Jeg liker å lese gode, nyanserte analyser, men jeg liker også å lese polemikk. En tilspisset form med skarpe skudd mot noe man genuint har noe imot kan også gjøre analyser mer lesverdige og illustrere teori bedre. Dermed fikk jeg for eksempel atskillig mer leserglede ut av The Rebel Sell enn av den teoretiske inspiratoren Thomas Franks The Conquest of Cool (som fortsatt er en god, interessant og akademisk bedre bok). Eller Engels Anti-Dühring fremfor nesten alle andre marxistiske klassikere.
Det samme gjelder for The Satanic Bible, som nok, uten å være på litteraturlisten, er blant Jack Malebranches viktigste inspirasjonskilder for Androphilia. A Manifesto. Rejecting the Gay Identity, Reclaiming Masculinity.
Som noen kanskje har fått med seg, jobber jeg fortsatt på diverse prosjekt om satanisme. Forhåpentligvis kan det avsluttes for noen år rundt årets slutt, men akkurat nå skal jeg omsider påbegynne et kapittel om satanistisk diskurs rundt kjønn og seksualitet. Det inkluderte omsider å lese Malebranches bok, som jeg har hatt liggende siden den kom ut.
Jeg har vært nysgjerrig på den, mer spesifikt på hvordan den inngår i en satanistisk kjønnsdiskurs, og i hvilken grad den påberoper seg noe slikt eksplisitt. Satanisme i tradisjonen etter LaVey har klare elementer av noe som ligner kjønnsessensialisme uten noen gang å bli det helt. «Ekte menn» og «ekte kvinner» er ytterpunktene på en skala, men samtidig idealene for en «hard maskulinitet» og en «myk feminitet» (vel – aldri helt det siste).
For dem som måtte lure, har satanistisk «hard maskulinitet» imidlertid aldri hatt noe teoretisk problem med homofili, og helt fra de tidligste årene hadde Church of Satan (og før det den sk «magic circle») homofile i sentrale posisjoner. Praktiske holdninger og debatter er noe annet og langt mer sprikende i et variert miljø, men dermed er det altså ikke noe spesielt underlig i at satanisten Jack Malebranche skriver et homomanifest. For menn.
Det siste må understrekes. Malebranche er maskulinist. Hans maskulinitetsideal er like mye hard maskulinitet som LaVeys, og boken er, slik jeg antydet innledningsvis, et polemisk oppgjør med amerikansk «gay»-kultur. Det er smekkfullt av spissformuleringer og overdrivelser, men også av teoretiske nyanser og analyser som gjør resten mer interessante å følge med på. Muligens. For dem som er interessert i den delen av debatten. Det ble noe repetitivt og overfladisk, noe som sikkert også var intensjonen.
Men det var altså ikke min hovedinteresse. Jeg er interessert i hva slags maskulinitetskonstruksjon (og for all del den mer spesifikt homofile maskulinitetskonstruksjonen også) Malebranche foretrekker, hvordan den kobler seg til øvrig satanisk kjønnsdiskurs og om den også gjør det eksplisitt.
Det siste er mest i forbifarten, i innledning og avslutning. Derimot er det mange indirekte henvisninger og idémessige lån uten eksplisitte satanistiske referanser. Og det er nesten forbløffende hvor tett han ligger på LaVey og andre i idealene. Og i stil. Teksten er krydret med kontrastspråk: dette, ikke dette – ansvar fremfor offerkultur, æresfølelse fremfor sladder, stoisisme fremfor «pouting», individuelle liv fremfor å fortape seg i «gay-kulturen». Malebranche skal (heldigvis) ha seg frabedt alle kulturens mer eller mindre snodige idéer om hva det innebærer å være homo, og seksuelle tenningsmønstre er ingen definisjon av hvem og hva han er: «I’m just a man who loves men.»
Kritikken av massekulturens fremmedgjørende effekt, av gaykulturens konformitetspress, leser som en ren spesifisering av LaVeys kultur- og samfunnskritikk på en subkultur. Tilsvarende er de generelle maskulinitetsidealene identiske: personal pride, self-reliance, independence, personal responsibility, achievement, integrity, respect. Det er maskuliniteten fra «the rugged individualism» i fortellingene om hvordan «the West was won». På linje med justisidealene er mannsbildene veldig amerikanske, og tildels universalisert.
Teknikkene Malebranche nevner – når han går utenfor polemikken – er også som å lese en enkel applisering av LaVey (og Peter Gilmores!) idéer om praktisk magi anvendt på utvikling av kjønnsidentitet. Det er for eksempel den samme praktiske bruken av populærkultur – musikk, litteratur, film – som kilde til idealer og som kilde til fantasi.
Vi finner også den samme «skalaen» fra «hard» til «myk» maskulinitet, der det nok i Malebranches tilfelle ser ut til å ligge en enda klarere essensialisme bak hans «essential masculinity» enn man får øye på hos LaVey, og hvor kritikken mot gaykulturens siste forsøk på normalisering (e.g. ekteskap) har mye felles med satanismens generelle kritikk av «herd conformity».
Som kilde til og uttrykk for satanisme, er det dermed en vidunderlig grei bok å lese, selv om det helt klart er bare én stemme blant mange som sier andre ting også. Som tekst er det først og fremst morsomt å lese de punktene der Malebranche polemiserer mot innsiden av en kultur han utvilsomt ofte har tatt del i. Det er ikke en CoS-tekst, men man kan utvilsomt lese langt mindre opplysende (og mer uinteressante) ting om man vil vite noe om satanistisk menneskesyn.
Kort sagt: Morsom lesning. Nå ergrer det meg bare litt at jeg ikke har like mye tilsvarende fra andre deler av spekteret, hverken i CoS eller andre grupper. Skjønt kildematerialet er stort nok som det er…
Jack Malebranche
Androphilia. A Manifesto. Rejecting the Gay Identity, Reclaiming Masculinity
Scapegoat Publishing 2007, 143s.
ISBN 0-9764035-8-7
