Etter mye om og men, og med mer enn en viss motvilje har jeg altså omsider fått samlet meg til å si noe mer offentlig om denne saken. Det står på trykk hos Dagbladet her, om ikke akkurat i den form jeg skrev det opprinnelig. I beste/verste akademikerstil hadde jeg gjemt gode, tabloide poeng så […]

pentagram.jpeg Etter mye om og men, og med mer enn en viss motvilje har jeg altså omsider fått samlet meg til å si noe mer offentlig om denne saken.

Det står på trykk hos Dagbladet her, om ikke akkurat i den form jeg skrev det opprinnelig.

I beste/verste akademikerstil hadde jeg gjemt gode, tabloide poeng så langt nedi at en uinteressert leser ville falt av forlengst. Men det føltes riktig og føles fortsatt bedre. Derfor kan originalen med små endringer leses bak folden.

Tittelen «så var det på’n igjen» henspiller på at dette er deja vu omigjen. Skepsis tok dette temaet opp som sin første store sak (det var slik jeg i sin tid oppdaget Skepsis), og vi har en liten haug med relaterte artikler online (her, her, her, her, her, her, her og her.

Jeg har knapt oversikt over hvor mange ganger jeg har skrevet eller snakket om dette temaet siden første gang – i 1994. Temaet har aldri vært morsomt. Og selv om de sosiale og psykologiske mekanismene aldri slutter å fascinere hadde jeg håpet å slippe å ta det opp igjen. Jeg har derfor et fromt ønske om at psykologene ved sine egne organisasjoner vil være så vennlige å rydde litt i sitt eget møkkete rede. Uten at jeg holder pusten.

(Men jeg har en mistanke om at jeg bør gjøre det når jeg en gang i løpet av morgendagen skal se på leserkommentarene.)

Satanpanikk hos norske psykologer

I femten år fra tidlig på 1980-tallet gikk en konspirasjonsteori seiersgang over den vestlige halvkule. I følge denne teorien fantes det en hemmelig, strengt organisert satanistsekt, ledet av mennesker høyt på strå som forgrep seg på og myrdet kvinner og barn i stor skala. Teorien ble diskreditert i møte med forskning og rettsvesen, men ikke før den hadde kostet hundrevis av millioner og bidratt til å ødelegge livet for tusener.

Deretter forsvant teorien fra offentligheten som annet enn et tidsbilde av irrasjonalitet, men det betyr ikke at de som hadde trodd sluttet å tro. I 2005 skapte den svenske dokumentaren Könskriget opphetet offentlig diskusjon. Deler av debatten handlet om Eva Lundgrens påstander om at det hadde foregått en rekke systematiske, rituelle barnemord i Skandinavia. Lundgren sto alene i offentligheten med slike påstander, påsto seg misforstått og distanserte seg – idet minste et stykke – fra dem.

Det få var klar over den gang, var at ekstreme teorier om rituelle, satanistisk motiverte overgrep mot og drap på barn og voksne allerede hadde rukket å bli veletablert teori hos en del norske psykologer. Og det var kommet lenger enn til lukkede terapeutiske rom. En norsk rapport(pdf) publisert i 2002 påsto for eksempel at «flere undersøkelser» hadde vist «at grove overgrep forekommer i seremonier i satanistiske miljøer». Disse overgrepene skulle i følge kildene deres finne sted i stort omfang, på internasjonalt nivå og være forbundet med «satanistiske symbolske handlinger som å drikke blod, ofre dyr og mennesker, torturere, begrave levende osv.»

Dette er, for å si det forsiktig, galt. Det finnes ingen undersøkelser som dokumenterer noe slikt. Siden kildene de benytter seg av primært omhandler amerikanske og forhold kan det være av interesse at FBIs undersøkelser ikke fant et eneste tilfelle der slikt var dokumentert. En stor undersøkelse i regi av National Center on Child Abuse and Neglect fant heller ikke et eneste dokumentert tilfelle av slike saker i en masse som ellers inneholdt det meste av groteske overgrep. Tilsvarende fant en britisk granskning heller ikke noe hold i slike anklager. Heller ikke i noe annet land har «flere undersøkelser» vist at det er noe hold i denne konspirasjonsteorien. Konsensus i forskningen er tvert imot at dette er en moderne variant av klassiske hekseforestillinger med samme sannhetsgehalt som de anklagene heksebrennerne benyttet.

