En gang i verden, da jeg fortsatt var stipendiat og hadde mye tid, var det kognitive perspektivet på religionsforskning (nesten) splitter nytt og ferskt. Spørsmålet var om det kunne tilby et mer solid grunnlag for analyse av menneskelig atferd enn eksisterende teorier og forskningsmetoder. Siden det uansett ville være usikkerhet og fare for dårlig begrunnet […]

relnarrativ.jpeg En gang i verden, da jeg fortsatt var stipendiat og hadde mye tid, var det kognitive perspektivet på religionsforskning (nesten) splitter nytt og ferskt. Spørsmålet var om det kunne tilby et mer solid grunnlag for analyse av menneskelig atferd enn eksisterende teorier og forskningsmetoder. Siden det uansett ville være usikkerhet og fare for dårlig begrunnet spekulasjon, var det flere seniorkolleger som mente vi fikk holde oss til det vi kan.
Hvilket var forståelig. Til slutt gjenstår likevel, som én senior sa det, fortsatt en mer kompleks analyse av både det partikulære og det generelle, e.g.: «Hva betyr det å være sikh i Manchester?»
Det betyr ikke at jeg var enig i at man burde la det være. Jeg var og er fortsatt av den oppfatning at en mer grunnleggende respekt for at religionsforskning er én spesialisering innenfor en enhetlig søken etter velbegrunnet kunnskap om verden tilsier at man også gjør heftige anstrengelser for å inkludere forståelser fra nevrobiologi, psykologi og alle andre tradisjoner som (kanskje) kan kaste lys over det vi ønsker å forstå.

Det innebærer at man inniblant må forkaste favoritteorier og -spekulasjoner som har vist seg å være blindgater, basert på misforståelser og forhastede slutninger, men slik er forskning. Og hvis religionsforskernes «theory of mind» er gal – hvilket den har vært, helt eklatant og på en tåpelig måte gjennom store deler av forrige århundre – så må vi forsøke å oppgradere den. Selv om det betyr nye feil fordi vi fortsatt kun delvis har gode modeller og pålitelig kunnskap.
På én måte kan vi si at ved å inkludere kognisjonsforskningen får den sosiologiske, dialektiske sosialkonstruksjonismen til Berger og Luckmann erstattet den «svarte boksen» i sin kjerne med en noenlunde oppdatert modell for hva som skjer der inne, hvilke produkter som har best livsvilkår, og hva det er som er med på å bestemme det. Det er å ta Dan Sperbers kritikk av sosialkonstruksjonismen som «tom materialisme» alvorlig.
Derfor har jeg også i mange år hatt ambisjoner om å delta mer aktivt i det nettverket som i år har utgitt boken Religiøs narrativitet, kognition og kultur. Innbydelsene til nettverkskonferanser har inneholdt de mest fascinerende emner, men jeg har vagt innsett at det neppe blir så mye mer aktiv deltagelse på meg. Da er det likevel en slags trøst å få lese brokker av resultater og diskusjoner, som i den ovennevnte boken.
Den er dels et resultat av et av de tidligste foki i nettverket, nemlig narrativitet, kultur og kognisjon: Hvordan kan kognisjonsforskning kaste lys over narrativer som kulturelt og individuelt fenomen, og hvordan kan kulturforskning gi noe tilbake?
Et av problemene man fort kan møte i forskningsmiljøet er en form for det Daniel Dennet kaller «grådig materialisme» i form av eliminativisme. Bevissthet og meningsproduksjon blir «ikke annet enn» metafysisk pjatt – det eneste virkelige er materielle tilstander. Hvilket ikke støter undertegnede som metafysisk pjatting, men fort blir litt uinteressant som eneste betraktning om menneskelig tilstand når man unnlater å ta mer enn et bittelite utsnitt av materielle tilstander på alvor. Man går dermed glipp av en vesentlig side ved menneskelig atferd, nemlig «outside-in» perspektivet. Verden rundt former vår tenkning og annen oppførsel når vi møter blant annet kulturelle og religiøse narrativ. Og disse igjen kan forme hva som skjer i hjerner og kropper.
