Tidligere i år hadde Ars Ethica en serie om placeboeffekten. Den siste uken har medisinsk blogosfære løpt løpsk med kommentarer til dette studiet av medisineres forhold til å bruke placebobehandlinger. Det var forøvrig ikke bare blogosfæren som har vært full av reaksjoner: «rapid responses» i BMJ er så langt oppe i 11, og det er […]
Tidligere i år hadde Ars Ethica en serie om placeboeffekten. Den siste uken har medisinsk blogosfære løpt løpsk med kommentarer til dette studiet av medisineres forhold til å bruke placebobehandlinger.
Det var forøvrig ikke bare blogosfæren som har vært full av reaksjoner: «rapid responses» i BMJ er så langt oppe i 11, og det er vel verdt å få dem med seg.
Men det var ikke egentlig dem jeg skulle gjøre oppmerksom på. Science-Based Medicine har nemlig i samme periode hatt tre ulike innlegg om placebo, med tildels meget interessante påfølgende diskusjoner. Det siste gjelder kanskje spesielt Peter Lipsons innlegg om det nevnte studiet, definisjonen av placebo og etikken i bruken. Oracs innlegg om samme studie er som ventet mer ordrikt, og med en primær innretning mot etikken i å foreskrive placebo. Det gjelder spesielt i forhold til funn av et forhold knyttet til «aktive placeboer». Spesielt å bruke antibiotika i den sammenheng er problematisk:
Using antibiotics as a placebo is profoundly unethical because it violates the precept of primum non nocere, more commonly known as «First, do no harm.» The reason is that it selects for antibiotic resistant bacteria, not only potentially harming the patient but others who might have the patient’s resistant bacteria passed on to them. Prescribing antibiotics for anything other than a documented or strongly suspected bacterial infection is almost always bad medicine.
Spørsmålet om det er fullt så enkelt, spesielt når det gjelder andre forhold enn misbruk av antibiotika tas opp av flere debattanter. Når det gjelder inaktive placeboer – f.eks. sukkerpiller – er et av spørsmålene hvilken grad av paternalisme som på noen måte er tillatelig, og hvilken som i praksis er uunngåelig. Paul Morans debattinnlegg er verdt å få med seg i den sammenheng (og kunne like gjerne stått under Oracs innlegg).
Og siden temaet alltid er oppe i en eller annen sammenheng er det interessant at SBM nå har fått en ny blogger, veterinæren David Ramey, som tar for seg spørsmålet placeboeffekt i veterinærmedisin.
God lesning!