Fri tankes Kirsti Bergh (er jeg temmelig sikker på), spør Den tvilsomme om ikke i alle fall Skepsis bør mene noe om Snåsakaill’n. Om ikke så klare meninger, så følger her noen tanker basert på den informasjonen jeg har så langt. Jeg er for det første helt enig med Arnfinn om at Joralf Gjerstad ikke […]

Fri tankes Kirsti Bergh (er jeg temmelig sikker på), spør Den tvilsomme om ikke i alle fall Skepsis bør mene noe om Snåsakaill’n.
Om ikke så klare meninger, så følger her noen tanker basert på den informasjonen jeg har så langt.

Jeg er for det første helt enig med Arnfinn om at Joralf Gjerstad ikke dukker opp på radaren over mennesker som vekker noen form for moralsk følelse av plikt til å si noe. Jeg kommer tilbake til det. Men det er et par gode grunner til å vie fenomenet og mannen litt skeptisk interesse likevel.
For det første er fenomenet interessant og verdt å ta opp på grunn av det voldsomme gjennomslaget i offentligheten. Selv om Gjerstad (og hans forkjempere Kolloen og Schiøtz) tar klar avstand fra kommersiell «healing» og gribbene i bransjen, er det gode grunner til å tro at populariteten både er uttrykk for og vil styrke gjennomslaget for udokumentert og tvilsom behandling.
For det andre er de angivelige evnene mannen blir tilkjent, når forestillingene nå er så alminnelige, interessante å få undersøkt. Jeg har minimalt med (i praksis ingen) tro på at en god undersøkelse vil konkludere annerledes enn det har gjort i tidligere tilfeller. Men hva ville vært kulere enn å ta feil? Og det er også det skeptikervirksomhet dreier seg om. Vi har våre oppfatninger til gode data viser at vi tar feil, og vi er villige til å sette dem på prøve.
Nå skal visstnok NAFKAM undersøke Gjerstad, og det er i utgangspunktet utmerket. Jeg innrømmer en viss tvil om de er spesielt bedre når det gjelder parapsykologisk forskning enn de utallige sentra som kastet seg på bølgen med undersøkelser av «paranormale» krefter på 1970-tallet. Eller før det. Eller om de engang er spesielt klare over fallgruvene. Men det er en del kompetente fagfolk der, så man kan la tvilen komme dem til gode.
Uansett synes jeg det ville være interessant å få gjort en miniundersøkelse av den angivelige synskheten, spesielt siden fortellingene i forbindelse med boklanseringen både minner om banale korttricks og lett lar seg adaptere til noe langt bedre. Og det har jeg foreslått av man forsøker i denne TV-serien vi jobber med (fortsatt planlegging og rekruttering).
Men tilbake til moralbiten.
Jeg har altså, som Arnfinn, vanskeligheter med å la meg opphisse av Gjerstads virksomhet. Veldig store vanskeligheter, ut fra det jeg kjenner til. Mer enn det, han virker på mange måter en av de beste allierte i en etisk tilnærming til fenomenet «healing». Gjerstad er en «tradisjonell» folketroshelbreder, ikke en moderne entreprenør. Han tar ikke betaling for virksomheten. Han garanterer ingen helbredelse. Han ber ingen slutte å gå til lege. Han stiller opp, som best han kan, på de vanskeligste tider, for mennesker som henvender seg i nød. Og det er ikke det minste merkelig at han tror på egne angivelige evner når han får dem sosialt styrket gjennom tusenvis av henvendelser og takksigelser. Kritisk testing er kontraintuitivt og vanskelig.
Og når det kommer til Gjerstads uttalelser om deler av det alternative markedet, så har de en retning og et engasjement som kunne vært klippet fra de sintere skeptikere. Til Morgenbladet i går sier han for eksempel:

Det er noen som kaller seg healere, vet du. Som står ved hvert veikryss og tjener penger, 300-400 kroner timen. Man burde bruke kvakksalverloven mot dem. Det er en healer som har et skilt hvor det står at 90 prosent av dem han behandler blir friske. Politiet burde sett på slike. … Folket skal være litt forsiktig med dem som kaller seg healere. Gå til legen. Kom til sykehuset. Få en undersøkelse, ikke gjem deg og vær redd for å gå til legen.

For dem som måtte tenke at dette er en engangsforeteelse, så har jeg hørt det før, og det gjentas til Adresseavisen i dag. En kjent kreftpasient forteller om henvendelsene han får fra «healere» som vil selge ham behandling og garanterer effekt. (Kudos til Adressa for å skrive om det så tydelig kritisk – det er dessverre ikke vanlig kost.) Gjerstad er sitert på blant annet følgende:

Dette er en av få ting som gjør meg forbanna. … Det er bare tull å ringe folk og si at man skal ta bort smertene. Det er svart juggel. Rent bedrageri.

Så forteller han om tilsvarende erfaringer da han selv ble syk, og egen handling: Han fikk operasjon på sykehus og ble frisk.
Selv om fenomenet «Snåsakaill’n» har et stort potensiale for å spre dårlig belagte forestillinger og uholdbare praksiser ytterligere, så har «Snåsakaill» Gjerstad en intern tyngde til sin moralske harme som ikke så lett kan dupliseres for oss utenforstående. Og det balanserer muligens regnskapet ganske mye. Hvis healerbransjen generelt hadde den typen holdninger og integritet, ville den kun interessere meg på samme måte som bønnegrupper: som sosio-kulturelt fenomen der mennesker støtter hverandre gjennom religiøse sammenkomster.
Hvilket plager meg mindre enn minimalt. Men det betyr fortsatt ikke at man ikke kan, tildels iblant bør, innta tilstrekkelig mye deltakerperspektiv til å ta forestillingene så mye på alvor at man tester dem. På best mulig måte, like kritisk som med andre påstander som gjør krav på å fortelle noe sant om verden.
Det gjelder selvsagt også Gjerstad.
(For dem som måtte lure: Nei, jeg har ikke lest biografien til Kolloen. Ennå. Jeg skal se om ikke jeg får lagt hånd på den de par timer som trengs. Nå leser jeg om kjetterbevegelser.)