Jeg kom tidligere i år i skade for å si at religionshistorikere ikke hadde grepet anledningen Darwin-jubiléet er til å få sagt noe viktig om de siste par tiårenes utvikling på teorifronten. Vel, min aldeles utmerkede Bergens-kollega Michael Stausberg har fått det til likevel. Han har nemlig samlet noen av de kvassere penner blant internasjonale kolleger til å ta for seg fjorten viktige teoridannelser fra de siste par tiårene i antologien Contemporary Theories of Religion: A Critical Companion.
Begge ledd i tittelen er korrekte: der religionshistorie ofte kikker bakover til eldre faser, er det formelt eldste her Stewart Guthries teori fra Faces in the Clouds fra 1993 – dog med tidligere forarbeid. Og det er en akademisk kritisk gjennomgang av den typen hvor det tidvis drypper blod fra hvert setningsledd. Hvilket ikke akkurat gjør det til kjedelig lesning.
Hvor brutalt det blir, varierer selvsagt med hvor artikkelforfatteren står – noe som ikke alltid har med data eller hva senere forskning ser ut til å vise – i forhold til teorien som omtales. Men stort sett handler kritikken om viktige saklige spørsmål. Derimot er jeg ikke alltid like sikker på om rosen nødvendigvis alltid gjør det.
Nok om det. Boken har 16 kapitler . Redaktøren har en teoretisk innledning og avsluttende diskusjon, hvilket etterlater fjorten poengterte kapitler til de enkelte teorier. Her møter vi en flora som for det meste dekker den nyeste teoretiske trenden i faget: kognitiv (og evolusjonspsykologisk) religionsforskning. Av alle, eller nesten alle, striper. Utover dette kommer et par sosiologiske perspektiv (Luhmann og Stark), samt et hovedsaklig geografisk, men svært tverrfaglig inspirert (Thomas Tweed). Både nyateister og nevroteologer er representert, skjønt jeg ofte sliter litt med å forstå hva de har der å gjøre, siden kun et par av de siste har noe original forskning å bidra med.
Det er, for ordens skyld, Newberg, D’Aquili og Rauses Why God Won’t Go Away og deres relaterte prosjekt som får en fyldig omtale. Stort sett positiv på det empiriske planet om nevrologiske korrelat til meditativ praksis og sinnstilstander. Men de såkalt «nevrobiologisk realistiske» tolkningene som ligger til grunn for teologien i deres nevroteologi blir behørig og velfortjent slaktet.
Det er ganske typisk for bokens måte å gå gjennom stoff på: systematisk beskrivende, deretter kritisk på det forfatteren mener – eller fagmiljøer har ment – fortjener systematisk kritikk. Det er alltid noe.
Unntaket fra regelen om presentasjon er Greg Alles «takedown» av Rodney Starks teoretiske oeuvre, som starter med å rive vesentlige sider ved Starks virke fra hverandre, før han går videre til å si at: «men en gang i tiden hadde Stark viktige og interessante ting for seg – la oss se på dem». Deretter blir også de nokså nådeløst kritisert.
Det kan høres ufint ut, men det er elegant gjort, og føles på ingen måte urettferdig. Kritikken kommer fra store deler av forskningsmiljøet, og Stark har ikke vært helt god til å ta hensyn til den. Da det ble påpekt at et viktig datasett han hadde brukt til å fremme sin (også ideologisk pregede) teori om fri konkurranses effekt på styrken i en religiøs økonomi viste det stikk motsatte av hva han konkluderte med (mer i tråd med Bergers gamle teori om pluralisme som problem), var det ikke snakk om å rette noe. Teoriorienteringen utenfor eget univers har iblant vært, for å si det forsiktig, noe gammelmodig uten hensyn til drøyt hundre år med tilbakevisende forskning. Han har produsert uhyre bredt, men med en del så grove detaljfeil og håpløse generaliseringer om religioner, epoker, verk og personer at man stusser på hva han egentlig kan om stoffet.
For mitt vedkommende hjelper det ikke akkurat så mye at han de siste årene har hørtes like velinformert og saklig ut som et organisasjonstro Jehovas vitne når han har skrevet om evolusjonsteori heller.
Hvilket er en tilsnikelse for å gå over til andre deler av boken. Blant det som diskuteres er altså Stewart Guthrie og andre kognitive teorier med sterke eller ikke fullt så sterke evolusjonspsykologiske innslag. Av flere arter. Ilkka Pyysiäinen og Pascal Boyer får representere «the standard cognitive science model of religion» – hvilket ikke er noe dårlig valg, med Scott Atran som en syntetiserende videreutvikling innen samme spor. Og så har vi gruppeseleksjonisme representert ved David Sloan Wilsons Darwin’s Cathedral – som forøvrig får en etter min oppfatning lett ubegripelig positiv omtale, med en noe ukritisk omfavnelse av gruppeseleksjon generelt uten noen diskusjon.
Men som med de andre artiklene er det jevnt over en god og opplysende gjennomgang av teorien den skal kommentere, gitt plassbegrensningen. Det er imidlertid ikke til å komme utenom at det er lettest å lese artiklene om dem hvis forskning man kjenner best fra før. Ingen av forfatterne kan kalles noviser på teorifeltet, og kunnskapen og nivået som jevnt over antas hos leseren er ikke av de laveste. Hvilket på mange måter gjør det til en mer, heller enn mindre, lesverdig bok. Det er få helt banale grep, og bokens artikler gir ofte en kvalifisert oversikt over viktige kritiske ankepunkt i tillegg.
For eksempel som i Robert Segals gjennomgang av Roy Rappaports meget omtalte og roste Ritual and Religion in the Making of Humanity. Segal følger Rappaports utvikling av ritualteori gjennom hele forfatterskapet før han går løs på videreutviklinger, kontraster og problemer med Rappaports siste verk. Og viser noe av det usammenhengende og dårlig argumenterte med de mer vidløftige konklusjonene i (den posthumt publiserte) boken, før han konkluderer med at Rappaport presterte bedre og mer solid tidligere. (Hvilket har vært min preliminære konklusjon også – jeg kjedet og irriterte meg gjennom så store deler av Ritual and Religion… at jeg aldri ble ferdig.)
Andre teorier og teoretikere som omtales: Loyal Rue, Dennet & Dawkins, Burkert, Lawson & McCauley, David Lewis-Williams & David Pearce – og Martin Riesebrodt.
Nå finnes det ingenting bedre enn å faktisk lese originalverk i full tekst, og originale bidra til debatten. Men det er begrenset hva man rekker over. Og her er det vesentlig stoff i passe omfattende gjennomgang, det er (jevnt over) solid, det er lesverdig og det har samlet mye god diskusjon mellom to permer. Takk og gratulasjon til redaktøren med en utmerket bok.
Michael Stausberg (red.)
Contemporary Theories of Religion: A Critical Companion
Routledge 2009, 309s.
ISBN 978-0-415-46347-8