I går begynte jeg på et lite eksperiment i håp om å komme i mål med noe skriverier innimellom mye annet.
Jeg begynte på en tekst om stereotypisering, sterk ondskapsforståelse, slående fortellinger og den slags. Og hvis du ikke orket lese deg gjennom første installasjon blir denne formodentlig enda mindre begripelig. Gå heller over på hovedsidene og les Arnfinns utmerkete artikkel om tradisjonens vampyrer. Gjør det uansett, forresten.
Og de (den?) som har lyst, kan så se mer på tankene under her. Jeg avsluttet sist med å spørre hvordan de allmenne prosessene jeg skisserte fungerte mer konkret, og det har jeg tenkt å løse med å se dem i forhold til et konkret eksempel. Og diverse annet.

Hvordan fungerer dette mer konkret?
La oss ta et eksempel fra høringer før etableringen av en amerikansk lov – «Child Abuse Prevention and Treatment Act» i 1974. Senator (senere visepresident) Walter Mondale som var den viktige drivkraft bak loven begynte høringene slik:

Only 10 days ago the stepmother of 9-year old Donna Stern of Cedar Grove, Md. was found guilty of the premeditated murder and torture of the child. The child had been beaten, burned, and whipped by the stepmother.
 Ugly as it sounds, this is not an isolated case. Each year some 60, 000 children in this country are reported to have been abused. (Mondale, ref. i Best 1990:68)

Historien viser de vanligste retoriske strategiene for det enkelte har kalt «child abuse horror stories». Slike historier har en hensikt: de skal vekke sterke, negative følelser som forferdelse, sjokk og avsky. Hendelsen, anekdoten om hendelsen, brukes her videre som eksempelberetning; hendelsen blir brukt som typifiserende eksempel i et klassisk tilfelle av moralsk entreprenørskap. Her gjelder det å fremme forståelsen av at noe er et alvorlig sosialt problem. Det typifiserende eksempel er det ekstreme eksempel; der skade (i fortellingen) er åpenbart intensjonelt påført; der konteksten rundt er borte, hvor de utvalgte «fakta» presenteres som om de taler for seg selv og hvor ansvaret er fullstendig knyttet til forøveren (Johnson 1995:23, 26). Til slutt gis gjerne et tall om størrelsen av problemet.
Fortellingen gir tilsynelatende et «ansikt» på det abstrakte tallet, og eksemplifiserer tallene på en måte som fester seg lett i hukommelsen. Det slående og ekstreme får representere et langt bredere fenomen. Man fjerner ikke bare konteksten til eksempelet, man bidrar til å misrepresentere data. For å ta det ovenstående eksempelet forteller amerikansk statistikk at

The typical case of child abuse is not very dramatic: a nonserious injury to a child under 3, committed by a young person (usually the mother), who is under much stress while having few resources to manage the exigent circumstances.» (Johnson 1995: 23).

Uten kontekst, uten representative eksempler, blir beretningenes overgriper til personifisert, men likevel ansiktsløs ondskap, den idéelle «andre» til å fylle overgriper-rollen.
I enkelte (både mediale og samtalerelaterte) beretningsformer dramatiseres kriminalitet som «sterk ondskap» gjennom slike «atrocity tales». Dramatiseringen gjør ofte dikotomien offer – gjerningsmann sentral. Den som tilegnes offerkategorien blir som regel fraskrevet ansvar for hendelsen. Det ideelle offer i slike beretninger er totalt uskyldige som den ansiktsløse niåringen i Mondales beretning. Jo mer uskyldig offeret er, desto mer polariseres gjerningsmannsbeskrivelsen den andre veien.
Beretninger om ekstreme handlinger fungerer i retning av essensialisering og stereotypisering, og jeg skal kort nevne ytterligere to ting som samspiller med faktorene over. Det første momentet omhandler perspektivet på aktøren i «atrocity tales». Ved å fjerne kontekst rundt det enkelte handlende individ fremstår handlingene i lys av aktørens formodede intensjoner. Dette er formidlet gjennom og forsterkes av «the fundamental attribution error», menneskers tendens til å tilskrive andres handlinger til stabilt vedvarende personlighetstrekk der hvor de for egen del tilskriver handlinger en spesifikk, multifaktorisk sammenheng (cf. Fiske & Taylor 1991:67ff.).
Det andre poenget omhandler kollektive stereotypier. Fokus på ekstreme handlinger og på en indre, destruktiv drivkraft for disse kan virke spesielt effektivt når aktøren blir stående som representant for en gruppe. Individer som representanter for en kategori mennesker blir ofte representert via et ytterligere narrativt segment som «a compound person-in situation episode» (ibid.:109). Dette gjelder blant annet religiøse mennesker – de blir «typifisert» i relasjon til bestemte aktiviteter. Men noen handlinger er mer diagnostiske enn andre sett fra et sosialt «brukernivå»: Negative og ekstreme handlinger knyttet til en gruppe «are perceived to be particularly diagnostic» og enkelte handlinger «are so extreme that they are seen as perfectly diagnostic of their respective categories» (Fiske & Taylor 1991:109).
Ekstreme handlinger som grov kriminalitet kan bli sterke verktøy for stereotypisering: Den fundamentale attribusjonsfeil skaper inntrykk av stabil personlighetsbakgrunn for ekstreme handlinger, mens de sosiokognitive prosessene som kan virke i handlingsforståelse kan bringe denne essensialiserte destruktivitets- eller ondskapsforståelsen over på en postulert gruppe. «Kontraktsforholdet» i kommunikasjonssituasjonen om å formidle det viktige i hendelser og prosessene med «skjerping», «utjevning» og genredannelse kan videre virke til å styrke effekten, spesielt når interessegrupper av moralske entreprenører tar «atrocity tales» effektivt i bruk.
**
Ok. So far, so good. Men jeg var altså i utgangspunktet interessert i å forstå og forklare oppslag og fortellinger om sånt som «satanistiske ritualmord» som uttrykk for en sterk ondskapsforestilling. Hvordan kommer jeg dit? Vel, jeg må sannsynligvis innom noen eksempler og legge på et lag om religion…
Og så har jeg veldig lyst til å legge på et lag med «conceptual blending» som forklaring, men det har jeg ikke plass til og det begynner å bli noe tid siden jeg jobbet med sånn teori sist.