Man skal ikke ha beveget seg mye på Narvesen de seneste årene, i hvert fall på større steder, uten å oppdage at Flux forlag satser friskt. Og det handler ikke om glorete blader på øverste hylle, men om glorete vitenskap knyttet til holisme ett eller annet sted i grenselandet mot hinduisme.
Det manglet ikke på ambisjoner da Flux forlag i 2003 lanserte to bøker om vitenskap og virkelighet. Man så for seg et paradigmeskifte. Man markedsførte seg med et ønske om å komme ut av skyttergravene og etablere dialog, ikke debatt.
På basis av bokserien søker vi å fremme en dialog om vår felles fremtid. Det virkelig nye egner seg dårlig for raske posisjoner og sterke meningsytringer.
Men det viste seg fort at dette var keiserens nye klær. Bøkene brakte same ol’ «alternativtenkning» med røtter tilbake til 1800-tallets teosofiske tanker.
Dag Andersens Det 5. trinn – veien til et nytt samfunn hadde dermed det stereotypiske temaet neste trinn i kulturutviklingen, med vekt på systemtenkning og et organisk verdensbilde.
Den andre av disse bøkene var Ervin Laszlos Revolusjon i vitenskapen – Fremveksten av det holistiske paradigmet, på basis av «forskning» på alt fra kosmos til kvanter. Vi skal se nærmere på den i morgen.
For Andersen er veiviseren til en dypere og rikere virkelighet ikke overraskende biologi og bevissthetsforskning. Skal man overbevise om at man er på vitenskapelig vei, gjelder det både å utnytte evolusjonslæren for alt den er verdt (og mere til) og et åpent forskningsfelt som bevissthet med tilstrekkelig bredde i tolkningsmuligheter.
Nå kan man si at på mange måter er dette prosjektet prisverdig. De færreste jeg kjenner ønsker seg noe annet enn et bedre og varmere samfunn. Men når man søker å hente næring fra angivelig vitenskapelige paradigmeskifter, er det noen haker – for ikke å si klamme klisjéer – ved prosjektet.
Etter noen tiårs omgang med norsk næringsliv og New Age er det ikke til å komme fra at paradigmeskifte får denne anmelder til å løsne sikringen på pistolen. Dette brukes alt for ofte som et maktspråk – noen med feil tankemodell må få en riktig.
Det blir ikke bedre av å høre at
Konturene av et nytt paradigme, med radikalt nye virkelighetsbilder, er i ferd med å avtegne seg. Paradigmeserien presenterer forskningen som ligger til grunn og drøfter konsekvensene for vår felles fremtid.
Det er talende for ”forskningen” når man må ty til gjentatte forsikringer som at dette ”er i ferd med å”, for ikke å si ”er i gang”, ”skjer”, ”har vært i emning” og ”ruller opp over horisonten” (Laszlo side 16-18).
Underlig nok synes ikke forlag og forfattere oppmerksomme på at kronargumentet de synes å bringe til torgs er at siden de fleste om en stund likevel kommer til å bli enige med dem, bør de bli det nå.
For Andersen handler dette om overgangen fra noe så presist som det 4. til det 5. trinn.
På 400 sider med tråder, scenarier, aspekter og ”verdener”, mener han å vise han at menneskets kulturutvikling har tydelige trinn.
”Neolittisk tid” fra 7000-3000 f. Kr. handlet om ”magisk” tenkning, om matriarkatet og stammemoral. Han er heldigvis ærlig nok til å gi motforestillinger til idylliske skildringer av det økologiske paradis noen ser dette som.
I ”oldtiden”, fra 3000 f. Kr til 500 e. Kr. var tenkningen ”mytisk”, samfunnet basert på imperier og slaver, og moralen den sterkestes rett.
I 3. trinn, middelalderen fra 500-1500, var tenkningen ”konvensjonell, religiøs”, samfunnet hierarkisk og feudalt og moral handlet om ”Guds bud, lov og orden”.
