Psykogeniske epidemier?

Psykiater Einar Kringlen er en frittalende og kritisk røst i et ellers ganske (offentlig) stillfarent klinisk miljø. I Aftenposten i dag stiller han seg lagelig til for hugg, med en kritikk av det han mener er diagnoseskapte epidemier blant norske kvinner. Kjerneeksempelet er fibromyalgi, ME og kronisk tretthetssyndrom: I løpet av de siste tiår er […]

I løpet av de siste tiår er diagnosen fibromyalgi blitt en vogue her i landet. Smerter, anspenthet, ømme punkter, «tender points», knyttet til muskler og ledd skal være kardinalsymptomene. Flere av pasientene har også angst og depresjon. Her i landet har særlig allmennleger vært glad i diagnosen, i Danmark revmatologer.
Diagnosen fibromyalgi har vært stilt 6-10 ganger så ofte her som i de andre nordiske land. Alle undersøkelser viser en massiv overvekt av kvinner. I England har diagnosen sjelden vært anvendt. Der har derimot kronisk tretthetssyndrom eller myalgisk encefalopati (ME) vært brukt om de samme symptomer.

Kringlen går kort historisk til verks når han skal forklare hvordan lidelsesbetegnelsen ble til, og argumenterer tydelig for at det er en sosial konstruksjon, en overbygning på problemer som først og fremst er «psykologiske». Han er langt fra den første eller eneste.

Selv møtte jeg denne idéen første gang da jeg leste freudianeren og skeptikeren Elaine Showalters Hystories. Denne tar for seg noen av periodens mest psykologiorienterte skeptikersaker: «Recovered memories», satanistiske rituelle overgrep og «alien abduction». Men hun går altså også videre.

Showalter is not interested in defending the truth of recovered memories or alien abduction tales; in fact, she thinks they’re obviously false. She does, however, want to explain why such beliefs are so common. Her central idea is that these beliefs are part of hysterical epidemics. She describes America as «a hot zone of psychogenic diseases, new and mutating forms of hysteria amplified by modern communications and fin de siecle anxiety.» Modern media and rapid electronic communications make it possible for «microtales of individual affliction» to explode into «panics fueled by rumors about medical, familial, community or governmental conspiracy.» Our culture creates plenty of opportunity for psychological trouble, and then provides fantastic tales which people grasp at in order to make sense of their condition. Especially when troubled people connect to support networks and authority figures like therapists, stories with no basis in reality take on a life of their own.
What, then, are the hysterical epidemics of our day? Showalter talks about recovered memories, multiple personalities, satanic ritual abuse, and alien abduction. More controversially, she adds chronic fatigue illness and Gulf War syndrome to her list. These, she argues, are all troubles for which no convincing medical or external explanation can be found, and all follow the typical pattern of a hysterical epidemic.

Det er tildels besnærende lesning. Jeg for min del kan imidlertid ikke følge hverken henne eller Kringlen fullt ut. For det første har jeg litt problemer med å skulle skille ut «psyke» som noe «ikke-somatisk», selv om jeg godt kan følge en moderat og pragmatisk praksis med å snakke om ulike sider ved mennesket med noe ulike ord. For det andre har jeg litt vansker med Showalters freudianske innstilling, siden Freud for meg står som et kjerneeksempel på pseudovitenskap. (Og av den skadelige sorten.) For det tredje er jeg enig med Skeptical Inquirers anmelder i at det muligens tas for hardt i. At man ikke har funnet organiske årsaker til bestemte lidelser, selv etter lang tids undersøkelse, kan faktisk også bety bare at man ennå ikke har funnet årsakene:

Showalter is also overly hasty in calling chronic fatigue and Gulf War syndrome hysterias. No doubt this is partly true; nevertheless, new information is still emerging about operations in the Gulf War, and researchers have just begun exploring how different medicines, chemicals, and environmental exposure may interact in complex, unanticipated ways. Certainly, veterans’ affairs have become politicized, and psychological factors and communication of rumors have spread questionable beliefs. But Showalter should also have more explicitly underlined the uncertainty, incompleteness, and mistakes in emerging science.

Det er gode argumenter hos Showalter, som det er hos Kringlen, for at det skapes «psykogeniske epidemier». Det er også en del gode, iblant noen virkelig gode, argumenter for at store deler av dem som får diagnosene de forbinder med slike epidemier kanskje skulle hatt en helt annen diagnose og at det ville hjulpet dem til et bedre liv.
Jeg tillater meg å mene at det fortsatt er noe usikkert om det gjelder blant annet det Kringlen skriver om i dag, men jeg er veldig glad for at han skriver om det, og får meg og mange andre til å tenke over det på nytt. Forhåpentlig avføder det en konstruktiv debatt.
Oppdatering
Det kom i alle fall et høyst interessant innleggav STAMI-forsker Stein Knardahl i Aftenposten i dag, 16.12. Han skriver blant annet at

Man skal unngå årsaksdiagnoser når man ikke kjenner årsaken. Diagnosen kronisk tretthetssyndrom sier ikke noe om årsak eller hjerneskade. Et søk på forskningsdatabasen PubMed gir 3524 forskningsartikler om KTS, bare 14 artikler om myalgisk encefalopati og 109 om myalgisk encefalitt (hjernebetennelse). Internasjonal forskning forholder seg til den bedre definerte diagnosen KTS. … Internasjonal forskning viser at gradvis aktivisering, kognitiv adferdsterapi og mest mulig normalisering av livsførsel er virkningsfull behandling for mange med KTS. Når Nyland og Saugstad benekter dette i sin kronikk, må man spørre om de forsøker å hindre pasientene sine fra behandling som hjelper. … Men i 2007 er det overveldende evidens for at sykeliggjøring og fortsatt hvile og sengeleie ikke hjelper, og mye som tyder på at slik ikke-behandling forverrer problemene.

Høyst interessant, selv om det selvfølgelig er uten referansene man gjerne skulle slått opp i. Tonen garanterer at det vil komme svar.