Hellig sted

For den profane bevissthet, sier Eliade, er rommet homogent og nøytralt. Alt romlig, alle steder, er prinsipielt like andre i kvalitet. Rommet erfares som likt. Slik er det ikke for den religiøse bevissthet.

For den religiøse bevissthet, postulerer han, er rommet preget av brudd, av diskontinuitet: Noen deler av rommet er radikalt annerledes enn andre. Det er denne forskjellen som gir dem karakter av ikke bare å være rom, men av å være sted, områder med en bestemt erfaringskvalitet knyttet til seg. Disse hellige stedene, mener Eliade, er de som gir menneskene et sentrum, et bestandig og bestående fast punkt som mennesket mulighet til å orientere seg i verden.


Og for dem som synes jeg uttrykker meg ullent og uklart, så kan dere få se på originalen:

When the sacred manifests itself in any hierophany, there is not only a break in the homogeneity of space; there is also revelation of an absolute reality, opposed to the nonreality of the vast surrounding expanse. The manifestation of the sacred ontologically founds the world. In the homogeneous and infinte expanse, in which no point of reference is possible and hence no orientation can be established, the hierophany reveals an absolute fixed point, a center.

Midt opp i all den for meg noe uklare talen om at det hellige konstituerer verden gjennom å etablere et senter, er det noe som ser ut til å skinne gjennom. Om jeg skal «oversette» det, lyder det omtrent slik: Mennesket finner faste orienteringspunkter i verden gjennom å knytte seg til en sentrumssymbolikk der erfaringen av det hellige er i sentrum – og verden gis orientering fra sentrum.

Eliade illustrerer hvor sentral denne sentrumsfunksjonen, denne orienteringen i retningen av det hellige, er med en fortelling om en australsk religion (fra «Det hellige og det profane»):

Ifølge tradisjonene i en aruntastamme som kalles achilpa, skjedde det i mytisk tid at gudevesenet Numbakulla førte det framtidige territoriet deres inn i verden, skapte ættefaren deres og etablerte institusjonene deres. fra stammen av et gummitre laget Numbakulla den hellige stolpen, stenket blod på den og klatret deretter opp og forsvant inn i himmelen. Denne stolpen representerte en kosmisk akse, for det rundt den hellige stolpen at landet blir beboelig og dermed også forvandlet til en verden. Derfor spiller den hellige stolpen en viktig rituell rolle. På sine vandringer bærer achilpaene den alltid med seg og velger retningen for ferden ved å se hvilken vei den bøyer seg. Dette gjør at selv om de alltid er på vandring, så kan de likevel alltid være i «sin egen verden» og samtidig også stå i kontakt med den himmelen som Numbakulla forsvant opp i.

Dersom stolpen knekker, betyr det katastrofe. Det er omtrent som «verdens ende», at alt vender tilbake til kaos. Spencer og Gillen forteller at en gang, da stolpen var blitt knekt, var hele klanen i sjokktilstand. De vandret omkring uten mål og mening en stund, før de omsider la seg ned på bakken og ventet på at døden skulle komme.

Som vi skal komme tilbake til har Eliade klart å få det meste galt her. Det blir galt, men på en måte som får den tilsynelatende empirien hans til å passe akkurat til teorien.

Det viktige i henhold til teorien hans er at mennesket trenger et sentrum, en orientering i retning av det transcendente for å kunne leve i en meningsfylt verden, for å gi livet retning og mål. Sentrum gir livet fylde og mening, og uten denne mening blir menneskelivet dødt. Og i radikale tilfeller, kan vi ane at han mener, vil det faktisk føre til en meningsløshet, en manglende orienteringsevne og vilje som fører til en mer konkret katastrofe.

Slik virker det naturlig å lese hans beretning om klanen som i sjokktilstand over sentrums ødeleggelse «vandret omkring uten mål og mening en stund, før de omsider la seg ned på bakken og ventet på at døden skulle komme.»

Erfaringen av at verden har slike sentra, slike hellige steder, deler rommet i forskjellige typer, og gir visse typer symboler et klart og forståelig innhold, mente Eliade. Det gir også forklaringen på hvorfor visse ritualer får den form og det fokus de får. (Forøvrig en interessant hypotese, om det bare ikke hadde vært formet som et postulat. Men andre kan tross alt teste dette.) Eliade mener for eksempel at sentrumssymbolikken er så vesentlig, at grupper som ikke har klare sentra, gjennomført benytter seg av ritualer (divinatoriske) for å etablere midlertidige sentre å orientere seg ut fra.

Men altså: symboler og innhold. Ettersom rommet erfares som heterogent, som radikalt delt, må det eksistere grenser mellom det hellige og det profane. Mennesket omhegner det hellige med grenser, som også kan ses på som åpninger mellom to verdener. Eliade snakker om terskelens innhold:

The threshhold is the limit, the boundary, the frontier that distinguishes and opposes two worlds – and at the same time the paradoxical place where those worlds communicate, where passage from the profane to the sacred world becomes possible.

Terskelen åpner muligheten for kommunikasjon mellom verdener. Derfor har terskler lignende struktur og funksjon overalt. Hver terskel er en port, en åpning som hos Eliade primært rettet oppover. I eksempelet med Achilpa vises dette tydelig, når Eliade senere fortsetter med å understreke at den hellige pålen er Achilpaenes kontaktpunkt med himmelen.

