Hellig tid Som for sted, så postulerer Eliade at den profane tidsoppfatning er kontinuerlig, mens den religiøse tidsoppfatning er full av diskontinuiteter, brudd, gjennomslag av det hellige. For det religiøse menneske, sier Eliade, så er tiden noe mer: Hellig tid er pr. definisjon reversibel, sier han, i den forstand at den hellige tid er en […]
Hellig tid
Som for sted, så postulerer Eliade at den profane tidsoppfatning er kontinuerlig, mens den religiøse tidsoppfatning er full av diskontinuiteter, brudd, gjennomslag av det hellige. For det religiøse menneske, sier Eliade, så er tiden noe mer: Hellig tid er pr. definisjon reversibel, sier han, i den forstand at den hellige tid er en gjentagelse av en opprinnelig, mytisk, kraftfull urtid.
Hva mener han med det?
I den banale varianten ser vi Eliades tilhørighet til myte-rite-skolen, en tolkningstradisjon innen faget som knyttet fortellinger og kulthandling sammen som tekst og handling i et drama. Den hellige tid dreier seg for Eliade primært om ritualtid, hvor begrunnelsen for handlingene er illustrert ved hjelp av myter om en «urtid» som innebærer en skapelse:
Every religious festival, any liturgical time, represents the reactualization of a sacred event that took place in a mythical past, «in the beginning.» Religious participation in a festival implies emerging from ordinary temporal duration and reintegration of the mythical time reactualized by the festival itself. Hence sacred time is indefinitely recoverable, indefinitely repatable.
Hellig tid er alltid den samme, et reservoar av tidløs «urtid», utenfor normaltiden, et brudd i tiden, som mennesket kan gå tilbake til i ritualer, mener Eliade. Denne tiden før tiden ser han som et uttrykk for hvordan det religiøse mennesket (alltid i generalisert entall, hankjønn) ser forholdet mellom rituell tid og vanlig tid:
In other words, the participants in the festival meet in it the first appearance of sacred time, as it appeared ab origine, in illo tempore. For the sacred time in which the festival runs its course did not exist before the divine gesta that the festival commemorates.
Høytider og ritualer foregår alltid i relasjon til hellig tid. Denne tiden er utenfor vanlig tid; det er en opprinnelsestid, forbundet til den gang gudene vandret i verden, da de skapte verden og alt i den. Ritualer, mener Eliade, er en feiring, en reaktualisering, en gjentagelse av handlinger foretatt av gudene i urtiden, og myter er beretninger om disse handlingene. Myte og rite står i forhold til hverandre som tale og handling, de er del av samme kontekst, og peker på det helt spesielle ved hellig tid og hellig rom. Myten er en paradigmatisk modell for handling, demonstrert ved ritualets handlinger.
I denne sammenhengen ser Eliade skapelsesmyten – egentlig har han en tendens til å lese alle myter som skapelsesmyter – beretningen om skapelsen av kosmos som av helt avgjørende betydning. Skapelsesmyten setter han så i forbindelse med ritualer ved nyttårsfeiringer. Hvorfor akkurat nyttårsfeiring?
Jo, i henhold til Eliade er nyttårsfeiringen en gjenskapelse av verden, en tid og et ritual som skaper tiden og kosmos på nytt. Hvert år, sier Eliade: «the cosmos is reborn … because, at every New Year, time begins ab initio.» Året som går er verden som passerer forbi, sier Eliade med et eksempel fra Yokut-folket. Universet, rommet, kosmos, er året. Derfor må verden regenereres når året går mot sin slutt. Verden må reetablere sin kontakt med den hellige tiden, med den sakrale dimensjon.
(I parentes bemerket: Vi kan ane hva slags katastrofe Eliade mener det må være når en kultur ser bort fra en slik reetablering, når tiden blir lineær og «urtiden» utilgjengelig. Og dette er nettopp det moderne menneskes mareritt, mener han, at vi er fanget i en lineær, homogen, avsakralisert tid.)
Reetableringen av kosmos skjer altså i henhold til Eliade i forbindelse med ritualer forbundet med nyttår. Kroneksempelet hans er det klassiske eksempel fra myte-rite skolen, nemlig den babylonske akitu-festen og skapelseseposet Enuma Elish.
Kort introduksjon: I forbindelse med Akitu-festen (eller: en akitu fest) i Babylon leste man høyt fra skapelseseposet Enuma Elish (eller: et Enuma Elish – vi vet ikke hvor mange varianter det har eksistert i). Her finner vi beretningen om hvordan Marduk seirer over Tiamat, en «urgudinne» som nå blir tolket som kaosmonster, og så skaper verden og mennesket.
Eliade ser dette i tråd med myte-rite skolen som teksten til et kultdrama hvor denne kampen ble fremført, og dermed mener han også at selve skapelsen blir reaktualisert:
The battle between the two group of actors repeated the passage from chaos to cosmos, actualized the cosmogeny. The mythical event became present once again.
Dette eksempelet, denne tolkningen fra usikre tekstvitner og en omstridt teori (altså sammenhengen med myte-riteskolen) får konsekvenser: Eliade ser dette som et paradigmatisk eksempel, en «arketypisk» nyttårsfeiring. Alle nyttårsfeiringer blir reaktualisering av opprinnelig seier over kaos, gjenskapelse av verden, og restaurering av urtiden:
Since the New Year is a reactualization of the cosmogeny, it implies starting time over again at its beginning, that is, restoration of the primordial time, the «pure» time, that existed at the moment of Creation. That is why the New Year is the occasion for «purifications,» for the expulsion of sins, of demons, or merely of a scapegoat.
Ikke bare etablerer det paradigmatiske eksempel en modell man kan anvende med alle andre nyttårsfeiringer av religiøs karakter (dvs. alle, fordi de som ikke har en eksplisitt religiøs karakter anser Eliade som reminiscenser), de gir en nøkkel til å forstå de øvrige elementer i nyttårsritualene også. Som når det gjelder symboler, ser Eliade en gjennomskinnelig betydning og en fastlagt struktur som ligger i eller bak handlinger og beretninger.