I dag kom endelig kom boken jeg har ventet på de siste ukene, Bruce Lincolns Religion, Empire & Torture. Lincoln er en av mine favorittforskere å lese. Klar i tanke og fremstilling, teoretisk interessant, en bred komparativist og presis empirist som undersøker religion i sammenheng med praktisk, politisk virksomhet. Det er også temaet her, eller […]
I dag kom endelig kom boken jeg har ventet på de siste ukene, Bruce Lincolns Religion, Empire & Torture. Lincoln er en av mine favorittforskere å lese. Klar i tanke og fremstilling, teoretisk interessant, en bred komparativist og presis empirist som undersøker religion i sammenheng med praktisk, politisk virksomhet.
Det er også temaet her, eller for å sitere forordet:
This book is concerned with two timely topics: religion and empire. More precisely, it explores the contribution of religious discourse, practice, imagination, and desire to emergent imperial ambitions. … The problem to be addressed in any concrete study is not the chicken-egg dilemma -«Which comes first?» – but how a given group reshapes its consciousness (of self, other, morality, and purpose) through select acts of discourse such that its members feel licensed – or, alternatively, inhibited- in pursuing their material advantage in increasingly aggressive ways. Further, how the practices they develop in that pursuit and the success (or failure) they experience reshape their consciousness, discourse, and practice over the empire’s later history.
Imperiet det primært er snakk om er det Achaemeniske imperiet (perserriket fra Kyros (egentlig Darius) til Alexanders erobring), så for de mindre geeky er det muligens ikke så spennende. Og det er absolutt en fordel å være velkjent med måten Lincoln analyserer på fra før, ettersom figurer og modeller – som for all del er klare og presise – kanskje ikke er fullt så tydelig forklart som i f.eks. Discourse and the Construction of Society(1989) eller Holy Terrors(2003).
Etter en kort oversikt over historikk tar Lincoln i fem kapitler for seg noen ytterst sentrale tema: «sentrum og periferi» (Persia og resten), «guds utvalgte» (kongen), skapelsen (Gud skapte jorden og ga kongen herredømme), mikrokosmos, undere og paradis (verden slik det var meningen den skulle være, og slik den vil bli når man får renset periferien for Løgnen), og paradisets mørke side (tortur).
Det er snertent, spenstig og presist gjort. Men for dem som ikke synes kryssblikket mellom f.eks. Herodot, Darius’ inskripsjoner og Zoroastrisk mytologi frister i seg selv, så inkluderer undertittelen «with a Postscript on Abu Ghraib». Som (nesten) alltid hos Lincoln er det en dagsaktuell undertekst og avslutning.
Og det er dit jeg har kommet nå, så nå går jeg fra persisk paradisbeskrivelse til motivering for den groveste tortur som middel til å rense jorden for Løgnen.
Boken er ellers omtalt litt nærmere her og de kan også fortelle at han nå holder på med norsk middelalder (som han har skrevet vanvittig interessant om før). Jeg gleder meg.
Bruce Lincoln
Religion, Torture & Empire. The Case of Achaemenian Persia, with a Postscript on Abu Ghraib.
University of Chicago Press 2007. 173s.