Religion, politikk, og hva vi nå mener med dét

Ivan Strenski er en meget dyktig, middels godt kjent amerikansk religionshistoriker som stort sett beskjeftiger seg med teori-spørsmål og faghistorie. I de sammenhengene er han kjent som en skarp debattant, som slår like hardt mot dem som står han nærmest som han gjør mot dem som befinner seg et godt stykke unna. Det er én av de tingene som både gjør Strenski verdt å lese, og av og til gjør lesningen til en prøvelse.

Det gjelder også for hans aller siste bok Why Politics Can’t Be Freed from Religion, som jeg kjøpte mest på den eggende vrien på tittelen: At religion ikke kan fris fra politikk er jeg innforstått med, men at politikk ikke kan anses som et domene uavhengig av religion – det kunne jeg tenke meg en god analyse av før jeg ble videre overbevist. Svaret avhenger ikke minst av hva «religion» og «politikk» skal bety for noe.

Det er mer dette siste spørsmålet, hva ulike teoretiske begrep kan og bør inneholde, enn bokens tittelspørsmål som er Strenskis hovedfokus. De første kapitlene «interrogates» (tydeligvis en ny terminologi for «en kritisk analyse av») begrepene religion, makt og politikk, før han forsøker å vise hva hans bidrag kaster av seg i en analyse av det politiske og religiøse innholdet i selvmordsbomberes aksjoner.

Det siste er meget velskrevet, og er en oppdatert og tilpasset versjon av en artikkel som sto i Terrorism and Political Violence i 2003. De andre argumentene er også tildels utprøvd før i tidligere artikler, men er nokså tydelig sammensydde og reviderte versjoner av forelesninger. Mest sannsynlig fra et kurs han har holdt om «Political Religions and Religious Politics».

Det har jeg ingenting i mot i utgangspunktet (jeg gjør det selv også, i likhet med andre kolleger) men jeg har noe mot mengden redigering han har utført underveis. Koblingen mellom forelesning for studenter og innklippede partier fra mer spesialiserte publikasjoner for spesialister, gjør nemlig fort at det blir et visst sprik i tekstens forestilte publikum. Strenskis bok lider enten under dette, eller at han sliter med å forestille seg et publikum. Det er partier som tar mye for gitt, og det er lengre partier der vi får oppmalt og servert ting som det samme publikum ville klart seg med et avsnitt om. Forelesningens tidsmangel er påtagelig i Strenskis kortvarianter av teoretiske diskusjoner om andres begrepsavgrensninger og begrepsbruk, mens historiske analyser og kapittelet om selvmordsbombere blir utmalt mer til fulle.

Kort sagt kunne boken trengt til en forlagsredaktør som tok en runde til med manuset. Fortrinnsvis én med fagkunnskap på høyt nivå, ikke minst fordi kritikken av en rekke forskeres begrepsbruk kan virke noe nær ubegripelig for én som har lest dem. En av «nyvinningene» Strenski vil ha med seg i sammenkoblingen av politikk og religion, går via «makt» som «auctoritas» i tillegg til tvangsmakt-aspektet i «potestas». Da er Bruce Lincolns Authority vanskelig å komme utenom, siden den spesielt sammen med Discourse and the Construction of Society vier nettopp den slags en mer inngående interesse.

Men det kritiseres bare raskt, i termer som ikke yter rom for spesielle nyanser og enda mindre er den «thorough interrogation» Strenski forteller leseren han har gitt. Det virker som det er en tung durkheimiansk arv hos Strenski, men i tillegg ender han opp med å låne ikke minst fra nettopp Lincolns Authority, hvilket kunne se litt underlig ut fra kritikkens presentasjon. Noe tilsvarende gjør han også med Foucault, hvis maktbegrep får gjennomgå, men hvor nyansene i det (og begrunnelsene for dem) blir borte.

Slik kunne man fortsette med «religion» og den som kan mer statsvitenskap og begrepsdiskusjon rundt «politikk» enn meg, ville muligens si det samme der.

Hvilket ikke betyr at det er noe helt dårlig resultat. Jeg liker å lese Strenskis analyser, og spesielt når han gir seg tid til å skrive historie). Men det betyr at jeg nok opplever at en del åpne dører slås inn med storslegge og over megafon.

Det gjelder for eksempel i diskusjonen av religionsbegrepet, som nok er det flest utenforstående lesere vil ha glede av, utover det siste kapittelet. «Religion» er noe «alle» vet hva er. Problemet er at det de vet er nokså lite hensiktsmessig for tverrkulturelle analyser, ofte preget av en bestemt historisk, teologisk tradisjon, og hindrer forståelse av sammenhengen mellom sånt som «religion» og «politikk».

Strenski tar for seg seks «klisjéer» i forståelsen av religion. De to første er bestemte deltagerdebatter, de andre er mer sammenhengende med den historiske debatten. Den første klisjéen er konklusjonen på de fire siste: Religion er bra. Generelt. (Den andre er at religion er fælt, generelt.) Den tredje er at religion handler om tro, følelser og «den troendes» indre tilstander, og den fjerde er at «tro på Gud» er den sentrale delen av denne troen. Som følge av at tro er så sentralt, er den femte at religion er noe privat, inderlig, personlig og den sjette følgelig at det hører hjemme utenfor politikkens domene.

Hvilket er en høyst forståelig normativ teologisk (og politisk) vending etter erfaringene med de europeiske religionskrigene. Uten at det nødvendigvis blir særlig nyttig som analytisk verktøy om man vil se på samfunn og politikk. Det er for å få orden på rollen i det siste at Strenski må innom begrepet «makt», og få med noen andre nyanser i maktbegrepet enn de han mener resulterer fra de etablerte. Hvordan kan «religion» ha innflytelse i «politikk» hvis ikke, for å parafrasere, paven har noen legioner? Hvordan skjer det uten tilgang på en bestemt form for tvangsmakt?

Her henter Strenski altså inn «auctoritas» fra Louis Dumont, og litt mer underhånds noen perspektiver fra Durkheim og (Dumonts lærer) Marcel Mauss om samfunnets «moralske kraft». For blant annet å vise at Talal Asad (og Robert Pape) tar feil: Det er religion i selvmordbomberes atferd. (Pape forstår jeg, Asad fremstår i sitatene fra essayet som komplett ubegripelig, eller apologetisk idiot.)

Hvilket til slutt fremstår som å sprenge åpne dører, men det har både vært irriterende og inspirerende å lese seg frem dit. Så nå leser jeg den forrige boken hans. Om Dumont.

Ivan Strenski
Why Politics Can’t Be Freed from Religion
Wiley-Blackwell 2010, 204s.