Eliade ser i Achilpa-beretningen som en rekke andre steder et universelt symbol, en «arketype» i arbeid, et symbol han kaller for axis mundi. Eliade tenker seg at i hver kultur, nedlagt i menneskets psyke, må det eksistere en tanke om tilkoblingen mellom himmel, jord og underverden, et senter i verden, og et senter mellom verdener. For å parafrasere en av kildene han bruker, virker det som om Eliade tenker seg at for det religiøse mennesket er sentrum representert ved en søyle som holder universet oppe, sammen. Denne søylen blir den kosmiske akse som verden eksisterer rundt.

Menneskelige samfunn anser alltid, sier Eliade, at deres verden ligger i eller ved slike sentra, og deres helligste steder konstituerer for dem alltid en kommunikasjon oppover eller nedover – fra en «kosmisk region» til en annen. (Dette henger bl.a. sammen med Eliades teorier om en universell sjamanisme.)

Et annet element bringer oss etterhvert over i Eliades myteteori: I og med at mennesket søker å bo i sentrum, å orientere seg etter universets sentrum, så søker det også på rituelt vis å etablere sentrum hver gang man bygger. Hver bygning, hvert tempel, hvert ritual i den forbindelse fører derfor tilbake til skapelsesmytene, sier Eliade. Man søker gjennom konstitueringen av sted, gjennom bygging av nye templer, nye boliger, nye boplasser, å gjenta skapelsen fra urtiden: «every construction or fabrication has the cosmogeny as paradigmatic model».

Hver gang mennesket skaper, søker det å forholde seg til den opprinnelige skapelse, mener Eliade. Derfor ser han også det religiøse menneskets verden som et sett nivåer av mikrokosmisk representering av kosmos: Ikke bare tempelet, men huset symboliserer hele kosmos’ orden. Slik blir plassering høyre og venstre, over og under, nord og sør, øst og vest fylt med betydninger fra en allmenn kosmologi. (Slike idéer er forøvrig utviklet i en mer interessant retning av blant annet strukturalister og symbolister innen antropologi – f.eks. Mary Douglas)

Slik blir hele menneskets livsverden, fra hjemmet til landsbyen til tempelet til omverden fylt av religiøse betydninger som mennesket kan orientere etter – det samme gjentatt på mange nivåer.

Dette får hos Eliade også betydning for relasjonen godt og ondt. Han ser godt og ondt i menneskets erfaringsverden som tilknyttet sentrumssymbolikken og meningsorienteringen ved steder ganske enkelt: Siden vårt sted (og hvert sted) er det hellige, vår by sentrum for det ordnede univers, for kosmos, blir en hver trussel utenfra en trussel fra kaoskrefter som truer med å bryte ned det ordnede univers. På samme måte relaterer han en hver bosetning, et hvert folks seier over en fiende til myter om gudens opprinnelige seier over kaosmakter representert ved en drage.

[En liten ekskurs: Denne måten å tenke i at symboler har naturlige relasjoner til hverandre og andre symboler, er ganske typisk for Eliade. Han ser symboler som noe vi kan kalle «gjennomskinnelige»: For hvert symbol finnes det en (eller et sett) universell betydning som ligger innbakt i selve symbolet. Sagt på hans måte er det ved hjelp av symbolikk at verden blir gjennomskinnelig, i stand til å vise det transcendente. Symboler har, ifølge Eliade, universell mening, innbakt i seg, som historie ikke kan endre.

Pussig nok, eller typisk nok er denne universelle strukturen til symboler preget av bl.a. en kjønnsstereotypi som var ganske vanlig i Eliades generasjon (men som nok var noe annerledes i f.eks. det victorianske England): Eliade ser relasjonen jord-kvinne-fruktbarhet som et typisk arkaisk symbol, det ligger i selve strukturen i symbolet «kvinne» eller «jord» å bli relatert til andre symboler ved hjelp av disse relasjonene:

Woman, then is mystically held to be one with the earth, childbearing is seen as a variant, on the human scale, of the telluric fecundity. All religious experiences connected with fecundity and birth have a cosmic structure. The sacrality of woman depends on the holiness of the earth. Feminine fecundity has a cosmic model-that of Terra mater, the universal Genetrix.

Det er alltid festlig når noen gjør lokal kultur til nødvendig og universell natur. Men nok om det.]

For å oppsummere, kan vi si at Eliade tenker sentrumssymbolikk som helt vesentlig i det religiøse menneskets erfaring, at det ikke kan konstituere et meningsfylt univers uten. Dette sentrum preger måten mennesket samhandler med maktene på, og måten de velger å ordne sitt sosiale liv på. Mennesket må, sier Eliade, alltid leve i sentrum. dette er bl.a. fordi det er gjennom sentrum at universet avslører det transcendente, som for Eliade også dreier seg om universet som et sted der mennesket kan finne mening. Sentrum er et sted på det horisontale planet, men det er også en akse som peker opp og ned, til over og underverden. Mennesket søker å konstruere sentra, gjennom bla bygninger, og hvert byggverk, hver skapende handling, har urtidens skapelse som model.

Det siste bringer oss over til Eliades myteteori, og hans idéer om hellig tid.