Og hva var egentlig det gale?

BI har publisert en liten artikkel på forskning.no om hvordan forretningsfolk beskytter seg mot ubehagelige forskningsresultat. Artikkelen som omtales er sannsynligvis utmerket. Jeg sympatiserer helhjertet med prosjektet, men omtalen av den mangler litt både her og der. For selv om vi alle kjenner til gale måter å bruke de omtalte strategiene på, er det ikke […]

BI har publisert en liten artikkel på forskning.no om hvordan forretningsfolk beskytter seg mot ubehagelige forskningsresultat.

Artikkelen som omtales er sannsynligvis utmerket.

Jeg sympatiserer helhjertet med prosjektet, men omtalen av den mangler litt både her og der. For selv om vi alle kjenner til gale måter å bruke de omtalte strategiene på, er det ikke nødvendigvis noe galt med de fleste av dem i seg selv. Og selv om jeg godt kan gjette meg til hva som egentlig er ment, er jeg så vanskelig at jeg mener det ikke var helt lett å se det av teksten.

-Strategi 1: Betvil dataene.

Ja, selvfølgelig! Det er ikke bare nødvendig å se kritisk på både nye (og gamle) data i forskning. Det er også basal argumentasjonslære. I en nå klassisk lærebok i argumentasjonsteori, The Uses of Argument av Stephen Toulmin, henger en konklusjon på data + warrant (tolkningens begrunnelse, f.eks. metode). Det å angripe kvaliteten på data er en selvfølgelig og viktig del av kritisk retorikk, av kritisk argumentasjon.

Når det viser seg at dataene ser ut til å holde, må man derimot selvsagt forlate denne typen argumentasjon. Problemet blir når man ikke gir seg, selv om det er slutt på saksbetinget og rimelig tvil. Da er vi over i en prosess som handler utelukkende om å søke sosiale allianser for å vinne i praksis, noe som er beskrevet aldeles utmerket i Bruno Latours Science in Action. (Problemet med Latour er at han later som om det aldri finnes måter å avgjøre ting på ut fra noe annet enn slike allianser.)

-Strategi 2: Utfordre tolkningen.

Igjen er det både rimelig, fornuftig og basalt å sjekke om dataene er tolket på en slik måte at konklusjonen holder stikk. Det er grunnleggende i en hver sammenheng. Å tvile på et enkeltstående forskningsfunn er slett ikke dumt, eller nødvendigvis noe tegn på at noen unnviker å ta inn over seg ubehagelige sannheter. I seg selv er ikke dette en «unnvikelsesstrategi», men en konfrontasjonsstrategi der konkurrerende tolkninger kan møtes, så får man se på styrken til hver enkelt.

Det blir unnvikelse først når det ikke tas ordentlig fatt i tolkninger og konklusjoner, og alene brukes som en vei ut av å ta beslutninger om endring. Det er heller ikke nødvendigvis galt – la noen sjekke om igjen, og se om man kommer til samme resultat. Men når det trekkes for langt – det er tydelig at data, metoder, tolkninger, konklusjoner holder og fortsatt unnviker man – da er vi tilbake igjen i situasjonen over.

-Strategi 3: Nedvurder budbringeren.

Det er ikke alltid en fallacy, slik mange tror, å angripe budbringeren. Det finnes både relevant og irrelevant argumentasjon ad hominem. Hvor mange studier finansiert av tobakksindustrien fant færre helseproblemer forbundet med røyking enn uavhengige studier?

Derimot er det irrelevant hvis det er løsrevet fra en kritikk av data, metoder, tolkninger etc.

Fornuftig bruk av de første tre strategiene kan inngå i det som noe merkelig blir kalt en femte strategi:

-Strategi 5: Omvend budbringeren.

Strategien som faktisk ligger til grunn for å «omvende budbringeren» er heller det som er malplassert her: anekdoten.

Det mest hardnakkede argumentet forskerne møtte var skeptikere som viste til bedrifter som skal ha hatt suksess ved å bruke ledelsesverktøyet.
Dette er en ofte benyttet metode i næringslivet – lære av de beste. Tanken er at dersom vi gjør som de beste i klassen, må vi også få suksess.

Og selvfølgelig er det ikke noe spesielt imponerende i strategi fire: «Ydmyk budbringeren». Til gjengjeld er det ikke noe under beskrivelsen som omtaler ydmykelse, det handler vel mest om redsel for ydmykelse. (Og alt godt illustrert i den her omtalte boken Mistakes were made (but not by me).)

Etterpåklokskap er den beste klokskap heter det. Når noe er gjort, kan det ofte være vanskelig å reversere.
De som hadde akseptert og implementert et ubrukelig ledelsesverktøy, kunne risikere riper i lakken og karrieren kunne bli skadelidende.
For den enkelte leder er det en stor risiko og innrømme feil. Da var det bedre å late som ingen ting.

Hvis det egentlig var snakk om ydmykelse av budbringeren hørte det vel også strengt tatt hjemme som et underpunkt under strategi av 3.

I det hele tatt er jeg litt i stuss om hva originalartikkelen egentlig sier (uten å ta meg tid til å finne det ut), men jeg er temmelig sikker på at den sier det ganske mye tydeligere og bedre enn det dagens forvanskede(?) formidlingsartikkel gjør.