Markedsføringen av Snåsamannen kaller fort på smilet, hvis man ikke er angstbitersk anlagt. Den har i tillegg fått flere av oss til å være tilbakeholdne med kritikk. Mannen har rett og slett vært forbilledlig annerledes enn alternative flest. Det går ikke mange på dusinet av helbredere som ikke tar seg betalt og insisterer på at folk må oppsøke fastlegen.

 

Men troen på at det tross alt finnes noe godt i mennesket, fikk seg fort noen skudd for baugen. Oppslagene om at Snåsa kommune vil trekke kommersielle veksler på saken er vel så mye en gavepakke for skeptikere som for kremmere.

 

Det er noe eget å få ferten av penger, selv om de strengt tatt ikke lukter. I stedet for noe så tamt som billigere legehjelp, spandere litt på Snåsamannen på hans eldre dager, eller andre idealistiske tiltak i tråd med Gjerstads ånd, får kommunepolitikere Onkel Skrue-blikket.

 

Og foretar interessante koblinger. Man satser på en irrasjonell assosiasjon til noe som i utgangspunktet er irrasjonelt. Men det blir ikke mer rasjonalitet av å multiplisere det irrasjonelle.

 

En person som avskyr kommersialitet, skal altså hedres ved å gjøre business. En person som henviser til krefter utenfor seg selv og materien, blir gjort til en merkevare for sitt høyst materielle, for ikke å si materialistiske, lokalområde.

 

Man ser tydeligvis for seg at de som hører om Snåsamannen, tenker vel så mye på stedet som på mannen. Dermed kan man enkelt løsrive det hele fra å tro på en mann med spesielle evner, til å ønske seg vann fra et spesielt sted. Ikke uventet ønsker Snåsaordfører Belbo (Sp) å lansere «Snåsavann». Og han har flere prosjekter i kikkerten.

 

Klisjeen om å koble børs og katedral er ikke til å unngå. I middelalderen var mye gjort hvis man kunne gjorde krav på levningene av en helgen. Det skadet heller ikke lokalnæringen med visjoner av jomfru Maria. På samme måte som det i senere generasjoner har vært påtagelig mange sjøormer, ufoer og spøkelser. For ikke å si merovingerskatter eller den hellige gral, hvis man befant seg litt vel langt unna et vann, eller ønsket å starte en lokal restaurant.

 

I dag er vi bedre stilt enn middelalderen. Skal man gjøre noe nytt, finnes det mange offentlige ordninger. Næringsutvikling i distriktene er kort sagt en sak for Innovasjon Norge. Belbo har i det hele tatt store vyer:

 

Helsebringende vann fra Snåsa må da være bra, det. Jeg tror det kan slå an veldig godt i butikkhyllene, sier en positiv ordfører”. Hvorpå han ”hemmelighetsfullt” slår frampå med at det er ”flere ting på gang” enn kun et museum i barndomshjemmet til Joralf Gjerstad.

 

Siden det likevel ikke blir forbudt med kvalifisert krenkning av Sp-ordføreres tro på forretning, kan Skepsis tjenestevillig slå frempå med forslag. Det skal ikke stå på idéer. Ikke minst kan vi gjette hva som vil dukke opp på en lokal idédugnad.

 

Et opplagt forslag er at siden Gjerstad kan fjernhelbrede over telefon, må det være mulig å koble dette til kabelnettet. Man kommer ikke unna at Snåsakobber må være et alle tiders produkt. Og ikke nok med det. Ettersom ikke alle samtaler går per fasttelefon kan vi ikke overse muligheten for Snåsamobiler. Det vil ikke skade saken at kommunen med hånden på hjertet og full støtte fra Skepsis, kan markedsføre med at mobilene garantert ikke er strålefarlige.

 

Mens vi snakker om å snakke. Dialekten er som skapt for eksport. Det er noe eget og tillitsvekkende ved statsministere og industriherrer, for ikke å si leger, som snakker Snåsa. Siden Hawaii-dialekt ikke gjør seg Norge, får vi nøye oss med det nest beste.

 

Og det stopper ikke der. Vi ser ingen grunn til å hvile på laurbærene. Det er mangt som kan forbindes med, eller rime med Snåsamannen eller Snåsakallen. Mulighetene er som så ofte legio. Det er også her bare fantasien som setter grenser. Og skulle den begynne å skrante, er det bare å ringe Snåsamannen. Vi er flere som gjerne stiller opp med kreativitet og kontonummer.

 

Med den rette vrien kan man innføre Snåsa-rand på dressen. Sjekkeeffekten er uovertruffen og blåmandager blir borte. Tannpasta kan markedsføres med at den gir Snåsa-tann, for alle som sliter med tannstein og plett, for ikke å si manglende selvtillit.

 

I idrettsverdenen er alle dører åpne etter at Northug ringte Snåsamannen. Det er å pukke på detaljer å nevne at han riktignok ikke ble helbredet. Dermed er det bare å begynne å selge Snåsa-pallen i ekte Ari Behn-furu til sportsarrangementer. Har man først havnet på den, har ikke bihulene mye de skal ha sagt.

 

Ikke nok med det, som selgerne sier. De har jo uansett ganske mye å si her. Det kan ikke være noe i veien for å lage filmen om Snåsa Manus, om den purunge trønderske sabotøren som senket tyske skip bare ved å legge hånden på dem, eller ringe kapteinen. Ikke helt i overensstemmelse med sannheten, vil noen sikkert si, men det var da strengt tatt ikke Max Manus–filmen på alle punkter heller.

 

Innovasjon Norge har vår fulle støtte. Dette er en test case på moderne bedriftsutvikling. Spesielt Terra-kommunene må saumfares. I disse befinner det seg garantert noen som det allerede går historier om, eller som man kan arbeide med å videreutvikle.

 

Gründervirksomhet i distriktene må i det hele tatt være en prioritert oppgave for regjeringen, nå som man ikke lenger trenger å bruke tid på blasfemilovgivning og rasismeparagrafer. Så er det ikke så farlig om man forulemper Snåsamannen og vår rasjonalitet i iveren.

 

Men saken har i hvert fall én god side. Vi har endelig fått et norsk uttrykk for snake oil.