I 1985 fremla regjeringen Willoch et nytt utkast til mønsterplan for skolen. Etter en høring tilføyde Kirke- og Undervisningsdepartementet under daværende statsråd Kjell Magne Bondevik for egen regning at «om menneskets utvikling har det stått strid», og det ble sagt at skolen måtte ta «kritikken av utviklingslæren» med i undervisningen.

Det forundrer neppe noen at dette ble forstått, av såvel teologer som biologer, som et kreasjonistisk innspill heller enn et forsøk på å gi dypere forståelse for utviklingen av vitenskap og vitenskapelig tenkning (jf. Hessen & Lie, Mennesket i et nytt lys, s.318ff.). Siden «kritikken av utviklingslæren» i praksis er en intern debatt mellom evolusjonsbiologer som er for avansert for det aller meste av skoleverket på alle andre nivå enn det tøvete hvor vitenskap blir kritisert av fordummende religionsvarianter, var det snarere uunngåelig. Det pseudovitenskapelige tøvet ble utsatt for sterk kritikk, og kom aldri med i sluttresultatet.

Det betyr selvsagt ikke at vrøvlet ble borte fra politikerhold. Forleden dukket det for eksempel opp i Bergens Tidende. Fra en tidligere skolebyråd i Bergen. Med ivrig støtte fra en nåværende.

En av de klassiske artiklene innen forskning på bakgrunnen for «miljøkrisa» er Lynn Whites «The Historical Roots of Our Ecologic Crisis», som legger store deler av skylden for vestlige samfunns handling overfor naturen på kristendommens (kirkens) syn på natur og menneske. Menneskelig handling og dermed samhandling med naturen er imidlertid, for å si det forsiktig, noe mer komplisert enn som så. Ideologi blir ikke monolittisk tolket, og møter stadig på en kompleks menneskelig praksis. Og teologien var heller ikke helt så enkel.

En historisk og vitenskapelig tydelig alt for uskolert Tomas Moltu, KrF-leder i Bergen og tidligere skolebyråd samme sted, gjør et forsøk på å gjenta de verste feilene til White, men med en annen syndebukk: evolusjonsteorien. Det blir forvirring og feil på episk skala, eller med andre ord den sedvanlige kreasjonist-lapskausen.

I grunnskolen lærer vi alle at evolusjonsteorien er et ubestridelig faktum, og at alle verdens arter har utviklet seg fra den minste spire av liv. Er det da mulig at den vestlige verden har hatt en kollektiv forståelse om at prinsippene i evolusjonsteorien vil virke, og reparere de skader som vi påfører naturen? Og har vi gjennom skoleverket og samfunnslæren blitt opplært i å tenke at evolusjon og naturlig seleksjon igjen kan redde mangfoldet av arter på jorden?

Det er allerede besnærende å høre hvor godt barn læres opp i evousjonsteori. (Da mine begynte på skolen for ikke lenge siden, fikk de skapelsesberetningen i «biologitimen»… Det de har lært om evolusjon så langt, har de primært lært hjemme.) Men denne omfattende opplæringen er tydeligvis av for ny dato for den godeste Moltu. Han har viser ikke tegn til begrep om hva evolusjonsteorien innebærer, hvor og hvordan den undervises, hva slags innflytelse den måtte ha hatt på folkelig tenkning eller politikk, eller hva den måtte ha å si om repopulering av tomme økologiske nisjer over hva slags tidsrom.

Evolusjon tar, i motsetning til «special creation», tid. Teorien er gjennomgående slett undervist og, som visse popularisatorer merker, dårlig forstått både blant folk (politikere inkludert) og akademisk elite.

Til gjengjeld er det selvsagt fritt frem å projisere fra et religiøst univers:

Det er nærliggende for oss alle å tenke at dersom alt livet på jorden har utviklet seg fra en eneste liten spire av liv har vi lite å frykte.

Eh, nei. Dette er bare et forsøk på å få vitenskap til å høres ut som den religiøses tillitsforhold til en skaper. Så det gir, i likhet med det første sitatet, atskillig mer mening om vi omskriver det til den modellen det er tenkt fra:

Det er nærliggende for oss alle å tenke at dersom alt livet på jorden er skapt av en allmektig, allgod og allvitende Gud, har vi lite å frykte.

Allerede som teologi er det ikke spesielt imponerende. Og vitenskap gir ikke den typen trøst. Ditt personlige liv, det liv rundt deg du bryr deg om og som er her og nå, dør når det dør. En habitat som er ødelagt for bestemte typer liv, tar tid å bygge opp igjen. Og du kommer ikke til å være del av den. Hvis du vil sørge for at noe skal bevares gjennom egne handlinger, må du skaffe den komplekse kunnskapen om økosystemer som skal til for å handle på riktig måte. Det er vanskelig, men du har ikke noe annet valg. «Tro» på at «evolusjonen ordner det» har jeg aldri støtt på. (Hyperadapsjonisme av andre varianter, ja. Denne typen, nei. Ikke engang lamarckistisk.)

