Pasienthistorier fra den andre siden? Ja takk
For omtrent 20 år siden gikk min far til akupunktør. Nokså lenge. Reise et godt stykke måtte han også. Et smilende ansikt kunne fortelle at snart, veldig snart ville han bli helt frisk av de smertene som gradvis hadde kommet i skuldermuskulaturen og gjorde det vanskeligere og vanskeligere å løfte armen. Det var kanskje lojalitet og stahet som gjorde at han holdt ut så lenge, for tilliten skrumpet for hver gang. Til slutt fikk han overtalt legen (som muligens var den som anbefalte akupunktøren i utgangspunktet) til en bedre undersøkelse. Det var en forkalkning som hadde skapt en skarp, «beinete» utvekst inne i muskulaturen som skar i hver gang han hevet armen. Et kjapt kirurgisk inngrep gjorde slutt på mange års plager. Pasienthistorier er alternativbehandlernes sentrale reklameform og legitimeringsstrategi. De trekker veksler på menneskets narrative natur, og på det som for dem er en styrke med fortelling: uten en hendelse, er det ikke en fortelling. «Jeg gikk til homøopaten og ble frisk» er en fortelling. Legg et «ikke» inni der, og det er det ikke lenger. Sånn bør det ikke være. Mennesker vever seg inn i fortellinger og tror de bor i dem. Statistikk når få hjerter. Levende skildringer av menneskelige skjebner involverer leseren på en måte som illustrerer bedre for de fleste. Derfor må vi den kjølige statistikken også følges av pasienthistorier fra den andre siden. […]