Da er det på tide med tredje episode av serien «7.sans» på Schrödingers katt. Jeg aner som vanlig ikke hva som blir vist utover en generell idé om tema, så jeg er litt spent.
Men i likhet med forrige ukes episode, har nettartikkelen fått en spektakulært misvisende tittel: «Hun snakker med de døde».
Det er misvisende på de fleste måter. Sitatene fra undertegnede er heller ikke mye å bli imponert av i ettertid, så jeg skal si noe kort om refleksjoner fra etter sesjonen (i motsetning til forventningene før, og hvorfor tittelen på artikkelen er så misvisende.
Vi kan ta tittelen først.
Det er nok en gang snakk om «klarsynte» Linda Thorstensen, healer, medium og generell konsulent på det alternative i min hjemby. Og hun foretrekker å jobbe som medium, forklarer hun, men selv der er det altså det «visuelle» som står i fokus. Hun snakker lite med visjonene sine, men tolker først og fremst bilder som hun sier kommer opp når hun konsentrerer seg.
Den som venter på at hennes indre bilder skal ha noen tydelige verbale budskap venter forgjeves. Det er en og annen vag banalitet som blir sagt å være «snakket», men for det meste er det bilder. Og den som får spørsmålene fra mediet, det er klienten. Det er ikke så veldig stort rom for å stille spørsmål til den angivelig avdøde. Dermed er det som kommer utav det kun generisk informasjon, uten den presisjon som gjør det mulig å teste for informasjon som gjorde den avdøde virkelig spesiell.
Hvilket vil bety at det jevnt over ikke er så veldig imponerende. Hvor mye eller hvor lite får seerne gjøre seg opp en oppfatning om når de får se et utsnitt av et eller flere av de fire forsøkene Linda gjorde med oss til stede.
Min konklusjon er ganske klar.
Derimot var erfaringen på et og annet vis avvikende fra hva jeg nok hadde ventet. Hos NRK er jeg sitert på at:

Linda Thorstensen er særdels flink med emosjonsspråket, antar Dyrendal. Hun er dyktig til å lese responser hos andre, og til å tolke hvilken type menneske hun snakker med.

Det var det jeg hadde ventet av flere av deltagerne, at de var klart dyktigere til å «lese» folk enn det jevne grosset i bransjen, men så langt er jeg blitt nokså skuffet. Det er som Derren Brown kommenterer til Richard Dawkins noe overraskende hvor lite dyktige selv disse beste i bransjen er. En mentalist-tryllekunstner ville sultet i hjel om han ikke gjorde denne delen av jobben bedre.
Det betyr for all del ikke at jeg ikke observerte cold reading i praksis, eller at ikke de fleste stereotype detaljene var med, bare at det var visse deler av det som var viktigere enn annet. Og det aller viktigste var helt spesifikke feedback fra klienten, enten med rene ord eller ved hjelp av klare ikke-verbale tegn. Når det gjaldt strategien for å få frem denne responsen, så varierte den noe. Det viktigste var å legge ansvaret på klienten for å sørge for at det «kom noe utav det». En annen sentralt strategi var å være relativt uspesifikk i begynnelsen og fiske derfra.
Det er som en litt sær variant av «20 spørsmål», med klienten som dommer og den angivelig synske som panel: Vi gjetter i vei, venter på svar og tar det derfra.
But I digress. Tilbake til Linda Thorstensen.
Linda virker å være moderat observant, men på tross av at hun beskriver seg som det motsatte, fremstår hun som meget analytisk og resonnerende i form. (Hun er også flink til å forklare og teoretisere det hun gjør.) Det ytret seg i vår setting blant annet ved at hun fulgte bestemte spor, tydelig basert på stereotypier om bestemte kjønn, aldersgrupper, aktiviteter og relasjoner. Hun brukte dette aktivt og vendte ofte tilbake til faste holdepunkt før hun fulgte sporene i nye retninger.
