Opp gjennom årene har jeg sett en god del mennesker tolke en gammel artikkel dithen at den handler om at de innbilt synske har hjerneskader. Andre har tolket det slik at jeg sier de er mer fantasitilbøyelige enn andre. Og de som knapt gidder lese i det hele tatt, har ofte besluttet seg til å tro at jeg sier nevnte gruppe er dummere enn andre.
Min foretrukne hypotese har imidlertid alltid vært at hoveddelen av de innbilt synske ikke avviker i nevneverdig grad fra snittet av befolkningen. Det er likevel enkelte interessante mulige unntak, blant annet fantasitilbøyelighet. Problemet var at så langt jeg kunne se, var ikke spørsmålet mulig å besvare tilfredsstillende ut fra det jeg fant av forskning da jeg skrev om det i 2003.
Da jeg nylig fikk oppfrisket interessen for temaet var det derfor med en viss begeistring jeg la merke til at det var kommet mye nytt om personlighetsforskning. Kanskje man endelig kunne få bedre svar?
Den første artikkelen la jeg vekk med noe mindre interesse enn den kanskje fortjener.
En ganske ny studie[1] av «healere» analyserte dem i forhold til deres grad av «schizotypi». De forventet høyere score enn hos en kontrollgruppe massører, og det fant de også. Likeledes i forhold til snitt av befolkningen. Men selve definisjonen av begrepet vil garantere en høy score langs enkelte dimensjoner. Og siden det ikke var så mye annet som avvek, sa studien strengt tatt kun at healere tror på ting en del andre, blant annet dem som har laget skalaen for «schizotyp personlighet», ikke tror på.
Selv om det ikke svarte på noen spørsmål undertegnede hadde, var det nok greit at en eldre studie som påsto at healere var mindre stabile og mer tilbøyelige til schizofreni fikk fortjent motbør. (Spørsmålet er mer komplisert enn som så, men det får andre ta seg av.)
Det viste seg å være adskillig vanskeligere å finne studier av personlighet hos innbilt synske, mens det derimot var en haug med undersøkelser av de som tror på dem. Og det er kanskje interessant nok i seg selv.
I latskapens navn konsentrerer jeg mer her om en forskningsoversikt fra 2006, forfattet av blant annet Richard Wiseman [2]. Her undersøkes forskningsresultater knyttet til fire dimensjoner av troendes angivelige tilbøyelighet til å misidentifisere årsaker til hendelser.
1. Er paranormalt troende generelt kognitivt svakere enn ikke-troende?
Forskningen på feltet har forsøkt å besvare spørsmålet på mange ulike måter, og svarene spriker i alle retninger. Mange undersøkelser har antydet at troende hadde lavere IQ og/eller dårligere utdanning enn ikke-troende. Det ville passet med mange skeptikeres forutoppfatninger, men svaret er ikke så enkelt. Studiene er ikke imponerende sterke i seg selv, og en rekke studier finner ingen slik sammenheng i det hele tatt. Det finnes også studier som peker omvendt vei, med grupper der de troende stilte sterkere enn de ikke-troende.
Naturvitere vil gjerne tenke at naturvitenskapelig trening og kunnskap er en garantist, mens humaniora-kandidater er mer tilbøyelige til å tro.
Men også der spriker resultatene. Hovedtendensen har riktignok vært slik, men det finnes også studier som ikke demonstrerer noen sammenheng, og det finnes studier der de troende er i majoritet blant naturviterne. På universitet.
Kort sagt viser resultatene variasjon som passer godt med at dette ikke minst er sosio-kulturelle variabler, ikke noe som har sammenheng med defekter i kognitiv kapasitet. Troende er ikke dummere eller lavere utdannet enn ikke-troende.
Men kanskje de er dårligere til å tenke kritisk? Det er et annet skeptisk credo.
2. Hva med evne til kritisk tenkning?
Ut fra det forrige punktet skulle man kunne tenke seg at resultatene vil sprike. Og det gjør de definitivt. Det finnes en del studier som tyder på at de som tror på «det paranormale» ikke er fullt så gode til kritisk tenkning som ikke-troende. Men resultatene er langt fra entydige. Hovedresultatet er at noen forskjell ikke er så lett å få dokumentert.
Det finnes dog én type forsøk som så langt er mer entydig enn andre. (Metodene har variert, og er jevnt over ikke veldig til å bli imponert av.) I studier av evner til å slutte fra de to premissene i syllogismer, ser det ut til at vantro oftest scorer høyere enn troende. Men det skulle ikke nødvendigvis ha noen betydning for evnen til å se kritisk på forskning, siden det ikke er noen påviselig og pålitelig forskjell når man tester akkurat det siste.