Ellers er uttrykk av typen «det er nærliggende å tro» noe som generelt bør erstattes av empiri. Hvemsomhelst kan tenke seg hvasomhelst om hva «det er nærliggende å tro» at andre trekker for slutninger ut av ting de selv ikke forstår. (Det gjør «hvemsomhelst» også alt for ofte.)

Moltus reelle forsøk på å tenke seg at han var en evolusjonist er etter alt hva jeg kan forstå og har sett av forskning og evolusjonsteori en epic fail. Ikke er det evolusjonsteori og ikke er det konklusjoner som kan trekkes med noen rimelighet fra den. Og ikke har jeg sett at det er en påtagelig mengde, enn mindre beslutningstagere, som trekker dem fra den. Vis meg data som demonstrerer at innflytelsesrike mennesker misforstår evolusjonsteori så radikalt, så skal jeg likevel gi meg på at de gjør så. (Men det vil i så fall ikke demonstrere noe annet poeng enn at dårlig tenkning eksisterer og legitimerer seg med misvisende henvisninger til «vitenskap». Hvilket vi visste fra før.)

Moltu har mer på hjertet, og det demonstrerer etterhvert for enhver at han ikke bare er «bekymret» over at noen kan mistolke, men generelt er mot en vitenskapelig teori (aka «en serie med robuste vitenskapelige observasjoner som er grundig testet») han ikke forstår:

Det er i dag ingen som kan være trygg på at den genetiske informasjonen som ligger i de ulike artene på jorden vil kunne ha evnen til å utvikle seg fra en art til en ny art.

Evolusjonen har ikke stoppet. Vi observerer den hele tiden, om vi vil. Når man stiller denne typen spørsmål, er det gjerne fordi man generelt betviler at livet utvikler seg slik at «makroevolusjon» (langsiktig mikroevolusjon) foregår eller har foregått.

Når man først er i gang med misforståelser er ingenting så godt som en populær en.

19. mai i fjor fikk norsk forskning verdens oppmerksomhet da Jørn Hurum presenterte det som skulle være et nytt og sensasjonelt mellomledd mellom dyr og mennesker. Et lite vesen på 60 cm med lang hale ble lansert som et manglende mellomledd mellom dyr og mennesker. Og et endelig bevis på at vi stammer fra apene.

Mennesket er et dyr. Fossilet er sensasjonelt godt bevart. Ellers var det vel ikke så sensasjonelt. Nye mellomledd oppdages hele tiden. Hurum og teamet gjorde et fantastisk mediekupp hvor de kan klandres for et og annet når det gjaldt eksakthet og forbehold i presentasjon, men akkurat det Moltu påstår kan man nok ikke beskylde dem for. Kunnskapen om menneskets spesifikke utviklingslinje er under stadig utvikling, men at vi er tett beslektet med andre aper er påvist lenge før Hurums fossil ble funnet, og uavhengig av hvor «darwinius» (Ida) hører hjemme.

Etter et svært dårlig forsøk på å si noe om noe empirisk er ingenting som å kunne gå tilbake til forestillinger. Ingenting er som å kunne dikte helt fritt:

Dersom det fantastiske mangfold av liv som fyller planeten er blitt til ved tilfeldigheter, utvikling og seleksjon har vi lite å frykte for livets mangfold i fremtiden.

Men, dersom evolusjonsteorien er feil, har vi derimot all grunn til bekymring. Evolusjonisten sir Arthur Keith gir oss en slik grunn til bekymring da han sier «Evolusjonen er ikke bevist og kan ikke bevises, men vi tror på den fordi den er det eneste alternativet til skapertroen, som jo er utenkelig.»

Arthur Keith døde i 1955. Sitatet røper tilhørighet igjen. Det er populært på kreasjonisthold (sitat #81), men de har ikke engang tatt seg bryet med å dokumentere at han faktisk skrev det. Hvilket det ikke ser ut til at han gjorde heller. De som har undersøkt forteller at «this quote is indeed a figment of the creationists’ imagination». (Den som har et eksemplar av 1928-utgaven av Origin utgitt på J.M. Dent kan sjekke forordet til Keith selv.)

Ellers er det fortsatt forskjell på å være bekymret for det mangfold som angår oss i vår relativt nære fremtid, og å tenke seg en eller annen fremtid langt, langt der fremme, med helt nytt mangfold vi ikke vil være del av. Pussig nok har de fleste av oss kortere horisont for vår interesse enn så lange tidsstrekk.

Kreasjonistiske tåpeligheter er ellers pakket inn litt for dårlig. De viser seg stadig, som her:

Den akademiske undring og oppriktige søkende etter sannhet er blitt erstattet med selvsikkerhet i akademia. … Kritiske røster er blitt latterliggjort og stigmatisert. Likevel, når akademikere ikke lenger søker etter svakhetene i en så sentral teori som livets opprinnelse og utvikling, står den i fare for å miste sin vitenskapelige troverdighet.

