Jeg lider under en overtrådt deadline om dagen, med stadig nye som kommer opp. Samtidig har jeg en utmerket masterstudent som skriver om selvhjelpslitteratur. Så jeg prøver å lese litt av både forskning og material på sånt innimellom andre ting, heller enn å blogge så mye. Men litt kaster det av seg. Etter litt for mange doser intellektuell junkfood, trodde jeg f.eks. at jeg ville kose meg veldig med Paul Pearsalls The Last Self-Help Book You’ll Ever Need: Repress Your Anger, Think Negatively, Be a Good Blamer, and Throttle Your Inner Child.

Jeg var solgt ved siste setning. De som ikke forstår hvorfor er enten ikke skeptikere, eller de har ikke vært tvunget til å lese nok selvhjelpslitteratur fra 1980 og 1990-tallet. Det er bare ett problem: Paul Pearsall var virkelig en forfatter av selvhjelpslitteratur.

Det viser seg i bokens liberale forsyning av åndelig rådgivning, tro på mye rart, og en nokså tydelig ideologisk bias i retning «family values». Og i en tidvis virkelig irriterende faderlig omfavnende selhjelpslitteratur-stil. Forfatteren har en hang til anekdoter og idéer som kan uttrykkes i soundbites, samtidig som han (som professor og nevropsykolog) gjerne vil gjøre det med vitenskapen i ryggen. En vitenskap som omfavner alt fra enkle kliniske studier til skeptikerlitteratur og Ian Stevensons arbeid med reinkarnasjon.

Resultatet er likevel ikke ille. Tross alt, med god vilje og alt det der.

Fokuset er, på grunn av Pearsalls new age-buddhistiske referanser (han har mange halvreferanser til buddhisme i boken, men på psykologutdannet, kritiske new age-lignende premisser) for eksempel ikke så eksklusivt på individet som i nesten all selvhjelpslitteratur, som det er på individet i kollektiv sammenheng. Og idéen om å «throttle your inner child» for isteden å bli voksen og ta ansvar for noe utover deg selv, får meg bare til å klappe i hendene. Pearsall har levd gjennom prøvelser, arbeidet med mange andre som har hatt det jævlig, sett den mest idiotiske og skadelige siden av «tenk positivt for enhver pris»-bevegelsen, og har ofte gode, faglig velbegrunnede kritikker de mer umiddelbart personlige kan støttes på.

Pearsall virker på en måte å være én av dem som overskrider de ofte karikerte skillelinjene mellom skeptikere og de mer paranormalt og eksistensielt åndelig innstilte. Han tror litt, tidvis mye mer, er ofte skeptisk til mye annet inkludert seg selv, og presenterer ifølge eget program spissformuleringer mer for å få opp noen sider til tenkning enn for å presentere noen endelig løsning. Kritisk «mindfulness» er målet, én som overskrider fokuset på selvet og setter andre høyest.

Den biten er på sitt beste slett ikke ille.

Han tilhører også tydelig leiren som synes positiv psykologi stort sett er viktig, men har ramsalt kritikk av det han ikke kan innestå for fra Human Potential-bevegelsen og fremover. Og han skriver både i form og innhold rettet mot dem som vanligvis leser selvhjelpsbøker.

Det siste er noe av det minst tiltalende for meg personlig, men jeg innser at det nok selger noen ekstra til det publikum som ikke har hørt det meste av dette før. Og selv vi andre kan plukke opp noen av «soundbitene» han er flink til å promotere. Han er god til både å spissformulere og til å låne andres spissformuleringer.

For eksempel rapper han følgende presise observasjon fra Roy Baumeister (som jeg kjenner mest fra forskning på falske minner og ufokidnappinger): «The enthusiastic claims of the self-esteem movement mostly range from fantasy to hogwash» (s.126). Og følgende gode råd til overkonsumenter av bestemte typer råd er om ikke annet «priceless»: «Finding the right person to blame is essential for good mental health», og «don’t read weight-loss books: eat them» («They’re a better source of fiber than information on permanent weight-loss.») (s.54).

Hvem sa at de mest gjennomførte skeptikerne var de som hadde de mest poengterte kritikkene?

Legg til at «Dr.Phil» får sitt pass tydelig påskrevet, at deler av boken like gjerne kunne vært en kritikk av terapimyter, så forklarer det hvorfor jeg ikke synes det var totalt bortkastet å lese en bok som leser som en ofte litt blassere variant av Richard Wisemans 59 seconds. Om enn med litt sterkere fokus på at vi mennesker lever sammen i samfunn, ikke alene. Hvilket jeg betrakter som en styrke.

Men for kritikken tar jeg nok heller (og gjerne) en ny runde med en annen bok jeg i sin tid kjøpte på tittelen I’m Dysfunctional, You’re Dysfunctional: The Recovery Movement and Other Self-Help Fashions av Wendy kaminer.

Det var gøy det. Mens Pearsall etterlater meg med noe mer blandete følelser. Han ville muligens kalt det «mindfulness» og vært såre fornøyd. Og jeg er egentlig fornøyd bare med å ha tittelen i hyllene og kjennskap til litt mer variert empiri.

Paul Pearsall
The Last Self-Help Book You’ll Ever Need: Repress Your Anger, Think Negatively, Be a Good Blamer, and Throttle Your Inner Child
Basic Books 2005, 242s.