Auguste Comte (1798-1857) Isidore Auguste Marie François Xavier Comte er best kjent som «sosiologiens oppfinner», skjønt etter Durkheim er det få som i særlig grad skuer direkte tilbake til Comte. Det kan ha noe med hans tidvis dårlige grep om virkeligheten å gjøre. Hans samtid mente han var mentalt syk mesteparten av sine siste tretti […]

Comte.jpg
Auguste Comte (1798-1857)

Isidore Auguste Marie François Xavier Comte er best kjent som «sosiologiens oppfinner», skjønt etter Durkheim er det få som i særlig grad skuer direkte tilbake til Comte.

Det kan ha noe med hans tidvis dårlige grep om virkeligheten å gjøre. Hans samtid mente han var mentalt syk mesteparten av sine siste tretti år. det kan også ha noe å gjøre med hans ikke spesielt klare og konsise stil. Samuel Preus, som forøvrig har mye pent å si om Comte, omtaler Comtes senere skrifter som «søvndyssende, pretensiøse, ordrike – nesten uleselige».


Comtes forfatterskap er da også tradisjonelt sett som todelt: den ene delen vitenskapelig, den andre messiansk (bl.a. derav mistanken om galskap). Comte selv omtalte dem som «aristoteliske» og «paulinske.» Det siste peker på hans sentrale prosjekt i den «paulinske» perioden, som var å skape en ny, vitenskapelig «religion.» Målet var å frelse menneskeheten fra anarki når tradisjonell religion uvegerlig gikk til grunne.

Men for å skape en religion, mente Comte, måtte man også forstå religion til bunns. Og det var den forståelse han dannet seg av religion i sin «aristoteliske» fase som dannet det intellektuelle grunnlaget for hans oppfatning at det var nødvendig å skape et moderne alternativ til tradisjonell religion. Denne forståelsen var grunnet i samfunnets og menneskene i samfunnets behov for noe overgripende, felles, en moralsk, intellektuell visjon til å styre deres handlinger og forståelse. Fokuset hos Comte er gjennomgripende på religion i relasjon til samfunn, og det er hos Comte vi virkelig finner en utvikling av tanken om at religion utfører visse sentrale sosiale funksjoner.

Det er to momenter hos Comte som blir viktige for senere religionsstudier: For det første ser han altså religion som del av en samfunnsmessig praksis. For det andre ser han, relatert til dette, religion som noe som utvikler seg sammen med samfunnet. Religion har funksjon i samfunnet, og denne er primært relatert til opprettholdelse av moral (de bånd som binder mennesket i felles handling og ansvar) gjennom å bibringe menneskene i samfunnet et overgripende sett med felles idéer. For at samfunn i det hele tatt skal kunne fungere, mente Comte, må det ha religion eller noe som utfører de samme funksjoner som religion – noe «funksjonelt ekvivalent».

Det var det siste han forsøkte å konstruere selv. Når Comte har analysert og redusert religion, har i motsetning til Hume ikke forklart den bort. Tvertimot har han gitt den en helt nødvnedig plass.

På tross – kanskje – av dette så er det ikke religion samfunnet utvikler seg frem mot. Comtes sosiologiske teorier er evolusjonistiske (dog før Darwins modell ble kjent, så det betyr bare at han snakker om utvikling), og han mente at samfunnet og menneskesinnet har utviklet seg i tre stadier.

Det første stadium er det teologiske, hvor mennesket personifiserer naturkreftene i form av guder. Så kommer ifølge Comte det metafysiske stadiet, der gudene erstattes med abstrakte (dvs. upersonlige) transcendente entiteter og årsaker. Til sist kommer så det vitenskapelige stadiet, eller det «positive» stadium, der all dynamikk i samfunn og natur forstås som resultat av immanente lover i verden (dog på forskjellige nivå – samfunnet styres av sosiale lovmessigheter og kan ikke reduseres til de fysiske lovmessigheter som styrer fysikken).

Vi kunne gått dypere inn på Comte, men vi det får holde. Hans tanke om en tredelt universelt utviklingsskjema som menneskenes samfunn og tankeformer må gjennom fikk kraftig gjennomslag i den senere evolusjonismen mot slutten av århundret. Tilknytningen til religion som et sosialt fenomen ble også viktig, men først og fremst senere.

Når religionsvitenskap som komparativ disiplin ble etablert noen tiår senere, ble den etablert på et helt annet grunnlag. Den som på mange måter etablerer religionsstudiet, gjorde det tildels gjennom sitt virke som oversetter av indiske tekster, dels gjennom teoretiske overveielser om sammenligningens nødvendighet for å forstå også det partikulære. Han står i en tidligere tradisjon, nærmere Herbert av Cherbury. Jeg snakker om Friedrich Max Müller.