Stereotypiene var slett ikke dårlig konstruert: De var lett gjenkjennelige som typer som langt på vei kunne passe på mange i besteforeldregenerasjonen – som jo er den generasjonen det er sikret å anta at folk har avdøde de kan ha hatt meningsfylte forbindelser med. Mye av det som ble sagt om «Hannes bestemor» stemte overmåte dårlig med hennes, men kunne til gjengjeld passe som type på én av mine (selv om mange av relasjonsdetaljene ville vært nokså hinsides). Tilsvarende kunne man gjenkjenne mange av de andre skikkelsene som typer – rimelig godt konstruert og passende til et tidsbilde. Og siden Linda har en «out» – hvis skikkelsen ikke «passer», så kan man «ta inn en ny fra køen» – så er sjansen for at en vanlig klient vil få en middels tilfredsstillende sesjon ikke så dårlig.
Det fungerer bare særdeles dårlig på noen som ikke tror i utgangspunktet. Hvilket vel er litt skuffende, ettersom hun forteller at hun kan bevise at hun er i kontakt med det hinsidige. Det ligger noen skritt lenger vekk. For ikke å si en flyreise.
Ellers er de verbale teknikkene, altså måten man formulerer seg på, enda mer sentrale enn jeg var klar over. (Derren Brown forklarer dette i mer detalj i Tricks of the Mind, som jeg nok blogger om senere.)
En av teknikkene er «spørreutsagn». I korte trekk innebærer det at man kan formulere utsagn i en slags spørsmålsform som tillater deg å implisere én tolkning, lese reaksjoner, og gå i en annen retning uten at det så lett observeres som en dreining: «Du har ikke en ring etter din bestemor?» Det kan bety både at du har og ikke har – og uansett hva slags feedback du gir, kan jeg gjøre det til et «hit»: «Nei, hun antydet det», eller «ja, hun viser meg den.»
Et annet klassiske eksempel i litteraturen er «verbal fork». For eksempel kan utsagn om «en bestefar» dreies til å handle om en «som en bestefar»-relasjon. I våre sesjoner fikk vi flere av dem, men siden det kun var én sesjon hun fikk alminnelig feedback i, var det kun noen få anledninger det ikke så/hørtes nokså mislykket ut.
Brown tar også for seg «spesifikke gjetninger» – og hvordan man kan få klienten til å få dem til å passe, selv om de ikke gjør det. Én måte er den vanligste «out» – at klienten må tenke på det/se etter det. En annen er å ta det selvfølgeligste, tilsynelatende spesifikke gjetninger som i virkeligheten passer på nesten alle. («Bilder, men ikke i et album, mer uorganisert, som i en skuff eller eske.») Den kan tilpasses til nesten alt om man sørger for å forankre gjetningen i noe du allerede har fått bekreftet. Slik kan du lage et maksimalt antall «treff» utav opplysninger du allerede har fått. Det kunne vi observere veldig tydelig i den sesjonen der hun fikk tilbakemeldinger på treff og bom.
Og så er det helt tydelig sentralt å legge til en befesting av påståtte treff etterpå, ved å utelukkende fokusere på det som ligner treff, og gjøre dem enda mer spesifikke enn hva de var (ved hjelp av «retrofitting») da de ble formulert.
Dessverre har ingen meg bekjent gått gjennom råtapen og analysert materialet som det kom – hvilket definitivt burde vært del av konseptet og analysen, siden resten av «utfordringen» er så banal. Det ville ha kastet lys mer nøyaktig over hva og hvor mye som blir sagt og gjort.
Men for dem som er interessert, så går programmet altså 1930 i kveld, med oppfølger på NRK P1s Kveldsåpent fr kl.20, hvor mediet skal ta imot telefoner (skeptikere – ring!) i omtrent 30-40 minutter, før hun og jeg skal diskutere til slutt. Visstnok om hva hun har demonstrert i løpet av den tiden.
Om jeg ikke er så imponert av de angivelige evnene hennes, så har jeg respekt for evnen hennes til å formulere og diskutere, så det siste ser jeg frem til.
Jeg er langt mer betenkt over moralen i å la noen slippe til med potensielt trengende mennesker på den måten, live, på riksdekkende radio. Men programleder er en ekstremt erfaren og dyktig fyr, så det blir forhåpentlig helt greit.