Fysikeren Alan Sokal er kjent for én ting: Sokal-affæren. Han hadde sett seg lei på en ukultur der en bestemt del av akademia hadde låst seg inne i stadig mer virkelighetsfjern og direkte virkelighetsfornektende sjargong. Innholdsmessig var det også tilbøyelig til å være nokså tomt, med meningsløse referanser til hverandre og ufordøyde ord og teorier fra en rekke fag. Så han bestemte seg for å teste hvor ille det sto til: han skrev en parodiartikkel med nonsensinnhold og fikk den antatt og trykket i et sentralt «postmodernistisk» tidsskrift. Så avslørte han bløffen.

Det var den store snakkisen i enkelte miljøer fra 1996 til 1998, hvor han fulgte opp med boken Impostures Intellectuelles (Intellectual Impostures eller Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals’ Abuse of Science i engelske oversettelser) sammen med Jean Bricmont. Boken ble et referansepunkt. Selv om de ikke alltid treffer helt med kritikken, satte det i gang en ny runde kritisk diskusjon der postmodernismens talsmenn og -kvinner fikk saftig kritikk.

Nå har Sokal samlet en rekke essay relatert til samme og lignende problemstillinger i samlingen Beyond the Hoax. Science, Philosophy and Culture.

For de av oss som fulgte diskusjonen og leste innleggene etterhvert som de kom i 1996 og utover er del 1 gjensyn med gamle tekster. Her får vi en annotert versjon av bløffartikkelen (90 sider), avsløringen av den og deler av Sokals bidrag til den umiddelbare diskusjonen etterpå. Jeg blir nesten nostalgisk nok til å lete opp mappen med de ulike tilsvarene fra blant annet redaktørene av Social Text, som ble hardt rammet av bløffen de gikk på (og taklet både det og kritikken særdeles dårlig).

Artiklene fremstår nå mest som vitnesbyrd om en tid. Det er fort lest, og skulle jeg lese noe repeterende om de dypere spørsmålene ville jeg nok heller ta frem igjen Zammitos A Nice derangement of Epistemes. Det samme gjelder langt på vei del 2 om vitenskap og filosofi, der forsåvidt helt greie artikler om kognitiv relativisme i vitenskapsfilosofi (58s.) og et forsvar for en moderat vitenskapsteoretisk realisme er skrevet i lettilgjengelig prosa og tilstrekkelig detalj til at poengene til Sokal blir godt begripelige, men hvor nyansene i diskusjonen er litt tilbøyelig til å bli borte.

Men det var da heller ikke primært derfor jeg kjøpte boken, og det er ikke det jeg har lest med størst interesse. Strengt tatt kjøpte jeg den på grunn av ett enkelt essay: «Pseudoscience and postmodernism: Antagonists or fellow-travelers» (hvor sitatet i denne posten er hentet fra). For mange år siden hørte jeg nemlig littertaurviteren og vitenskapsteoretikeren Christopher Norris resonnere om de ulike logiske (og enkelte empiriske) forbindelsene mellom postmodernisme og pseudovitenskap. Resonnementet er forlengst glemt, jeg har aldri funnet det igjen i noe Norris har publisert, men jeg husket at det var noen gode idéer jeg kanskje kunne ha nytte av.

Og om det kanskje ikke er helt de samme poengene, så inneholder denne «mini-monografien» Sokal har puttet inn i artikkelsamlingen (artikkelen er på 108 sider) både mange gode poeng og ikke minst mange gode referanser til senere. Ikke fordi definisjonene hans av hverken postmodernisme eller pseudovitenskap er spesielt tilfredsstillende. Det er de ikke. Men de avgrenser effektivt nok et område han ønsker å se litt nærmere på, og eksemplene og temaene er nokså vesentlige. Argumentasjon som ligger i pseudovitenskapens landskap blir i blant tatt direkte inn i mer akademisk postmodernisme, men først og fremst er det de siste som blir brukt selektivt som argumentasjonsleverandør når det passer seg sånn i pseudovitenskapelig sammenheng.

Her er det noen mer generelle tema som kunne vært berørt, for det å låne selektivt både av terminologi, resultat og teorier er generelt hvordan det Sokal kaller pseudovitenskap forholder seg til vitenskap i det hele tatt. I grunnen er det den epistemiske eller kognitive relativismen og en (i praksis) essensialistisk kulturforståelse med tilhørende kulturrelativisme som blir det sentrale bindeleddet i argumentasjon. Eksemplene Sokal tar for seg spenner fra alternativ behandling som er infiltrert i akademiske institusjoner (eksempelet med «holistisk» sykepleieteori og «terapeutisk berøring») til forholdet mellom postkolonialistisk teori og hindunasjonalistisk, fundamentalistisk politikk. Temaene er kjent, de er viktige, og Sokal gir så mange gode referanser inn til debatt og kilder sammen med både egne, enkle overordnede poeng og oppsummeringer av andres mer dyptpløyende at det føles som vel verdt prisen.

Bokens artikler er oftest uvanlig lange til artikler å være. I tillegg til de ovenstående har boken nok et langt kapittel, «Religion, Politics, and Survival» (76s.), der Sam Harris The End of faith og Michael Lerners Spirit Matters blir gjennomgått kritisk. Her er vi nok en gang inne i et felt der diskusjonen går høyt, men hvor Sokal nok neppe klarer å sette så mange egne fotavtrykk. Ikke for det, artikkelen her er et helt greit bidrag til diskusjonen, fra nok et ikke-unnskyldende ateistisk ståsted, men ikke et som skiller seg vesentlig fra de deltagerne som har vært på banen. Men siden dette handler om kultur og politikk i tillegg til epistemologi, hjelper det at han trekker inn Thomas Franks What’s the Matter with Kansas og har en mindre parodisk fremstilling av konservative enn f.eks. George Lakoff.

En avsluttende artikkel om epistemologi og etikk, primært hvordan blind tro kan være umoralsk, avrunder en bok jeg nok ville satt umåtelig pris på å lese for både 20 og 15 år siden. Jeg likte det nå også, og jeg kommer helt klart til å ha glede av og bruk for den igjen senere – primært for referanser til tekster jeg ikke har lest, men bør lese når relevant. Men den egner seg nok ellers best om man enten ikke har lest noe videre på forhånd, eller om man spesifikt arbeider med denne typen tema slik at nyanser i posisjoner og argumentasjon fra forskjellig hold blir av mer omfattende interesse.

Uten at det betyr at jeg ikke har kost meg. For det har jeg virkelig gjort. Det har vært kos i en litt for lite fagfokusert hverdag. Og han har behandlet tekster jeg ikke kjenner, så jeg har lært en del konkrete ting også, og blitt påminnet en rekke andre ting jeg en gang har kunnet bedre enn nå.

Alan Sokal
Beyond the Hoax. Science, Philosophy and Culture
Oxford University Press 2010, 465s.