Vi er nå på det 4. trinn, materialismen. Tenkningen er ”rasjonell”, vi har industri, nasjonalstater og demokrati. Moralen fokuserer på individets rett og menneskerettigheter.
Det 5. trinn som vi i Vesten ”er i ferd med å starte”, handler om et ”gi-gi-samfunn”, om nettverk og kreativitet, om organisert samspill og harmoni. Her legges ikke noe i mellom. Man ”respekterer og dyrker individualitet og ulikheter, men like fullt er det et integrerende samfunn. Individer og grupper har som mål å tjene andre, ikke seg selv” (side 367).
Andersen setter pris på systemtenkere som historikeren Toynbee, teknologiforskere som Mumford og bølgebeskrivere som Sorokin og Toffler.
Og dermed faller han ikke uventet rett i grøfta.
Han lar systemet påvirke datatolkningen. Hans ”trinn” blir mindre kulturhistorie enn karikaturer. Vi ser dette når han innser at realitetene ikke matcher teorien, slik at han må komme med bortforklaringer. Og når han tyr til vandrehistorier.
At moralen i oldtiden handlet om den sterkestes rett, ville nok Aristoteles, Buddha og K’ung Fuzi vært undrende til, for ikke å si Jesus.
Tilsvarende blir det søkt å se rå gladiatorkamper som uttrykk for lite utviklet empati i trinn 2 (side 43), særlig når han ikke reflekterer over langt verre brutalitet for eksempel de seneste hundre år. Det blir for enkelt å kompensere med teser om at de ansvarlige sitter fast i enda tidligere trinn.
Troverdigheten faller med folkelige forestillinger som at man i middelalderen trodde jorda var flat (side 87), noe som, for å si det mer forsiktig enn jeg pleier, er og blir en myte. Det er til og med en myte som sjelden benyttes til noe annet enn å legitimere eget ståsted som del av en moderne opplysning.
Det er kort sagt vanskelig å bli tatt på alvor om et ”trinn” når man bommer på hva man faktisk tenkte og trodde i perioden. Andersen avsløres også av merkelige påstander som ”den årelange og blodige debatten om hvorvidt hundretusen engler kunne danse på spissen av en nål” (side 111), uten å sjekke om det finnes kilder som støtter dette.
Slike ting er ikke ”ærlige feil”, men tendensiøse tabber brukt i ideologisk ærend. Disse blir ikke bedre av at ganske mange tror på dem. Påstander blir ikke mer riktige om de bekrefter fordommer eller fiendebilder.
Tilsvarende bruker han Ernst Haeckels tese og figur fra 1891 (ikke 1892) om at fosteret gjentar den biologiske utvikling, uten å vite at tegningen allerede i 1894 ble påvist var doktorert atskillig for å stemme med teorien (side 60-62). Selv om dagens biologer ser trekk som går i igjen i fostre fra ulike arter, er det lite støtte til Andersens lovmessige syn på ”den evolusjonære kraft” (side 67) og at ”utviklingens retning er klar”.
Flere slike forhold gjør at grunnlaget for boka forvitrer. Tross det mange vil oppfatte som kreativ tenkning, spennvidde og interessante perspektiver, blir boka sjelden mer enn personlige betraktninger.
Femtrinnsmodellen er én av mange innfallsvinkler til en enkel kulturhistorie for de som ikke har lest for mye slik. Stoff er alltid lettere tilgengelig hvis det følger en story.
I praksis handler dette selvsagt ikke om noen faglig fremstilling av historiske hendelser. Modellens funksjon er ikke å formidle vitenskap, men Andersens verdier og verdenbilde.
Det er i og for seg fullt tillatt. Men man seiler under falsk flagg hvis man hevder at slike modeller er spesielt vitenskapelige.
Argumentasjonen blir ikke bedre av å hvile på såpass mange faktafeil og personlige perspektiver.
(Også denne artikkelen bygger på en anmeldelse i Humanist i 2004).