Sitatet viser vel, i likhet med innlegget ellers, en nokså tydelig mangel på oppriktig søken etter sannhet. Den ser ut til å være erstattet med en pseudovitenskapelig, religiøst basert skråsikkerhet basert på forvrengninger, påviselige usannheter, slett begrunnede spekulasjoner og projisering. Inkludert viljen til å stigmatisere ved uten empirisk grunnlag å gi andre skylden for økologisk krise.

Akademisk undring og sannhetssøking lever forøvrig i beste velgående, og ydmykhet angående sikkerhet i konklusjoner trives godt sammen med mange former for selvsikkerhet. Og evolusjonsbiologi bør være nokså selvsikker i enkelte henseende. Teorien har vist seg svært robust og med svært stor forklaringskraft. Men den sysler ikke i utgangspunktet så fryktelig mye med abiogenese, spørsmål om livets opprinnelse: Man sysler med utvikling.

Og her er det mer enn nok av ordentlig vitenskapelig debatt. Derimot får de som ikke vil delta på vitenskapelige premisser ikke være med og leke i vitenskapens hage. Kreasjonister liker gjerne å syte om at de er «ofre», når de primært er ofre for egen, slett tenkning. De får allerede svært mye mer oppmerksomhet fra vitenskapene enn idéene deres har krav på.

Men ingen skal beskylde Moltu for å la stråmannen sin være i fred:

På tross av en enhetlig lære om vårt biologiske opphav over flere generasjoner er det mange som betviler teorien om livets og artenes opprinnelse. Dette kan nok være en betydelig bekymring for dem som har en fundamentalistisk tilnærming til Darwins teorier. Vi har samtidig ingen grunn til å tro at utviklingsteorien vil bidra positivt i møte med trusselen om artenes utryddelse eller andre miljøutfordringer.

Det første er riktig. Til gjengjeld er det ikke noe annet enn å konstatere at Moltu har trosfeller som er like kunnskapsløse og -fiendtlige som han selv. Det andre er så hinsides tåpelig og galt at man blir målløs. Hvem og fra hvilket fag som er forent av hva slags teori tror tidligere byråd for utdanning at skaper vår kunnskap om økosystemer og dermed hvilke konsekvenser våre handlinger har i dem?

Deretter forsvinner Moltu helt ut i den fundamentalistiske tåkeheimen:

Samfunnet bør heller reise en debatt om utviklingslæren kan ha bidratt til å sette miljøet og mangfoldet av arter på jorden i fare.

Ja, hordene av biologer som er statsledere og i samfunnenes og økonomienes topposisjoner har virkelig noe å svare for…

Etter å ha sett tusen varianter av fundamentalistiske påstander om at evolusjonsteori er skyld i alt fra rockemusikk og feminisme til folkemord og djeveldyrkelse hadde det vært utrolig befriende om noen undersøkelser kunne få tøvet til å opphøre. Men de som klarer å betvile evolusjonsteorien ville neppe skifte oppfatning av noe så enkelt som granskninger av politiske beslutningsprosesser og økonomiske system som viste at de tok feil.

De kan jo bare ignorere de siste også, til fordel for en «debatt» basert på egne idéer om hvordan ting burde henge sammen. Men ikke gjør det.

Moltus tøv er strengt tatt mild kost sammenlignet med hverdagsmaten fra kreasjonisthold. Hans innlegg er mer i stil med den samme liksom-åpne «bare stille spørsmål» som man får fra konspirasjonsteoretikere, der virkelighetsfortegnelse er en vesentlig del av det å «bare stille spørsmål.» Målet er klart. Og det er dermed bare det at det er en tidligere skolebyråd som får meg til å gløtte på øyet. Det var min tvilsomme venns fortelling om at nåværende skolebyråd og Moltus partifelle Filip Rygg twitrer seg helhjertet bakom som fikk meg til å gidde. Rygg twitrer i vei om at han:

leser en meget god kronikk av Tomas Moltu i dagens Bergen Tidende, han stiller betimelige spm om evolusjonsteorien

jeg synes kronikken var glimrende. Politisk ukorrekt, men det bør jo også forskning være. Han peker på teoriens mulige konsekv[enser]

Forskning? Moltu? På hvilken planet?

To byråder for utdanning på rekke som demonstrerer så tydelig at skolevesenet har sviktet i opplæringen, og som samtidig er tydelig fiendtlige til vitenskap som ikke passer med religionen deres er litt… kjedelig.

Både for by, byregjering og for den mindre vitenskapsfiendtlige delen av partiet. Som på tross av en arv som inkluderer både Bondevik-departementets merkelige opptreden fortsatt er der. Jeg har opp gjennom årene kjent en del utmerkede og klarttenkende mennesker som av en eller annen (for mitt ateistiske øye ubegripelig) grunn har viet sin tid og sitt politiske virke til Kristelig Folkeparti. Jeg kan ikke tenke meg at noen av dem synes de er tjent med denne typen representanter.

(Takk til Kjetil Hope, Arnfinn Pettersen og Thorstein Korsvold for tips.)