Dette er kanskje litt på siden av de temaer som er vanlige på denne bloggen, men ikke helt. Det dreier seg om forskningsjuks. Vi har vel fortsatt Sudbøsaken friskt i minne, og det har vært noen høyt profilerte tilfeller av forskningsjuks på den internasjonale scenen i de siste årene. Laboratoriarbeid kan være vanskelig, tidkrevende og dyrt – og det er ikke alltid slik at dataene samarbeider med forskerens hypoteser – som han vet er sanne. Så hva skade gjør det vel om man pynter på dataene litt, utelater noen upassende datapunkter her, og finner på litt der, så sannheten kommer klarere til syne?
Sånn forestiller jeg meg i hvert fall at de tenker, de som jukser i forskningen. Det hele gjøres selvsagt enklere av at empiriske data nettopp er empiriske, og ingen kan med sikkerhet avgjøre om de er ekte eller ei. Som matematiker har jeg alltid tenkt at dette er så uendelig langt fra min egen verden. Om jeg publiserer noe galt eller meningsløst i en journal, kan enhver kompetent matematiker avsløre meg. Det er ikke det at det ikke publiseres gale resultater også i matematikk (det hender), og det plagieres nok også en del. Men gjør man det for ofte, vil man bli avslørt før man rekker å gjøre det i stor skala, så vi er virkelig forskånet for de store skandalene som fra tid til annen rammer andre fagfelt.
Trodde vi. Inntil nå.
M. S. El Naschie er matematiker. Han er sjefsredaktør for journalen Chaos, Solitons and Fractals. El Naschie er en produktiv herre: Han har utallige artikler på samvittigheten, hvorav 322 stykker i Chaos, Solitons and Fractals. (Hmm, det navnet låter kjent. Hvor har jeg hørt om denne journalen før?) Og hva verre er, mange av dem er rent pølsevev. Slik har han holdt på i årevis i en formodentlig seriøs, respektert og ikke minst dyr Elsevier-journal (alle Elsevier-journaler er dyre, så vidt jeg vet).
La meg sitere en høyt respektert matematisk fysiker, John Baez, om ett av El Naschies arbeider, «Anomalies free E-infinity from von Neumann’s continuous geometry» (fritt oversatt):
Artikkelen består av udisiplinert numerologi innsauset med imponerende moteord. Den starter med en referanse til von Neumanns kontinuerlige geometrier og Alain Connes verk, men den gjør ingen bruk av disse idéene. «E-infinity» ser ut til å være navnet på El Naschies «teori», men han beskriver ikke denne teorien. Kort sagt, tittelen og sammendraget har lite å gjøre med det faktiske innholdet i artikkelen.
Det var starten på omtalen, og for å si det på engelsk: It’s all downhill from there.
Gå og les selv – både den opprinnelige bloggposten og kommentarene inneholder mye interessant lesning. (Du trenger en nettleser som takler MathML for å få med deg all matematikken. Firefox gjør det, men det stiller visse krav til fonter og.)
Jeg føler at jeg har mistet litt uskyld med denne affæren. Begredelige greier.
Lagt til 29. november: Les mer om saken hos Ars Technica og The Quantum Pontiff.
Lagt til 27. januar 2009: Bloggposten jeg fikk saken fra opprinnelig, er borte. Den som gjetter at det ligger et søksmål (eller i det minste en trussel om et slikt) gjetter neppe svært feil. For øvrig kan det nevnes at saken er omtalt i januarnummeret av Physics World, og de som behersker tysk kan lese en lengre artikkel i Die Zeit. Og i novembernummeret av Nature kan vi lese at El Naschie går av som redaktør for Chaos, Solitons and Fractals. Dette har vært planlagt lenge, må vite.