Det er utvilsomt blitt sommer, selv her oppe i Trøndelag. Men det er ikke på grunn av ferie det har vært helt stille her noen dager. Saken er at HF skal prise beste masteravhandling for året som har gått, jeg sitter i komitéen, og lese et knippe masteravhandlinger gjør man like godt (bedre) i solveggen og på sofaen steder der det ikke er noen forstyrrelser. Som for eksempel nettoppkobling (selv om makrellen forstyrrer den også).
Og siden jeg iblant kan være litt slem med snodige studentprestasjoner, må jeg benytte anledningen til det motsatte også: Det som er bra er virkelig bra. Hva som er best får komitéen diskutere i ro senere, men det var noen lærerike dager det også.
Men sommeren viser seg på flere måter. For eksempel har vi hatt en vedvarende interesse for spøkelser en tid, ikke minst noen perifere aktiviteter i Vågå. Det «nye» er denne tendensen til å ville drive de angivelige gespenstene ut av hus. Og det er interessant at så mange prester tar del i denne aktiviteten. Hvilket kan virke noe spesielt i forhold til den norske kirkes teologi.
Nå er jeg hverken troende eller teolog. Da jeg sa noe tilsvarende til Dagbladets journalist i saken over for en tid tilbake var det mest i forbindelse med noen veldig konkrete utsagn en prest i den forbindelse ytret om tilstanden til enkelte døde. Hvilket lunchsamtaler med teologisk utdannede kolleger fikk meg til å anse som lite telólogisk mainstream. Men journalisten gjorde som anbefalt, og fikk teologiprofessor Trygve Wyller til å si noe også om andre sider ved fenomenet som kirken sikkert bør diskutere. Nemlig «tilnærmingen til folketroen» eller det jeg kaller markedsposisjonering, og det at prester fremstiller en form for ekspertise i å behandle «hjemsøkte hus».
Hvilket religionshistorikeren fortsatt tolker som en posisjonering i trosmarkedet vis a vis alternativmarkedet: Hvis ikke presten gir seg med på det, vil fort oppmerksomheten og tilliten gå til en annen. Kjøpers marked.
Jeg understreker at «religionshistorikerhatten» først og fremst er opptatt av å forstå. Analysen kan (helst) være kritisk, men det er ikke kritikken i seg selv som er det sentrale. Når Dagbladets billedtekst har «KRITISK TIL SPØKELSESJAKT» før «Religionshistorikeren i meg stusser» er det en sammenblanding av hatter jeg forsøker å holde litt fra hverandre, selv når de har delvis overlappende felt:
–Skeptikerhatten («redaktør for skepsis.no») er kritisk til at offentlig lønnede prester legitimerer tvilsomme forestillinger eller inntar bestemte typer roller på et tvilsomt marked. Selv om det unektelig er lov til å vente at de er mer tilbøyelige til å ha en egnet utdanning, yrkesetikk og praksis enn konkurrentene.
–Religionshistorikerhatten («religionshistoriker ved NTNU») ser mest på endringer i religiøse forestillinger, roller og religiøs økonomi, og synes det er interessant hvordan dette utvikler seg. Ikke minst fordi det ser ut til å ha nær forbindelse med medialisering av tilsvarende forestillinger (og graden av påvirkning må vi få gjort noen bedre undersøkelser av snart).
Religionsforskeren AD ser det med andre ord ikke primært «som et problem at norske prester driver spøkelsesjakt i private hjem». Teologier endrer seg med tiden og stedet de tilhører, og religiøse eksperter (som prester) må selvsagt også tilpasse sin rolletolkning i lys av de forventninger de møter. Institusjonalisert religion møter stadig kryssende forventninger mellom folkereligiøsitet og institusjonens utviklede teologier og rolleforståelser. Det er selvsagt. Dermed er det en intern, religionsbasert diskusjon om hva som er rett og rimelig sett i forhold til (nokså tids- og stedsbestemte) idéer om hva som er sant og hva som er moralsk riktig som avgjør hva institusjonen mener om dette.
I dette spillet er det like selvsagt at privatpersoner – skeptikere og andre – har begrunnede oppfatninger. Der har forskning.nos redaktør Nina Kristiansen noen utmerkede kommentarer, både i forlengelsen av Lars Nyres (imnsho) overdrevne/misforståtte mediekritikk og forskning.nos serie om akademisk ytringsfrihet.
Når den like akademiske skeptikeren har kritiske oppfatninger om presters spøkelsesjakt og spøkelsesteorier, er det både fordi teoriene synes dårlig belagt, undersøkelsene noe begrensede, og konklusjonene mildest talt tvilsomme, og litt mer på den andre siden at praksisen synes etisk usikker. Det siste er et like komplisert spørsmål, hvor skeptikeren forstår at sjelesørgeren kan gjøre andre vurderinger uten på noen måte å synes de blir bedre.
Men jeg prøver som regel å kommunisere det uansett. Hvilket på ingen måte gjør det enklere for journalister og journalistiske genre å skille mellom hatter og roller, selv når de bare annonserer hvem de har snakket med om hva.