Det er ikke bare engelsk injurielovgivning som gjør det risikabelt å være høylytt kritisk, inkludert til tøv i «vitenskapens» klær. Vi har vært innom tidligere er det ikke alle steder det er like lett å få gjennomslag for den kritiske etterprøving som forskning er avhengig av. For eksempel er det ikke helt uproblematisk i Kina.

Men det er heller ikke helt uproblematisk å si fra. I artikkelen Lies, damned lies, and Chinese science forteller Sam Geall om noen av problemene kritiske kinesiske forskere møter når de forsøker å ta vitenskapelig ethos på alvor:

“What is the definition of a good person?” Wang Jisi, dean of the School of International Studies at Peking University, asked at a graduation address in July. His answer: “He does not cheat in exams, or plagiarise another scholar’s work, or cut corners in construction projects, or sell fake goods or accept bribes.” All fairly uncontroversial, you might think, especially considering the occasion. But, in fact, Wang was bravely addressing an issue that surfaces almost every day in the Chinese media. He was taking a stand in the continuing battle between those who uphold academic and scientific values and those others who can still achieve high status and rewards in China from peddling pseudoscience.

Konflikten med resulterende skader bør du lese mer om her. Med noen mindre unntak for stil (stålstenger?) høres mye av det veldig kjent ut.

(Via Ben Goldacre.)