(Den unge Max Müller) Max Müller (1823-1900) skrev langt inn i den evolusjonistiske antropologiens tidsalder, men var aldri noen fremadrettet, utviklingsoptimistisk eller materialistisk evolusjonist. Tvert imot. Müller var dypt religiøs, naturromantisk og deistisk orientert med innslag av liberal kristendom, og tvert om noen utvikling i retning av bedre og dypere religion mente Müller at religionene […]

Max_Muller.jpg
(Den unge Max Müller)

Max Müller (1823-1900) skrev langt inn i den evolusjonistiske antropologiens tidsalder, men var aldri noen fremadrettet, utviklingsoptimistisk eller materialistisk evolusjonist. Tvert imot. Müller var dypt religiøs, naturromantisk og deistisk orientert med innslag av liberal kristendom, og tvert om noen utvikling i retning av bedre og dypere religion mente Müller at religionene heller degenererte.

Men det er ikke derfor Müller er blitt en sentral skikkelse i religionsvitenskapens tidlige fase.


Han bidro både med empiriske studier, teoretiske og metodiske overveielser. Og selv om han var en from mann, insisterte han på at man skulle holde sinnet så åpent og undersøkelsen så stringent at man også fikk finne seg i om tilbakevisning av religion ble resultatet. Hans viktigste umiddelbare påvirkning lå på metodesiden: Müller insisterte på at sammenligning var helt nødvendig. Man måtte stille religiøse forestillinger overfor hverandre. Det var knyttet også til hans empiriske arbeid med språk. Det er herfra vi får tanken om språkfamilier. Og i ettertid er det nok kanskje først og fremst hans arbeide med originalkilder som står igjen. Ett av hans aller mest vesentlige bidrag til religionsvitenskapen ligger i hans empiriske arbeider – oversettelser av Rig Veda, og redaksjon og delvis oversettelse av andre sentrale indiske hellige skrift og kommentarverk.

Müller står som nevnt i tradisjonen fra Herbert av Cherbury. Hans motivasjon for å studere religion var ikke bare vitenskapelig, men også (som hos ateisten Comte) et slags frelsesprosjekt: Gjennom komparative religionsstudier kunne man ikke bare konstruere typologier, eller få bedre forståelse av enkeltreligionene. Man kunne også, mente Müller, se et underliggende fellesskap, et substrat av naturlig religion som alle mennesker hadde felles. Det komparative religionsstudium blir således et prosjekt som i møte med pluralismen viser enheten i mangfoldet, og verdien i det de har felles. For Müller er det som for Herbert av Cherbury «sannhet i alle religioner, selv de laveste».

«Uansett hvor barnslig en religion måtte være», skriver han i Introduction to the Study of Religion (1873), «så setter den alltid menneskets sjel i forbindelse i med gud, og uansett hvor lite perfekt eller barnslig en gudsforestilling måtte være, representerer den alltid det høyeste ideal av perfeksjon menneskets sjel kan strebe etter å oppnå.»

For Müller var altså religion et trekk ved det som gjør menneske til menneske, og det mest høyverdige ved mennesket.

Det gjaldt vel og merke ikke nødvendigvis religion i sine manifeste former. Mange av de konkrete religioner som finnes i verden – inkludert de religioner han kunne ha funnet i sin samtids India om han hadde vært interessert – karakteriserer han som «the worship of odds and ends of rubbish». Det er den underliggende religiøsitet, møtet med det uendelige, dyd, ærbødighet osv. som Müller tilkjenner verdi, det «essensielle» som ligger bakenfor, ikke nødvendigivis det konkrete som er synlig.

Det er som nevnt primært to årsaker til at Max Müller står som én av religionsvitenskapens mest betydningsfulle fedre. Hans systematiske arbeid for å få oversatt og gjort tilgjengelig enorme mengder med skrifter fra indisk religionshistorie er én av dem. Den andre er populariseringen av et program for studiet av religion under termen «Science of Religion», noe jeg her bare nevner fragmenter av. (For å gjenta meg selv – disse små skribleriene er forenklinger av forenklinger.)

Hos Müller hørte religionsvitenskap til et firedelt program for en samlet vitenskap om menneskelig tenkning. Fra grunnen og oppover består disse i språkvitenskap, mytologi (vitenskap om myter), religionsvitenskap, og til sist samlet i en vitenskap om menneskelig tenkning.

Hvorfor begynne med språk? Jo, sier Eric Sharpe, Müller tilhørte en filosofisk skole etter Hegel og Schelling, som holdt at tanke og språk hører uløselig sammen. Man kan ikke tenke uten språk, og ikke bruke ord uten tanke. Dette skulle få betydning for hvordan Müller senere tenkte seg utviklingen av religiøs tenkning, språkmann som han var.

Språk og tanke tar form samtidig, med prioritet for språk som sammen med inntrykk former tanken og tankens bane. Først oppfinnes lyder for de mest nødvendige idéer (pronomen, preposisjoner, tall, husholdets ting/redskap). Deretter, tenkte Müller seg, splittes språkfamilier opp, og vi får hovedstammene i de kjente språk (indoeuropeisk, semittisk…). Så kommer den mytologiske eller mytopoeiske fase.

Her er det religion ifølge Müller oppstår.

Som mange andre før ham ser naturromantikeren Müller mytenes guder som personifiserte naturfenomen, ikledt menneskets kjønn og øvrige tilbøyeligheter. Det er imidlertid ikke dette som er religionens substratum, det essensielle ved religion. Det essensielle ved religion går forut for denne personifiseringen, og dreier seg om menneskets møte med det upersonlige uendelige. Mennesket som står overfor en personlig erfaring av det uendelige er kjernen i religion, hevder Müller. Mytene, beretningene om gudene, er primært forvanskninger.

Hvorfra kommer så forestillinger om personlige guder?

Jo, mente Müller – de kommer fra den samme kilde som tanken, nemlig fra språket, nærmere bestemt «en sykdom i språket». De naturfenomen som gir opphav til menneskets undring overfor det uendelige har nemlig i henhold til hans språkteori ikke fra begynnelsen noe klare navn. Ord som «vår», «vinter», «storm» og «torden» er relativt abstrakte ord, og derfor mente han at de må ha kommet sent inn i språkene. I tillegg til å være abstrakte ord, tilkjente også språkene slike ord kjønn. Abstraksjon er ille nok, men dette med kjønnede ord er det som mest naturlig skaper guder av naturfenomen. «Sykdommen i språket» er denne: Fra hunkjønnsordet «morgen» skapes forestillingen om at «morgen» er et vesen av hunkjønn: Hun som er morgenen.

Ivan Strenski antyder at Müller kan ha sett dette i lys av Rig Veda. Der er f.eks. Agni en sentral guddom, knyttet til ilden. Men ”agni” er også alt som identifiseres som en form for ild. Det er ikke noe skille mellom ”ilden” i mennesket, hjemmets bål, offerilden, den eventuelt personifiserte guden Agni eller andre former for ”ild”/agni. Og i alle sammenhenger der ordet brukes, identifiseres det på samme vis som ”agni” – uten noen fremhevelse av det personlige eller det angivelig grunnleggende upersonlige fenomenet.

Begge eksempler handler ellers om fenomen knyttet til en form for ”ild” – morgenen til solen og Agni – vel, det er en grunn til at Müllers nedsablede myteteori har fått navnet ”solarmyte-teorien”. Jeg kommer tilbake til det senere.

Men så langt om Müller, religion og myter, for denne gang. Han hadde jo også, som Sharpe kommenterer, et program for hva og hvordan man skulle bedrive religionsstudiet.