Når man står overfor dilemmaets skarpe oksehorn, finnes det et begrenset antall strategier man kan forsøke seg med. De er kort presentert i én av mine gamle favorittbøker, Robert Pirsigs Zen and the Art of Motorcycle Maintenance, og de gir (muligens) en smått interessant innfallsvinkel til debatten rundt «Folkeopplysningen».
Hvis vi tenkte oss at programserien forsøkte å ta opp noen spørsmål – for eksempel «kan disse teoriene belegges?», «virker disse behandlingene?», «hvorfor tror vi hvis ikke?» – kunne man tenke seg en påfølgende debatt som diskuterte slike saker. Her har vi den klassiske idé om rasjonell debatt.
Det er en del som ikke synes det har vært noen god idé, og dersom det ikke frister å gå i møte med oksens horn, finnes det noen andre, like klassiske utveier.
Den første er å nekte å entre arenaen. Oksen er tross alt et ubehagelig stort og farlig vesen å forholde seg til, horna skarpe og nytten tvilsom.
Strategien å si at vitenskap ikke er i stand til, i det minste ikke ennå, før den er reformert til noe mer og annet, å teste de idéer og/eller utfall som er oppe til debatt, kan kanskje ses på som en slags versjon av en slik variant: «Homøopati kan ikke testes ved hjelp av dobbeltblinde forsøk», «healing virker på et annet plan» etc. er en avvisning av arenaen i seg selv.
Det er, i termene til Rodney Stark og William Bainbridge, ikke uvanlig for tvilsomme, magiske praksiser å bevege legitimeringen fra «magi» (påstander om spesifikk virkning) i retning religion (generelle og ikke-/vanskelig falsifiserbare postulat). Også slik sett er det velkjent territorium, men det ville selvsagt vært mer troverdig om ikke de samme miljøene så desperat klamret seg til alt som ligner vitenskapelig støtte. (For ikke snakke om lot være å fremme klart testbare påstander som stadig slo feil.)
En annen hyggelig avledningsmanøver er «å synge oksen i søvn»: «Vi vet ikke ennå hvordan og hvorfor dette kan virke, men én eller annen gang vil vi jo kunne vite det, når bare «vitenskapen» har utviklet seg langt nok. I mellomtiden kan vi jo forsøke å samarbeide om dette.»
På en eller annen måte har jeg det for meg at dialogkonseptet om «komplementær medisin» – behandling som forsøker å ta opp i seg (etter hvert tilsynelatende det meste av) alternativ behandling – er et forsøk på å synge oksen i søvn. La oss for all del fremskyve spørsmålet om det faktisk virker eller ikke til en ukjent dato i den holistiske fremtid, og ikke forsøke å teste det med vår begrensede innsikt og vårt håpløst umodne konsept om vitenskap nå …
Men man behøver ikke unngå konflikt. Man kan også engasjere seg uten å forholde seg til substans i det hele tatt. Man kan «kaste sand i oksens øyne» for å distrahere og avlede oppmerksomhet.
Her er mulighetene mange. Ikke minst er det tusen måter å være et «offer» på. Dessuten er vitenskapen feilbarlig, underholdningsindustrien uutholdelig og legemiddelindustrien verre.
Uten at jeg har studert debatten veldig nøye kan det late til at det er her «forsvarsdelen» av debatten for det meste ligger fra dem som har vært utsatt for kritikk, om enn med innslag av de andre elementene også. Hvis jeg har sett riktig er det meste med andre ord som det pleier: selvkritisk granskning er forbeholdt «mainstream», mens «the alternative mainstream» i hovedsak ikke mener de behøver å drive den slags, uansett hva de påstår og hva de selger.
(Intern kritikk av alt som går galt i vitenskapens verden er høyst tiltrengt. For tiden foretrekker jeg den biten. Men mens jeg forbereder noen ord om bl.a. Ben Goldacres Bad Pharma, kan dere jo lese noen «nerdescientistiske partsinnlegg» fra folk i en eller annen mulig (evt homøopatisk fortynnet) grad av forbindelse til Skepsis: fra Karsten Eig, eller fra Kjetil Hope, Pernille Nylehn og Kristian Starheim (Kjetil har sin – nesten – helt egen her) eller fra for meg helt ukjente Lars Petter Berg.)