Ondskapen

For en god del år tilbake skrev jeg en artikkel til en bok med den klingende tittelen Berättelser om ondskan, og en liten haug med artikler relatert til samme tema.
Nå sitter jeg midt mellom tusen andre ting og skal forsøke å få ørlite form på en variant av disse, og tenkte å prøve noe annet, nemlig å bruke bloggen som midlertidig landingsplass for teksten som den skrider frem. (Dog uten notene.)
Temaet – for de få som er interesserte nok – er stereotypisering knyttet til slående hendelser og kraftige merkelapper. Kriminalitet, media, satanisme, religion og noen forsøk på forståelse og forklaring uten alt for langtekkelig beskrivelse av noe. Bla om for første installasjon (eller la være).

[Tittel – her kommer en slående tittel når jeg kommer på en]
I sin klassiske artikkel Unruly Evil fra 1985 noterte Alan Pocock at det er to relativt distinkte måter å oppfatte «ondskap» på i moderne vestlige samfunn: I den ene, «svake» forståelsen av ordet står søken etter forklaring og forståelse av handlinger og aktører sentralt. I den andre, sterke varianten kategoriserer handlingen aktøren som essensielt ond, og søken etter motiv, forståelse eller forklaring utover dette blir ansett som moralsk og epistemisk tvilsom. For denne sistnevnte ondskapsforståelsen vil det alltid forbli en rest som er monstrøs, irreduserbar forskjell fra det menneskelige og forståelige (Pocock 1985:50f.).
Det er denne siste typen ondskapsforståelse som interesserer meg her, og mest én bestemt variant: sosiale forståelsesformer og presentasjoner av kriminalitet der «satanisme» brukes som intensjonsforklaring på destruktive handlinger, som ikonisk element i forklaringen av «ondskap». Det er imidlertid en god del kontekst og avklaring som skal til for å komme dit.
Først, og for de uinnvidde kan det være greit med litt avklaring om satanisme. Som reelt eksisterende fenomen dekker spennet fra ungdommelig og i blant (selv)destruktivt opprør via sekulær selvutviklingsspiritualitet (med og uten «») til esoterisk spiritualitet (cf. Dyrendal 2004). Ingen av disse er tema her, annet enn den marginale berøring det har med hvordan satanisme blir knyttet til kriminelle handlinger (reelle og fantaserte) som motiv, og hvordan disse handlinger og hendelser fungerer i presentasjoner av satanisme som sosialt onde. Jeg vil i den forbindelse fokusere på sider ved den dehumaniseringen som ofte forekommer i forbindelse med presentasjon av kriminelle handlinger – hvordan «ondskapen» får et ansikt i rapporter om menneskelige handlinger. For mitt anliggende er det to momenter ved dehumaniseringen som blir sentrale: allmenne prosesser i rapportering og stereotypisering, og de mer spesielle trekk som knytter seg til «satanisme» som postulert religiøst anliggende.

Stereotypisering og samfunnsonder – noen allmenne trekk

I rapportering av hendelser i samfunnet er det en tendens til å vektlegge anomalier. Godt nyhetsstoff, hva enten det gjelder formelle eller uformelle nyhetskanaler, er det uvanlige, ofte det som skaper problemer (Kapferer 1988). Både presentasjon og valg av emner preges i de fleste kommunikasjonssituasjoner av utvalg; tiden anses for knapp og både type og form på budskap tilpasses deretter. Vi kan se det som del av en form for kontraktsrelasjon mellom forteller og tilhører. Kanskje spesielt i en markedsøkonomisk konkurransesituasjon vil fortelleren nødig bruke tilhørers tid på noe tilhører ikke er interessert i. Et grunnleggende element i en kommunikasjonssituasjon består i å «rettferdiggjøre» fortellers talehandling overfor tilhører, gjerne som relevant, slik at talehandlingen har implikasjoner for handling. Målet er ofte også å underholde, noe som ikke blir mindre sentralt hvis det er tale om kommersielle massemedier. Begge deler, informasjon og underholdning, utføres komprimert og effektivt i form av fortelling.
Her er åpenbart prosesser (og motiver) som kan virke til å forenkle og fordreie budskap. I komprimeringen til fortelling prioriteres den informasjon og de midler som kan vekke interesse, og med den detaljmengde lytteren trenger for å oppfatte budskapet. I denne prosessen fremheves eller «skjerpes» de delene av beretningen som blir tenkt på som sentrale, mens de mindre sentrale blir forsvinner, blir «jevnet ut» (Ben-Yehuda 1995:263f.; cf. Gilovich 1991). Begge deler assimileres i fortellingens sentrale retning. De detaljer som gir en mer kompliserende, «dårligere» fortelling, nemlig bakgrunnssituasjon og -informasjon, beskjæres.
I vår type fortellinger blir typisk den sosiale (og kulturelle) kontekst nedtonet, mens sentrale aktører og deres handlinger blir skjøvet frem i fokus. Forenkling ved hjelp av «skjerping» og «utjevning» kan også fortsette, slik at annen-«generasjons» beretninger blir mer ekstreme i den retning forenkling var påbegynt, og ideologisk tilspissing kan bli stadig klarere. Slik kan beretningsgenre bli formet, og rapporter om kriminelle handlinger blir tilpasset eksisterende beretningsmønstre. Dermed blir forskjellige handlinger og aktører lettere identifisert med hverandre som forskjellige tilfeller av samme «ting».
Rapporter om «kriminelle handlinger» (handlinger fortellere ønsker å klassifisere som kriminelle) følger ofte et slikt mønster. Beretningene har som nevnt to sentrale retninger: hendelses- og aktørorientering. Selve handlingen er i fokus, med vekt på de detaljer som er mest egnet til å vekke moralsk harme og/eller frykt. Slik harme og frykt blir gjerne understreket ved å presentere aktør og handling uten kontekst eller ved å forsyne aktøren med en ytterligere negativ kontekst i form av en ideologisk tolkning (cf. Best 1990; Jenkins 1996). I mange former for rapporter om kriminalitet fokuseres avvik i form av ekstreme hendelser, og dette aspekt understøttes ofte av nærværende moralske entreprenører som gir hendelser mening. Beretninger om ekstreme hendelser – «atrocity tales» – brukes ofte av moralske entreprenører som ledd i offentlig argumentasjon for anerkjennelse av at noe fortjener særskilt og negativ oppmerksomhet.
Hvordan fungerer dette mer konkret?
Det kommer jeg tilbake til i morgen – om ikke et eller annet skulle ta progresjonen og det tror jeg ikke. (Gi gjerne et pip om det er interessant nok til at noen vil se mer…)