Den ukritiske gjentagelsen av amerikanske konspirasjonsteorier – i dels britisk og norsk-svensk tapning – viser at de som står bak rapporten mangler både forståelse av og oversikt over feltet. Det siste vises ved det totale fraværet av dømmekraft i utvalget kilder. En forskningsoversikt fra 2002 teller 775 publiserte titler, med smått og stort, godt og dårlig. Rapporten refererer til fire arbeider der samtlige tilhører kategorien konspirasjonstroende, samtlige er fra perioden der teoriene var på sin høyde, og samtlige er av svært lav kvalitet. Historieskrivningen kildene deres presenterer er for eksempel under ethvert lavmål, der fri diktning konkurrerer med det komplett irrelevante og det grotesk misforståtte om oppmerksomheten. Som eksempel på det siste presterer for eksempel én å bruke en heksejaktmanual fra 1600-tallet som dokumentasjon på «historisk satanisme.» Som er «akkurat lik» de påstandene han selv farer med – hvilket heller ikke er riktig. Presentasjonene av 80- og 90-tallets panikksaker (a la Bjugn) er krydret med små og store feil som alltid trekker i retning av egne teorier, og også i det øvrige inneholder disse kildene så mye galt at det er vanskelig å kommentere mer enn en brøkdel.

Seriøs forskning har imidlertid tildels gjort dette forlengst. Kritikken av kildene har vært kjent for alle interesserte siden nittitallet. Det ville vært enkelt for forfatterne av den norske rapporten å finne den. Da måtte de imidlertid vist et minstemål av interesse for å innhente kunnskap. Siden debatten rundt dette temaet har generert snart tusen forskningsarbeid og utallige nyhetsoppslag verden rundt, kan man bare konkludere at en slik vilje ikke har vært tilstede.

De påtalte forholdene over er ille nok. De blir ikke bedre av at rapporten ble utarbeidet på bestilling og godkjent av viktige norske kunnskapssentra: først Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, dernest Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Det er bekymringsverdig at så i teorien tunge aktører ikke har bedre kvalitetssikring på sine rapporter. Men det som gjør dette virkelig ille er imidlertid det forskningen har avdekket om opphavet til slike teorier og hva konsekvensene av dem kan være.

Myten om en skjult sammensvergelse av satanistiske kannibaler som forgriper seg på og dreper andre i organiserte er en moderne variant av hekseforestillinger. Som alle slike fryktfortellinger er den tilpasset sin tid og kultur for å fungere. I vår tid har den sitt opphav primært i et samrøre mellom kristen fundamentalisme og terapeutiske entreprenører.

De siste har i alt overveiende grad vært tilknyttet en moteretning innen traumebehandling som etter omdøpingen kalles for dissosiasjonsterapi. Tidligere var de opptatt av «multiple personligheter», og da moten var på sitt høydepunkt ble en stor overvekt av pasientene sagt å være skadet av rituelle satanistiske overgrep de hadde «fortrengt»/»dissosiert» til separate personligheter. En viktig årsak til navneskiftet var diskrediteringen som fulgte i kjølvannet av terapeutenes bidrag til denne teorien.

En betydelig andel av fortellingene om satanistiske overgrep så ut til å ha blitt produsert som et resultat av terapien. Terapeuter og pasienter ledet hverandre inn i et løp der symptomer måtte forklares med stadig nye og verre traumer. Siden pasientene gjerne ble dårligere heller enn bedre av behandlingen, «personlighetene» ble flere og «minnene» verre og verre, fikk man betraktelig tid til å utvikle bisarre elementer. Flere av de pasientene som ble så ruinert at de ble kastet ut av behandling ble imidlertid bra nok av terapiens opphør til at de saksøkte terapeuter og sykehus, med millionerstatninger som resultat. Entreprenørvirksomheten som tidligere hadde gitt store inntekter og anseelse ble plutselig en tung belastning.

