Når man leser eksamensbesvarelser kan det av og til være vanskelig å finne hode og hale på teksten. Man forsøker så godt man kan å forestille seg at dette nok skal bety noe, og at et eller annet er tenkt kommunisert. Jeg gjør det samme når jeg leser en bestemt periode i sosiologiske og kulturanalytiske […]

Når man leser eksamensbesvarelser kan det av og til være vanskelig å finne hode og hale på teksten. Man forsøker så godt man kan å forestille seg at dette nok skal bety noe, og at et eller annet er tenkt kommunisert. Jeg gjør det samme når jeg leser en bestemt periode i sosiologiske og kulturanalytiske tekster, iblant med noe mindre suksess enn hva eksamenskandidater angår.
Da er det godt å vite at enkelte meningsløse tekster faktisk aldri var ment å skulle bety noe. Jeg snakker om den nye, forbedrede postmodernismegeneratoren.
Les teksten, trykk på knappen, og se nesten meningsfylte ord, fraser og setninger generere hysterisk uleselige tekster. Igjen og igjen.
Hvis du så skal tenke på noe deprimerende – tenk på hvordan noen av oss gjenkjenner det som både fraser, setninger og avsnittskonstruksjoner og «resonnement» vi støter på alt for ofte.