Forrige uke leste jeg et par bøker om Knutby-affæren, og i morgen er det meningen at anmeldelsen av den ene står i Morgenbladet. Det er Eva Lundgrens siste bok, Knutby-koden. Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg ikke ble veldig imponert. Kanskje skyldes det at boken er langt mer «true crime» (skjønt ikke veldig […]
Forrige uke leste jeg et par bøker om Knutby-affæren, og i morgen er det meningen at anmeldelsen av den ene står i Morgenbladet.
Det er Eva Lundgrens siste bok, Knutby-koden. Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg ikke ble veldig imponert. Kanskje skyldes det at boken er langt mer «true crime» (skjønt ikke veldig god sådan heller) enn den er en akademisk undersøkelse. Noen av grunnene til hvorfor jeg ikke synes den holder mål – selv om den er lettlest og underholdende – kan man altså lese i Morgenbladet. Resten sier jeg mer om et annet sted, men i utgangspunktet ikke her.
Derimot tenkte jeg å si noen små ord om en gammel bok (blant flere) som kunne vært brukt for å analysere hendelsene i Knutby. Det er boken med den kledelige tittelen Bad Pastors. Clergy Misconduct in Modern America. Boken er en antologi, med bidrag som spriker i alle retninger – også kvalitetsmessig – men som sammenlagt gir en lang rekke eksempler på og verktøy til å se på pastoralt maktmisbruk av mange typer.
Patoralt maktmisbruk blir i boken først og fremst klassifisert som og behandlet i forlengelse av teori og empiri om eliters avviksatferd. Boken spenner fra eksempelberetninger og forsøk på sosiologisk velbegrunnede anslag om definisjoner på og prevalens av ulike former for overtredelser (svindel, manipulering, vold, seksuelle overgrep) til modeller for hvilke sosiale faktorer som er med på å påvirke forekomst og behandling av overtredelser.
Siden Andy Shupe er én av forfatterne og Peter Iadicola også er med, er det naturlig at de viderefører tenkningen om modellen jeg beskriver/anvender i denne artikkelen. Det gjør de også med stil. Jeg tror også de overbeviser om at den vesentlige begrensende faktoren for ledelsens tilbøyelighet til overtredelser – når det gjelder den religiøse gruppens normsystem – ikke er primært stabilitet som Iadicola tidligere argumenterte for, men i hvilken grad det sammenfaller med samfunnet omkring. Forskjellen ligger i vekten man med det første tillegger institusjonens alder og hierarkisk oppbyggings påvirkning på normsystemet, og dermed lokal ledelses mulighet til å manipulere med det. Stabilitet spiller mindre rolle, kommer de frem til. Integrasjon i samfunnet rundt er en selvstendig faktor, og hierarkisk organisering i større og eldre grupper er også for seg.
Nok om det. Det er en interessant artikkel, som det ville kreve sine tyve sider å diskutere i helhet. Den er nesten verdt bokprisen alene, i alle fall for mitt vedkommende. Vi kan si at det gjelder med unntak for en etter mitt skjønn for enkel og feilslått definisjonsøvelse, selv om det er en bonus å finne noe man føler seg sikker på at er diskuterbart. (IMO: det er vanskelig å kalle det maktmisbruk hvis maktbruken er forventet av rollen, selv om ofrene for makten nok kan se det slik. Av en offerprest forventer vi at han ofrer, selv om offeret helst så han lot det være).
En annen artikkel som kunne ha levert interessante tema og sammenligninger til en Knutby-affære er f.eks. Janet Jacobs bidrag om «Charisma, Male Entitlement, and the Abuse of Power». Nå finnes det definitivt langt bedre analyser både av karismatisk makt, og av karismatisk makt og mannsroller, men det er en lang liste med eksempler her og dermed referanser til sammenlignbare saker over en bred forskningsfjøl som gjør den interessant både som anekdotisk lesning og til å nøste videre fra.
Etter å ha jobbet med satanismepanikk og løgner i evangelikal kristendom en (altfor) lang stund, har det vært uhyre vanskelig å unngå å bli kjent med navnet Jon Trott. Trott er journalist i tidsskriftet Cornerstone, som gjorde en kjempejobb med å avsløre løgnere som Mike Warnke og Lauren «Stratford». I boken skriver Trott derimot om noe helt annet (som jeg forøvrig leste i Cornerstone mens det sto på), nemlig om sitt eget trossamfunn, Jesus People USA, og deres forsøk på å forstå, undersøke og forklare seg da de ble anklaget for å bedrive maktmisbruk mot medlemmer.
Det er blitt en interessant refleksjon rundt problemet med kollektiv livsform og sterk religion i et samfunn der individets frihet og svak religion er blitt norm. Utover det har den mer konkrete spørsmål å ta opp, som blant annet er interessant av metodologiske og forskningsetiske årsaker.
Blant mye annet som kunne vært verd å nevne – Andrew Greeley avsluttende og kritiske refleksjoner om boken, Nancy Nason-Clarks artikkel om tausheten rundt overgrep mot kvinner i kirken – har jeg festet meg ved David Bromley og Clinton Cress artikkel «Narratives of Sexual Danger: A Comparative Perspective on the Emergence of the Clergy Sexual Violation Scandal». Her anvender de et (unnskyld internsjargongen) kontekstuelt konstruksjonistisk perspektiv for å se på blant annet de samfunnsmessige og diskursive forutsetningene for fremveksten av de fortellinger som definerer «the Clergy Sexual Violation Scandal».
Den teoretiske innfallsvinkelen blir av og til anvendt i sammenhenger som gir et debunkende resultat, og Andrew Greeley later til å ha lest artikkelen slik. Det er imidlertid ikke hensikten, hverken med teorien eller artikkelen, som kaster et historisk og sosiologisk lys på faktorer i hvordan vi nå bedømmer og er i stand til å hanskes med fortellinger om hendelser forfatterne argumenterer for at har vært med oss hele tiden. Overgrep og overgrepshistorier er ikke noe nytt, men muligheten til å fortelle, måten å fortelle og en del andre vesentlige elementer er nyere. Lest sammen med Shupe og Iadicola gir det flere faktorer å reflektere over i analyser av nyere tids «clergy misconduct».
Men for dem som bare er ute etter skandalefortellinger, er nok ikke dette boken.
Anson Shupe, William A. Stacey & Susan E. Darnell (red.)
Bad Pastors. Clergy Misconduct in Modern America
New York University Press 2000, 256s.