Lørdagens Dagsavisen har et større oppslag om hva som har skjedd etter utgivelsen av boken Organisten, et samarbeidsprosjekt mellom Petter Amundsen og Erlend Loe. Dette er en oppfølger til en kortere artikkel fra oktober i fjor, tilgjengelig her, og skildrer møtet mellom Amundsen og den britiske Shakespeare-eksperten Robert Crumpton.

For to år siden skapte Amundsen og Erlend Loe rabalder med «Organisten». I boka hevdet Amundsen, som til daglig jobber som organist i Skøyen kirke, at det var en gruppe menn under Francis Bacons ledelse som skrev Shakespeares verker og at originalmanuskriptene ligger nedgravd på Oak Island i Canada. Ifølge Amundsen er dette skrevet inn i Shakespeares tekster gjennom kodede meldinger.
– Jeg er skråsikker på at Amundsen har funnet et system i Shakespeares verker som er designet av noen. Vi mener dette stoffet er så spennende at det bør presenteres også for kinopublikummet, sier produsent Kjell Eriksen i produksjonsselskapet Videomaker.
Sammen med regissør Jørgen Friberg, har Eriksen i lengre tid jobbet med en TV-serie om Amundsens Shakespeare-teorier.

I lørdagens avis får vi ikke spesielt overraskende vite at organisten Amundsen er tidligere børsmegler (og åpent erklærer at han liker å tjene penger, uten at han er helt alene i verden om det), frimurer med Rosenkorssympatier, lot seg inspirere av Ignatius Donnelly (mannen som med sitt verk om Atlantis var den viktigste inspiratoren for moderne kultarkeologi) og en ivrig forsker med passer og vinkelhake på førsteutgaven av Shakespeares samlede verker.

Amundsen er ikke blitt spakere siden i høst. Han står fast ved påstanden som innledet Dagsavisen-artikkelen som vi siterte fra over.

– Jeg skjønner ikke at Crumpton vil seg selv så vondt. Det er akademisk selvmord å hevde det jeg gjør. Han risikerer å gå inn i en form for akademisk krise når jeg legger fram mine bevis, sier Petter Amundsen.

Nå bedriver ikke Amundsen bare akademisk selvmord. Han viser klare symptomer på hva vi andre steder har kalt for «Koder og kontanter. Når kreativiteten sitter i blodet» i samlingen Åpent sinn eller høl i hue?.
Det er ikke vanskelig å løse koden når sporene er såpass klare. La oss her kort berøre to av de som er nevnt over.
Den myteomspundne «gruvesjakten» på Oak Island er mest sannsynlig et naturlig fenomen, skapt av kalksteinssprekker og fuger som suger til seg vann. Dermed strømmer det til dess mer vann, dess større flate man eksponerer vertikalt. I stedet for konstruerte vannfeller som slår til når man graver seg nedover, har vi å gjøre med naturlige sugerør.
Vi snakker med andre ord ikke om noe sinnrikt innrettet lager for enhver skjult hemmelighet som måtte interessere skribenter og skattejegere. Det inneholder dermed verken tempelriddernes skatter eller Shakespeare sine originalverker. 
Ignatius Donnelly er også et naturlig fenomen, ikke minst når det gjelder evnen til å se mønstere i forhistorien ved høylys dag. Hans bøker om Atlantis: The Antediluvian World (1882) , Ragnarok, the Age of Fire and Gravel (1883) og The Shakespeare Myth (1887) brakte ikke forskningen på feltene en millimeter lenger. Tvert i mot la de i sin ustyrlige kreativitet ut så mange villspor og etablerte så klare forelegg for kultarkeologer, at de har inspirert stadig nye superbestselgere med detaljerte og skråsikre spekulasjoner, for ikke å si nonsens,  over tusenvis av sider, enten vi snakker om Erich von Däniken eller Graham Hancock.
Dermed er det ikke til å komme fra at våre alarmklokker drønner som et kirkeorgel, til TV-serien kommer.
Og garantert lenge etter.