3. Feilslutninger om tilfeldigheter?
I dagliglivet er de fleste av oss heller dårlige til å beregne sannsynlighet. Dermed er det lett at hendelser bedømmes som langt mindre sannsynlige enn de er.
Men er de som tror på det paranormale dårligere til å forstå sannsynlighet enn ikke-troende? Igjen spriker resultatene.
Hoveddelen av forskningen antyder igjen at troende er dårligere til å beregne sannsynlighet. (Hvilket mildt sagt ikke er så sjokkerende hvis det korrelerer med studier der ikke-troende er høyere utdannet og med mer naturvitenskapelig bakgrunn. Og ut fra det lille jeg husker om originalstudier på feltet, kan jeg ikke erindre at det ble kontrollert for. Det kan være glemsel, og siden forfatterne ikke nevner innvendingen må man nesten tro det er meg som har glemt.)
Men selv om hoveddelen av studiene antyder at troende er dårligere til å forstå sannsynlighet er det igjen resultater som ikke viser en slik tendens, og resultater der troende er bedre. Metodene spriker i alle retninger, og det er lite å bygge noen robust slutning på. De mest økologisk valide testene i forhold til møter med f.eks. angivelig synske viser ingen forskjell. (Hvilket ikke må overtolkes, siden «frame» ved en undersøkelse som dette og «frame» ved et møte med en angivelig synsk er komplett forskjellig.)
4. Tilbøyelighet til å se sammenhenger
Er det noen andre potensielt lovende kognitive forskjeller mellom de som tror på (og opplever) paranormale ting og de som ikke gjør det?
Vi er alle mønsterskapende dyr. Skeptikere mener gjerne troende feilidentifiserer mønstre der det ikke er noen. Er de mer tilbøyelige til det?
Som et korrelat til selvidentifisert høyere score på kreativitet, ser det langt på vei ut til at det stemmer. De som tror på synske, er også flinkere til å se mønstre mellom forskjellige ting, inkludert der det ikke er noen. (Men som Wiseman sier kan det også bety at skeptikerne er dårlige til å se mønstre og dermed går glipp av paranormale hendelser når de opplever dem…) Her er vi fort over i den første studiens spørsmål om schizotype trekk, karakterisert ved blant annet magisk tenkning, men Wiseman understreker – etter et gløtt av nevrologisk forskning som kanskje forbinder dem – at man bør skille mellom sykelige og ikke-sykelige former for magisk tenkning.
Og langt de færreste faller i den første kategorien.
Men hvis de er mer tilbøyelige til magisk tenkning, til å se mønstre (også når de ikke er der) og kreativitet, så er de kanskje også mer fantasitilbøyelige enn ikke-troende?
5. Fantasitilbøyelighet hos de som tror på synskhet?
Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt på at de som tror det finnes synske skulle avvike fra andre når det gjelder fantasitilbøyelighet, selv om jeg etterhvert ser en viss troverdighet i at de som selv tror de er synske i større grad kan være det. Men et godt stykke på vei, argumenterer Wiseman, later det til å være tilfelle.
De later til å være mer mottagelige for suggesjoner, selv om resultatene spriker når det gjelder hypnotiserbarhet. De scorer ikke pålitelig høyere på skalaen for «imagic cognitive style», men klart oftest høyere på skalaen for absorpsjon. De viser flere såkalt «disossiative trekk» og ikke minst høyt på en indikator som ofte brukes i forhold til fantasitilbøyelighet, Wilson og Barbers «Inventory of Childhood Memories and Imaginings».
Det er en interessant artikkel, og jeg skal la hver og én tygge på det som rapporteres.
Så langt fester jeg kanskje størst lit til den delen av resultatene som ikke viser noen pålitelig forskjell, uten å være sikker på noen ting. Både metoder og resultater spriker for mye, og mange undersøkelser var fra en tidsalder der slurvet tildels var noe større.
Jeg har en personlig fordom som går i retning det kulturalistiske, at plassering av troen i det kulturelle landskapet har en del å si for hvem som omfavner den, noe som i så fall vil gjøre personlighet mindre eller mer betydningsfullt ettersom oppfatninger skifter plass i det kulturelle sentrum. Først og fremst vil jeg se forskjellene bedre dokumentert før jeg blir overbevist.
Men det er kanskje ikke så rart om det er noen personlighetsforskjeller likevel? Og i så fall er det en slags indikasjon på at de innbilt synske selv er noe mer fantasitilbøyelige – som gruppe. Kanskje.
Det er da noe.
Noter
1. Hergovich A. & Arandazi, M. Scores fro Schizotypy and Five Factor Model of a Sample of Distant Healers. Perceptual and Motor Skills 2007, 105.
2. Wiseman R. & Watt C. Belief in Psychic Ability and the Misattribution Thesis. British Journal of Psychology 2006, 97.