Det handler om tillit. Verden er for sammensatt og kunnskapsfeltene for mange til at vi alle kan beherske dem. Men kan vi stole på at det er noen andre som gjør det?
Det enkle svaret er ”nei”. Ikke ubetinget, ikke hele tiden, og ikke uten tvisyn: hvilke interesser har de, og i hvilken grad er det med på å styre hva de sier?
Av Asbjørn Dyrendal
Det ovenstående gjelder også vitenskapelig ekspertise, forteller Harry Collins Are we all scientific experts now? Vitenskapelig ekspertise gjennomgår en slags omdømmekrise: i ”gamle dager” var den vitenskapelige eksperten høyt ansett og kunnskapen sikker. Så kom utdanningsbølgen, kritiske studier, og synet på ekspertise forvitret sammen med oppfatningen av synet på forholdet mellom forskning og sannhet.
Collins var en av dem som besørget dette, med åpne øyne: han er en av veteranene innen sosiologiske vitenskapsstudier, ”science and technology-studies”. Han angrer ikke. ”Bølge 1” med vitenskapsstudier var for halleluja-preget, for romantiserende, og manglet viljen til å grave seg ned i det usikre og møkkete landskapet der kunnskapen skapes, manglet engasjementet med virkelig forskning slik den foretas av levende mennesker. ”Bølge 2” gjorde sitt for å rette opp forholdet, men gikk tidvis (alt) for langt i relativistisk retning, selv om mye av kritikken overdriver og forenkler hva som faktisk kom ut av miljøene.
For selv om det er mennesker av kjøtt og blod, med alle menneskelige svakheter, som skaper det vi (midlertidig, og med forbehold) regner som kunnskap, så betyr det ikke at de ikke er eksperter på annet vis enn andre.
Det er det jeg sitter igjen med som det genuint interessante med Collins lille bok (144 små sider, med registeret): en modell for ulike nivå av og typer ekspertise som sier noe fornuftig både om vitenskapskulturer og om hva de ulike typene og nivåene av ekspertise gir av ferdigheter. Dette er riktignok forenklede og forkortede versjoner av en modell han utviklet med Robert Evans i Rethinking Expertise (2007), men siden jeg ikke har lest den – annet enn utdrag etterpå – var det nytt og interessant. Siden han tar utgangspunkt i blant annet anti-vaksinasjonsbevegelsens bruk av ”Google university” om vaksiner og AGW-benektere om klimaforskning blir det interessant for mer debatterte skeptikersaker, men det er det mer allmenne man bør ta med seg.
Først definerer han tre overordnede typer «ekspertise»:
1. Allestedsnærværende eller universell ekspertise
2. Spesialistekspertise
3. Meta-ekspertise
1. Hvis en ekspertise er universell, er den da en ekspertise? Ja, men da i den forstand Collins bruker begrepet. Dette handler om mennesket som sosial deltager, den «ekspertise» man får som borger i et bestemt samfunn, med sitt språk og sine skikker.
I sine samfunn er denne typen kunnskap ”allestedsnærværende” (mens besøkende fra andre samfunn må gjennomgå særskilt opplæring). Spørsmålet Collins dels tar utgangspunkt i er om denne ”allestedsnærværende” kunnskapen i ”vårt samfunn” og vår tid er så omseggripende at vi alle er eksperter mer generelt. For å komme frem til et nyansert og brukbart svar, må han gjennom de kunnskaper og ferdigheter han dytter inn under de to neste typene.
2. Spesialistekspertise er ikke enhetlig. Det er heller ikke Collins begrep: han skiller mellom a) taus kunnskap som er universelt tilgjengelig innenfor et domene (ubiquitous tacit knowledge) og den som b) er forbeholdt dem som skaper kunnskapen (specialist tacit knowledge).
Collins selv understreker at kategoriene omhandler taus kunnskap. Jeg har noe vanskelig for å akseptere at det bare gjør det. Noe av det Collins fanger under begrepets (a) kunne slik jeg leser teksten med fordel ha vært klassifisert som ”eksplisitt områdekunnskap”, siden det er snakk om mer overfladisk kunnskap [i]om[/i] noe, heller enn den type taus kunnskap som overføres gjennom å [i]utføre[/i] noe: ”Beer mat”-kunnskap er TP-kunnskap, en liten soundbite med eksplisert, memorert kunnskap om et tema (det Pratchett, Stuart og Cohen kaller ”lies to children”). Neste skritt er noe mer fordypende, og innebærer fordypning i populærlitteratur eller tilsvarende (”lies to adults”).
