I går tok jeg kort for meg hva en oversiktsartikkel sa om personlighet og tro på synske. Siden Sigrun da spurte så beleilig om noe jeg hadde tenkt å ta opp i løpet av uken, tenkte jeg å si bittelitt om en enkeltstudie knyttet til «paranormale» opplevelser og hva som – muligens – kjennetegner mange av dem som har dem fremfor de som ikke har dem (eller ikke har dem i samme grad).
Jeg sier «paranormale» opplevelser, for opplevelsen tar vi for gitt (på tross av at vi strengt tatt bare har fortellinger om slike opplevelser som materiale). Det er den eventuelle forklaringen som handler om paranormalt eller naturlig. Så sier heller ikke studien noe spesielt eksplisitt om hva slags forklaringer majoriteten av «erfarerne» foretrakk.
Ut fra den lille gjennomgangen i går er det kanskje fristende å gjette, for overlappingen er ikke så helt liten.
Det vil ikke si at vi skal gjette. Det ville være å begå en enkel slutningsfeil. Men i studien, som er foretatt av parapsykologen Alejandro Parra, er det altså en klar tendens til at han finner det samme som Wiseman og co fant i majoriteten av studiene på sitt tema: Erfarere var mer fantasitilbøyelige og mer til (som gruppe). Det styrket, skriver han, funn andre tildels har antydet.
Parra tok for seg en gruppe psykologistudenter på lavere grad (656 stk), spurte dem om de hadde opplevd, noen gang eller ofte, en tydelig visuell tilstedeværelse («apparisjon») på tross av at ingen var tilstede, eller om de tilsvarende hadde opplevd en følt tilstedeværelse når ingen var der. Alle fylte ut skjema for fire skalaer: Paranormal Experiences Questionnaire, Creative Experiences Questionnaire, Tellegen Absorption Scale, og Schizotypal Personality Questionnaire.
Han konsentrerte seg om kriseapparisjoner av «spøkelser», knyttet til dødsfall, men generaliserer forsøksvis utover det. Resultatene hans var (forbløffende) entydige: Både de som opplevde apparisjoner og de som følte tilstedeværelse scoret klart høyere i snitt enn ikke-opplevere på fantasitilbøyelighet, aborpsjon og tilbøyelighet til schizotypisk tenkesett.
Det er en sammenheng her. Tenkesettet det er snakk om, inkluderer blant annet magisk tenkning: «Magical ideation is defined as the presence of nondelusional illogical, magical, and superstitious beliefs about the nature of reality.» Hvilket er rasjonalistisk psykologsnakk for en tilbøyelighet til å tenke både annerledes og på en måte som nok holder «paranormal» for en helt plausibel hypotese. (Sitatet er forøvrig hentet fra en analyse av schizotypi og sosialkognisjon. Der finner man en sammenheng mellom magisk tenkning og senket evne til å lese andres intensjoner fra ikke-verbal atferd. Det kunne bidra til å forklare hvorfor «synske» jeg møter mot all min formodning er så dårlige «cold readers».)
Parra er ikke helt på samme galei: han insisterer på at vi for all del må holde muligheten åpen for at det er det andre kaller «delusions» som er åpningen for genuine paranormale opplevelser. Han er tross alt parapsykolog. But I digress.
Det er altså en sammenheng mellom flere ting: «opplevere» er mer tilbøyelige til magisk tenkning. De er også flinkere til «absorpsjon». De kan gå konsentrere seg bedre om enkeltstimuli, til eksklusjon fra annet. Det inkluderer sterkere evne til å gå opp i fantasier, bilder, stemninger. Og de er gjerne også mer visuelle i fantasien, flinkere til å se ting for seg. Fantasitilbøyeligheten har blant annet med evnen (og tilbøyeligheten) til å konstruere fortellinger fra visualiserte stimuli, og absorpsjon kan predikere lavere realitetstesting av det fantaserte innholdet. (Altså lavere tilbøyelighet til å skille tilstedeværende stimuli fra fantaserte, noe som delvis følger av absorpsjon – for å gjøre det enkelt.)
Opplevere er med andre ord mer tilbøyelige til å kunne gjøre fantasi svært levende, og bedre til å konsentrere seg om den til eksklusjon fra pågående realitetstesting, samtidig som tenkemønsteret deres er preget av måter å tenke på som i større grad åpner for paranormale tolkninger av det fantaserte innholdet.
Jo. Det høres ikke veldig fremmed ut.
Parra virker å ha en nokså omfattende litteratur å støtte seg på i deler av dette, men det er en klassisk «humaniora»-type artikkel. Argumentasjonen går primært i én retning, med lite diskusjon av eventuelt motstridende funn. Det ser likevel ikke helt ueffent ut. Og selv med alle hans caveat for at nettopp den fantasifulle uten videre kritisk innstilling til egne tolkninger av opplevelser kanskje er den som har rett er det en nokså grusom salve.
Det skulle vært interessant å se en god del mer forskning på dette, med en del diskusjon av tema som ikke reises her. Men det var unektelig interessant lesning, selv med det kjappe overblikket jeg har gitt artikkelen. Les den grundigere selv.
Parra, A. «Seeing and Feeling Ghosts.» Absorption, Fantasy Proneness, and Healthy Schizotypy as Predictors of Crisis Apparition Experiences. Proceedings of Presented Papers, The Parapsychological Association Convention 2007.
