofre dyr og mennesker, torturere, begrave levende osv. Ofre og utbrytere fra miljøet har beskrevet at deltakerne har hatt på seg masker og kostymer. Et viktig innslag i ritualene er nedvurdering og ydmykelse av ofrene. Et grotesk eksempel på det siste, er at ofre har blitt tvunget til å innta egen eller andres avføring (Hudson 1991). I disse miljøene fungerer gjerne sterke lederfigurer som hovedovergripere, det forekommer ofte flere overgripere samtidig, og offeret kan tvinges til selv å utføre overgrep. Ofre har beskrevet at de erkjente at det var galt å utføre overgrepene, men at de ikke klarte å motstå manipulasjonen. Dette forsterker skyldfølelsen hos ofrene.

Det er hele. Det er til gjengjeld nok. Med unntak av setningsleddene om at noen «har beskrevet» er det galt.
Det er langt hinsides idioti allerede som beskrivelse av satanisme. Og det å beskrive Lundgren, Hudson og de andre som forskningens tilstand på feltet «rituelle overgrep», med eller uten satanisme, er som å beskrive Galens teorier som forskningssituasjonen på medisin, eller aristotelisk fysikk som situasjonen innen fysikk.
Med én viktig forskjell: Lundgren, Hudson, Tate og Sakheim & Devines flertall forfattere var ikke bare på jordet da de utkom, det var synlig for andre at de var det. Det er ikke forskning: det er politisk (og tildels religiøs) aktivisme i drag.
Denne typen litteratur har vært slaktet og plukket fra hverandre gjentatte ganger. Ikke fordi det er verdt særlig mye forskningstid i seg selv, men fordi panikkfenomenet de var del av er akademisk interessant og fordi aktivismen voldte slike enorme skader.
Det finnes ingen unnskyldning for ikke å vite dette. Når man trekker frem den engelske journalisten og aktivisten Tim Tate er ikke det viktigste at boken de siterer er trukket tilbake og restopplaget makulert. Det viktigste er at vi har flere virkelig gode undersøkelser av relevante saker.
Den mest omfattende, offisielle undersøkelsen er gjort av Jean LaFontaine og er publisert i kort og nøktern form i en rapport fra 1994, og i mer analyserende termer i en bok fra 1998 (se lenke).
~~Hudson er plukket fra hverandre av blant annet Jeffrey Victor i boken Satanic Panic, en av de grunnleggende lærebøkene om dette fenomenet.~~ [Det var Pamela Klein Victor tok for seg. Det er LaFontaine som tar for seg også Hudson.] Og når det gjelder hennes hjemland USA, har vi en stor mengde gode undersøkelser. De er velpubliserte, velkjente, meget omskrevne og publisert i avhandlinger, rapporter, artikler og bøker som alle er enkelt tilgjengelige. (Noen få referanser her. (Og les gjerne FBI-rapporten herfra.)
Men i stedet velger man altså en obskur, nær utilgjengelig bok som nå mest finnes som pdf-fil, skrevet av en av de mest avkledde aktivistene fra 1980-tallet.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på Lundgren og Sakheim og Devines øvelser i merkverdigheter og dårlig forskning. Lundgren er behandlet hos Skepsis flere ganger før, og min utmerkede amerikanske kollega David Frankfurter kom meg i forkjøpet med det meste som trengs sies om Sakheim og Devine, ikke minst i et kapittel av denne boken.
Jeg har flere hyllemeter med seriøs forskning på dette feltet stående selv, og det er skrevet kritiske spaltekilometer om det i avisene. Forskningen kommer fra et stort antall disipliner, ikke minst fra psykologi og kriminologi.
Det er med andre ord fryktelig lett å vite bedre. Men de som har ansvar for å spre kunnskap om et alvorlig og viktig felt – overgrep mot barn – her i Norge hopper rett på en avskyelig mytologi som har voldt store skader på et utall barn og voksne. De orienterer seg ikke i kunnskap i det hele tatt, men trykker ideologisk vås.
Det er skammelig at slikt sirkuleres som kunnskap. Det er verre å tenke på at det kan komme til å faktisk brukes som grunnlag for handling. At det kan ha vært brukt til å styre handlinger overfor barn og voksne i flere år får kvalmen til å stige.
NKVTS burde, hvis de har det minste lille snev av ambisjoner om å være et forskningsorientert kunnskapssener, for ikke å snakke om hvis de har yrkesetikk, trekke tilbake «boken» umiddelbart og revidere denne og alle evt andre passasjer som ikke holder mål. At dette mølet har fått stå i fem år er ille nok.