Erstatningene og bråstoppen i offentlig troverdighet hjalp bare i begrenset grad på de liv som i mellomtiden var ødelagt. Disse livene inkluderte familiemedlemmer, som gjerne ble anklaget for å delta i de angivelige kannibalistiske orgiene. Fordi politikere og rettsvesen en lang periode tok slike anklager på største alvor ble familien ikke bare belastet med anklagene og med splittelse, men med store utgifter til advokater, tap av arbeidsplass, inntekter og lokal anseelse. Lokalsamfunn var blitt kastet ut i panikk når sakene medførte masseanklager som kostet store summer å følge opp, og i etterkant fulgte opprivende og langvarige splittelser.

Pasienter, terapeuter, pårørende og lokalsamfunn var ikke alene om å føle negative konsekvenser. Med etterforskning og med klargjøringen av negative resultater fikk også til tider tilliten til anklager om seksuelle overgrep en knekk. Og neglisjerte og mishandlete barn kom langt bak i køen. I kampen for å inkludere selv det ubeviste i ting vi «må tro på» rammet aktivistene bak satanismeteoriene flere kategorier reelle ofre.

Denne viljen til tro gjaldt for mange aktivister, ikke minst blant sosialarbeidere og terapeuter. Og det illustrerer også noe annet undersøkelser i forlengelse av satanismepanikken har vist: At terapeuter stiller svært lave krav til de teorier og fortellinger de tror på, og at de er særdeles påvirkelige av de følelser som oppstår i behandlingssammenheng. På en skala fra 0 til 2 trodde terapeuter omtrent like mye (mer enn 1.8) på de fortellinger som fremkom i terapien helt uavhengig av hvilke bevis som fantes for dem.

Mange hadde trodd at disse teoriene var et tilbakelagt stadium, etter at panikken la seg på den vestlige halvkule rundt midten av 1990-tallet. Det som derimot later til å ha skjedd er hva man burde forvente: De som tror på dem har bare gått stillere i dørene og gjemt bort det mest tvilsomme i lukkede rom. Dette rapporteres fra kolleger i England og USA, og det kan se ut til at det samme har skjedd i Norge. Den terapeutiske sekten som en gang fremmet disse konspirasjonsteoriene – dissosiasjonsteoretikerne – er blitt enda mer marginale de fleste andre steder. Men de har faktisk rukket å bli mainstream i Norge.

Jeg er dermed tilbøyelig til å lytte seriøst til anekdotiske rapporter om at terapeuter flere steder i landet leter etter «personlighetsfragmenter» hos pasienter og produserer fortellinger om satanistiske eller andre sammensvergelser underveis. Hvis fortellingene holder stikk kan det også se ut til at den samme bagatelliseringen av skadevirkningene som foregikk på 1980-tallet fortsatt hersker. Et av de rapporterte problemene ved slik behandling var økt frekvens av seriøse selvmordsforsøk. Kilder forteller at i et norsk tilfelle ble et av de forsøk som lyktes bagatellisert som «mislykket selvskading» av behandler.

Det er derfor på alle måter seriøst at en norsk rapport fremmer slike påstander helt uten reservasjoner. Det er ille at de skriver om forhold helt uten å kjenne forskningen på feltet. Det er dobbelt ille – hvis de i det hele tatt har lest kildene de refererer – at de ukritisk bruker kilder som er så dårlige at enhver med dømmekraft ville stilt seg kritisk. Det er potensial for svært alvorlige skadevirkninger om disse kildene skulle påvirke noen i behandling. Og det er mildest talt ikke hyggelig at NKVTS ikke har sett noen grunn til å sørge for at dette vrøvlet fjernes.

At NKVTS går god for rapporten skulle vært et kvalitetsstempel, ettersom kunnskapssenteret skal formidle pålitelig kunnskap til hele nasjonen om sine tema. Hvis dette er representativt for kvalitetskontrollen er det et åpent spørsmål om vi er tjent med å ha et slikt senter.

Oppdatering

Den meget omtalte rapporten er for øyeblikket fjernet fra NKVTS-sidene. Så får vi se hva som skjer.

Ny oppdatering

Og nå er den tilbake igjen. Egentlig mest som forventet.