I sitt forord tar den ene av redaktørene, Jeppe Sinding Jensen, opp blant annet denne tråden, men som forord tar det bare en liten del av plassen. Resten er viet betydningen av blant annet det kompliserte spørsmålet om språkets mellomkomst mellom mennesker og mellom individ og verden, et tema som tidlig ble tatt opp i forbindelse med Terence Deacons The Symbolic Species. Sinding Jensen trekker dette perspektivet videre over i relasjon til Poppers «World 3».
Som forord betraktet er det interessant, samtidig som det blir hengende litt i luften. For resten av boken holdes bare delvis sammen av et fokus på religiøs narrativitet og kultur. Bidragene spriker i flere retninger, og hos noen er kognisjonsfokuset knapt en tynn ferniss rundt religionsvitenskapelig (eller bibelforskningens) «business as usual», hos andre er det kognitive så sterkt i fokus at det knapt er noe videre av hverken kultur eller religion.
Det henger sammen med at bidragsyterne kommer fra en lang rekke akademiske felt, og det gjør ikke alltid boken mindre interessant. For de fleste av oss vil det være aldeles utmerket å få medisineren Kjeld Fredens redegjørelse for hva det vil si å huske noe, men noe veldig detaljert bidrag til forståelsen av religiøs narrativitet og kultur gir det kanskje ikke. Med unntak av bidragene til redaktør nr.2, Armin Geertz og stipendiat Jesper Østergaard er det kanskje ikke så mange som gjør det.
Armins artikkel er som vanlig klar og lesverdig, men det er Østergaard som først og fremst vekker min interesse i denne antologien (sammen med Kirstine Munks bidrag, men det siste av helt andre årsaker). Østergaard stiller spørsmålet om hvordan religiøse narrativ internaliseres, og forsøker å gi et fornuftig svar. Det innebærer en videreutvikling av Mark Turners (og Gilles Fauconniers!) modell av kognitiv «blending», ved hjelp av større og tydeligere vektlegging av relevans (som egen input space). Jeg mistenker at Wilson og Sperbers Relevance har hatt større betydning her enn det som umiddelbart fremkommer, men resultatet er uansett interessant.
Og det blir ikke mindre interessant av at det anvendes på ritualanalyse – tibetansk pilegrimsferd rundt Mt. Tsari – og dermed kobler narrativer («myter») til ritualer på en interessant og fruktbar måte i internalisering.
Det er i det hele tatt flere interessante bidrag som tar for seg forholdet mellom narrativ tenkning og rituell handling, både på individnivå og kulturnivå.
Anders Lisdorf tar for eksempel for seg divinasjonspraksis i tre kulturer og motivasjonen for dem i livshistorier og kulturelle livsmodeller. (Det er en god start, men jeg føler meg snytt når artikkelen slutter der den virkelig burde kommet i gang med en grundig diskusjon.)
Kirstine Munks artikkel om moderne astrologers divinatoriske praksis fint inn i sammenhengen. Hun antyder en funksjon for kognitive perspektiv i analyse av slik praksis, men det mest interessante er kanskje selve beskrivelsen av astrologers virke. Jeg håper virkelig det kommer en bok ut av hennes treårige feltarbeid, for dette virker lovende.
Jeg har hatt mye glede av denne boken, som har fylt noen ledige timer på flystasjoner og hotellrom. Det er ikke noe egentlig kjedelig i boken, men jeg kan ikke fri meg for tanken om at den kunne vært strammere redigert. Enten burde et og annet bidrag vært utelatt, eller så burde den vært nesten dobbelt så lang. For nesten hver gang man setter seg godt til rette for å ta fatt på fortsettelsen er det brått slutt.
Muligens betyr det at jeg heller bør få lest noen av alle monografiene og spesialstudiene som har kommet siden jeg var noenlunde oppdatert på dette feltet…
Jeppe Sinding Jensen og Armin W. Geertz (red.)
Religiøs narrativitet, kognition og kultur
Forlaget Univers 2008, 219s.
ISBN 978-87-91668-20-3