Jeg hadde som tidligere nevnt egentlig bestemt meg for at forrige Ariely-bok fikk være den siste. Men så kom The (Honest) Truth About Dishonesty likevel med i en forsendelse med bl.a. Ronsons psykopat-test. Hvilket ikke var så dumt.
Denne gang var boken et par hakk mer konsistent forskningsformidlende og jevnt over mindre irriterende «personlig biografi» enn i The Upside of Irrationality. Siden det er forskningen og tematikken som interesserer meg, var det en lettelse. Grepet denne gang var også rettet mer mot å imøtegå en (forenklet versjon av en) teori om uærlighet, juks og kriminalitet, nobelprisvinner Gary Beckers «Simple Model of Organized Crime». Siden «modellen» er en versjon av rational choice-teori, med «econs» heller enn «humans» i hovedrollene, er den egnet for den typen kritisk oppmerksomhet Ariely, Kahneman og andre innen atferdsøkonomi er så glad i å gi.
Og det er litt mer komplisert og sammensatt enn at «humans» veier gevinst og kostnader før de eventuelt begår ulike former for uredelighet. Som vanlig bruker Ariely sine egne forsøk og anekdoter til å belyse ulike sider ved menneskers sammensatte forhold til å opptre uhederlig. Denne gang er han også litt friere med å trekke veksler på og referere til andres forskning, hvilket fungerer aldeles utmerket.
Utgangspunktet er at vi alle jukser og bedrar i ulik grad, at det (også) er situasjonsbetinget hvor mye, og at vi er flinke til å både rasjonalisere og glemme. Poenget er greit illustrert og fortalt også i deler av Arielys første og andre bok. Eksemplene og forskningen strekker seg fra enkle, private situasjoner (og hos studenter!) til større firma og hele bransjer (forsikring, farmasi). Her er, som hos Kahneman, mye mat for bredere, kritisk oppmerksomhet rundt praksiser i stort samfunnsformat.
Det som kan være mest interessant for de fleste lesere, er de ulike og oftest svært enkle triksene som er forsøkt brukt (også IRL) for å minske uærlig oppførsel. Mange har lest om hvordan det å minne folk på religiøse forestillinger (f.eks. henge de ti bud på veggen) minsker uærlighet. Det virker også på ikke-religiøse, men det der langt fra det eneste trikset som fungerer (f.eks. hjelper det også å henge et bilde av et øye på veggen). Det er mange forsøk på tiltak av dette, enkle slaget som også presenteres.
For mitt vedkommende står dette frem som kanskje den beste boken til Ariely, til dels fordi den er noe mer nøktern enn Predictibly Irrational, jevnt over like interessant, litt klarere fokus og (om jeg nå husker rett) med litt større plass på uavhengige kollegers bidrag. Men det er én ting jeg lurer på, når så mange forsøk presenteres: det kan da virkelig ikke være tilfelle at de alle får så klare, interessante og positive utfall?
Neste gang ser jeg gjerne at Ariely inkluderer forsøk som ikke ga klare svar, forsøk som (i det minste tilsynelatende) ga andre svar enn ventet, eller bare støttet opp under teorier han ikke selv har støttet. Hvis ikke tror jeg nesten jeg blir mistenksom overfor hvor ærlig han er, han også…
Dan Ariely
The (Honest) Truth About Dishonesty. How We Lie to Everyone – Especially Ourselves
HarperCollins 2012, 284s.
(For mer omfattende diskusjon, les omtalen hos NYT. Da er jeg ferdig med det meste av backlog på bokomtaler, så det blir pause fra den slags en stund. Her. Jeg må skrive omtale av en helt annen bok til et helt annet sted.)