Et viktig moment er at det neste skrittet, der vi blir fristet til å tro at vi alle er eksperter, fortsatt er innenfor det allmenne feltet (a): primærlitteratur/primærkildekunnskap. Her kreves riktignok enda et nivå ferdigheter for å kunne gjøre seg nytte av litteraturen eller kildene, men før man faktisk kan gjøre den forskningen på kildene eller som litteraturen utfører – interagere med materien – er det fortsatt utenfor performativ ekspertkunnskap. ”Google Scholar-university” gjør spesialistkunnskap mer tilgjengelig for oss andre, men det er tilskuerkunnskap uten ferdighetene til å utføre. Og mellom det å lese primærlitteraturen og det å utføre forskningen, ”performativ ekspertise”, ligger enda et nivå – og veien dit er lang:
”There is a huge gulf between this level of understanding, which rests solely on ubiquitous expertise, and the next one up, ’interactional expertise’, that depends on acquiring specialist tacit knowledge.” (s.68)
”Interaksjonsekspertise” er det første nivået i nivå (b), ”specialist tacit knowledge”, og innebærer den type ekspertise f.eks. en dyktig og kunnskapsrik langtidsobservatør kan fremvise: ”talking the talk” i den grad at man ”should be able to pass as an expert in a test involving spoken fluency” (s.69). Det innebærer med andre ord at man har så mye spesifikk kunnskap om feltet og kjenner arbeidsmåter og begrepsapparat i den grad at man har en del av ferdighetene og kan snakke om det på samme måte som dem som arbeider med feltet – inkludert stille gode spørsmål om genuine problem.
Veien dit er veldig lang for de aller fleste av oss på nesten alle felt. Det er enda et langt steg opp til ”contributory expertise”, fronten der kunnskapen produseres og diskuteres, hvor de genuine problemene som regel er tydeligst og diskuteres, diskusjoner som sjelden er like forståelige utenfor det Collins kaller ”the core set”.
Det siste handler blant annet om en interessant, og etter gjennomgangen over forhåpentligvis forståelig side ved kunnskapsproduksjon: Kunnskap (frontlinjebitene) ser annerledes ut på avstand, hos ”mottagere”, enn på nært hold hos dem som skaper den. Paradoksalt nok ser den mer stabil og mer sikker ut jo lenger vekk man kommer fra produksjonssituasjonen: ”distance lends enchantment”. Det er vanskelig nok å forholde seg til enkle påstander om sammenhenger man ikke jobber med, på et kunnskapsfelt man ikke behersker, om man ikke skal ta innover seg problem som ikke er av umiddelbar betydning. Derav ”lies to children” og ”lies to adults” – det er enklere tilnærminger til en komplisert virkelighet som ligger på et forhåpentlig fornuftig nivå relatert til hva mottager behøver.
Det har også en annen side, igjen relatert til tanken om oss alle som ”eksperter”, det Collins kaller ”citizen sceptics” (kap.3) og ”citizen whistle-blowers” (kap.4): fra utsiden, lenger ut fra ”the core set”, blir spørsmål og usikkerhet også lettere relativisert til at kunnskapen er generelt usikker og man selv fritt kan velge sin ”ekspertise”. Med anti-vaksinasjonsaktivister, HIV/AIDS-benektere og AGW-benektere som kjerneeksempler viser Collins hvorfor minst interaksjonell og tidvis performativ ekspertise kan være nødvendig for å velge fornuftig og gjøre rimelige tolkninger av kunnskapskrav.
Det er sånt som gjør bedømmelse av vitenskap vanskelig:
it is impossible for scientists to ’show their working’ and impossible for science to be publicly owned. For science to be publicly owned, everyone would have to become at least an interactional expert in all the sciences in which they have an interest. To become an interactional expert requires an apprenticeship. And, as explained, the huge amount of activity that takes place in the core-set cannot be ’shown’ without actually living it. (s.97)
3. Meta-ekspertise.
For å gjøre fornuftige valg mellom ekspertiser kreves ”meta-ekspertise”, ekspertise om ekspertise, både kunnskaper, generelle og spesifikke ferdigheter, for å kunne bedømme hva og hvem som mest sannsynlig er til å stole på.
