I konspirasjonstenkning er det en tilbøyelighet til å overdrive tanken på hvor effektivt og godt mennesker handler i hverdagen. Det er selvfølgelig fort å undervurdere hvor god og vellykket en faktisk konspirasjon kan handle også, hvilket er en god grunn til å lytte godt innimellom, og sjekke data for å se hvor seriøst de er behandlet. (Er de, som Bjørn Are Davidsen viser om Zeitgeist og Jan Haugland om 11.september smekkfulle av grove forvrengninger fra starten, bør man nok miste tillit til pålitelighet i resten, selv om det muligens kan finnes gullkorn et eller annet sted.)

Men jeg tenderer til å bli skeptisk allerede hvis man starter med å forutsette for mye effektivitet, oversiktlighet og grundighet fra starten. Jeg tror heller ikke man skal vente for mye gjennomskinnelighet og åpenhet om feil når ting skal granskes i etterkant. Det synes jeg kommer utmerket frem i min gamle studie- og treningsfelle Einar Lies utmerkede kronikk om Kabul-kaoset i Aftenposten forleden. Han gir en god beskrivelse av kaos og middelmådig håndverk selv i ettertid. Men i motsetning til Einar synes jeg heller ikke det er «ubegripelig at de ikke har greid å skrive en seriøs og sammenhengende rapport i ettertid». Jeg tror, dessverre, at dette er mer som normalt.

Det koster mye og skal planlegges grundigere enn de fleste er vant til, selv å lage en grundig rapport i etterkant. Og selv da vil selvbeskyttelse, både bevisst og ubevisst, være med på å forme vitnemål. Den typen granskning Einar helt riktig etterlyser i en rapport, krever mer enn de fleste system (jeg kjenner til) er formet for å produsere. Akkurat som de fleste systemer nok er adskillig bedre på å få hverdagene til å flyte enn de er til å takle det uventede, enn mindre akutte kriser. Selv de som skal takle slike kriser gjør alt for ofte grove feil.

Hvilket altså ikke er noen grunn alene til å avvise konspirasjoner, men ofte kan være en indikasjon på at man bør se andre ting litt nærmere i sømmene før man lar seg imponere for mye av en konspirasjonsteori.

God påske!


(I parentes bemerket: Dette involverer selvsagt kun den sammensvergelsen angrepet besto i. Eksempelet ble valgt fordi det belyser handling i og etter krise. Og fordi jeg bryr meg om saken. Norge er et lite land, og jeg studerte – i likhet med Einar og kona – sammen med Ellen og kjente Carsten fra diverse sammenkomster hjemme hos henne og Christine. Carsten var, det lille jeg kjente ham, en fin fyr og jeg føler med Ellen og ungene.)