Igjen er nivået todelt: det første handler om å bedømme mennesker og det andre om teknisk ekspertise – noe ikke-intuitivt kalt ”ekstern” (a) og ”intern” (b) meta-ekspertise.
I hverdagen gjør vi alle bedømmelser av andre mennesker i ulike situasjoner. ”Universell” dømmekraft om andre er et ullent begrep som ser ut til å handle om stereotypier, mens partikulær, ”local discrimination” omhandler bruk av spesifikk kunnskap om spesifikke andre og bruken av slik kunnskap i bedømmelse. Den siste kan være både relevant og sentral – i motsetning til hva alt for mange tror er ikke ”ad hominem” generelt en feil – men slik kunnskap kan også brukes feil. (”En pålitelig mann” som sier noe meget usannsynlig har fortsatt sagt noe meget usannsynlig.)
Her finner vi den type sosial begrunnelse for ”hvem man holder med” som ikke er uvanlig, altså sosiale begrunnelser for hvem man bør tro på, heller enn en vitenskapelig bedømmelse av hva som er mest sannsynlig. Man finner imidlertid også, i «the core set», den typen snarveier når en tidligere meritert forsker over så lang tid har forspilt sin troverdighet at ingen lenger finner det bryet verdt å lese hva de publiserer. (Men for å vite dette må man gjerne tilstrekkelig innenfor til å ha interaksjonsekspertise.)
Under (b) finner vi de ulike tekniske ekspertisene som brukes i bedømmelse, og dermed mer direkte på saksinnhold enn personlige forhold: ”technical connoiseurship” er en type brukerbedømmelse, der ”vi alle” som jevnlige brukere har oppnådd en viss kompetanse i bedømmelse av brukeropplevelse og funksjonalitet. ”Downward discrimination” er når man bedømmer påstander fra noen med mindre ekspertise enn en selv.
Som Collins skriver er det praktiske problemet ”with this expertise is that we all think we know better than the next person even when we do not” (s.78). Likevel er det særdeles viktig i mange sammenhenger, selv når noen med litt mer spesialistkunnskap under 2 bedømmer påstander av for eksempel dem som ikke bare knapt har beer mat-kunnskap, men som har valgt seg sin helt egen: ”even a minor expert can recognize certain kinds of mistakes even if they are noe acknowledged by the party making them” (s.107).
Den siste formen for meta-ekspertise er teknisk ekspertise som er benyttet innenfor et annet teknisk domene enn der det hører hjemme. Begrepet er utviklet på vitenskapelig og teknologisk ledelse. Det krever utvikling av interaksjonell ekspertise, slik at man kan snakke om og med spesialistene og gjøre begrunnede valg på teknisk nivå. (Men det er også den type bedømmelse av ekspertise som fort misbrukes i medias ”ekspertkommentator”-genre, og som kan gå veldig galt når enkelte meningsbærere feilbedømmer overføringsverdien fra det ene feltet til det andre – altså overvurderer egen ekspertise.)
Selv om Collins her bare forholder seg til «downward discrimination», har han tidligere skrevet om slike ferdigheter brukt både horisontalt og oppover.
Hva er så alle disse skillene godt for?
Som Collins oppsummerer, gir et mer nyansert begrepsapparat et bedre språk å tenke med, ”a far richer notion of expertise and its types … We can now ask what kind of expertiset this group or that group claims to possess and what it actually does possess” (s.79). Et mer nyansert apparat gjør det enklere å plassere egen kunnskap og egne ferdigheter. Det vil også bli enklere å bedømme andres. Til hver type og hvert nivå finnes relevans, og det er viktig å ikke overdrive hva den er god for.
Og en av moralene er anerkjennelsen av at den ”virkeligste” vitenskapelige ekspertisen ligger i ”the core set”, hos dem som produserer kunnskapen. Når den gruppen nærmer seg konsensus er bruk av ”beer mat”-knowledge og Google-universitetet ofte gode indikatorer på at man overdriver sin egen meta-ekspertise.
Harry Collins
Are we all scientific experts now?
Polity press 2014, 144s.