whytruthmatters Jeg har (omsider) gått ut i ferie. Som feiring ble gårsdagens ledige øyeblikk brukt til å feie gjennom filosofene Ophelia Benson og Jeremy Stangrooms Why Truth Matters. Hvis navnene (mot formodning) skulle gi en vag følelse av gjenkjennelse, er det muligens fordi de to står bak websiden Butterflies and Wheels som jeg har lenket til her før, eller fordi de også står bakom andre bøker med mer sexy titler (Does God Hate Women? og Dictionary of Fashionable Nonsens).

Jeg plukket opp Why Truth Matters dels av sympati, dels av nysgjerrighet etter at diverse skribenter i Prospect hadde omtalt den som «årets mest undervurderte» bok for 2007.

Anmeldelser omtaler den som engasjerende skrevet, og det er ikke helt ueffent. Jeg begynte med den etter middag og var ferdig i god tid før leggetid, på tross av (på grunn av?) at jeg har sett alle temaene behandlet mer i dybden andre steder før. Det er lett, men ikke for lett, skrevet, og forfatterne har unektelig nok engasjement for et kobbel skribenter.

De begynner da også med et kobbel hendelser som påkaller oppmerksomhet og engasjement, der det blir helt tydelig at hva som (mest sannsynlig) er sant spiller en viktig rolle. Så går de videre til noen filosofiske posisjoner som problematiserer muligheten for å kunne vite noe om hva som (mest sannsynlig) er sant, og kritikken av disse.

Radikal («akademisk») skepsis og epistemisk relativisme diskuteres i gjentatte runder, men på et nokså introduserende plan, og ikke minst med fokus på hvor mye de radikale posisjonene er selskapslek vi er mer eller mindre «hardwired» til å ikke ta praktisk alvorlig. Gjennomgangen er kort, enkel, og leser som legmannens innføring til Zammito. Vi får diskusjoner av det «sterke programmet» i vitenskapssosiologien og standpunktfeminismens epistemologi fremlagt og kritisert, både gjennom deres egne og gjennom andres bidrag.

For de konkrete temaene her kan jeg anbefale et knippe bøker som gjør jobben bedre, også som introduksjonslitteratur. Benson og Stangroom ligger nærmere Christopher Norris i Against Relativism enn John Zammito i sin lesning av relativistisk filosofi og antropologi. I gjennomgangen av «postmoderne» epistemologi er nok også Sokal og Bricmonts Fashionable Nonsens grundigere, samtidig som den inneholder de fleste av momentene.

Hvilket ikke betyr at det er dårlig, bare at det er kort og ikke kommer helt i dybden.

Det Benson og Stangroom har i tillegg, er imidlertid bevegelsen videre fra en diskusjon om epistemologi tilbake til hvorfor i alle verden man skal bry seg. De går til ideologisk bruk av vitenskap, til pseudovitenskap og fundamentalistiske konstruksjoner av virkeligheten og viser med eksempler at det å avstå fra å si noe om hva som mest sannsynlig er sant – den klassiske akademiske skepsis – fortsatt fungerer som en konserverende, maktlegitimerende holdning.

Hvilket på ingen måte er noen ny innsikt. Den er heller refleksivt antikk. Men siden det er ment som et oppvåkningsrop til en velmenende venstreside som blant annet er hyperengstelige for å tråkke «de andre» på tærne uten alt for mye skjeling til at «de andre» ikke er ens, er det kanskje greit som en påminnelse. Som de sier:

Organic traditional cultures were [Edmund] Burke’s idea of a good thing, but they were not Tom Paine’s, and it’s odd to see the Left choosing Burke over Paine.

Jeg nevner det siste også fordi det gnager litt. Konservativt nonsens og vitenskapsfiendtlighet – á la Mooney’s The Republican War on Science – får stort sett være i fred, mens venstresidens tilsvarende eventyr fyller side opp og ned. Det er muligens nok et tilfelle av «dem man elsker tukter man», men det hadde i så fall ikke vært så galt å elske litt mindre.

Men vi får også en liten dose kreasjonisme, litt om ønsketenkning om hvordan Katrina sikkert ikke kom til å ødelegge noe særlig, om tobakksindustri og andre «vested interests» forsøk på å få til «korrekte» vitenskapelige resultat i offentligheten. Og fortellingene er en passe blanding av anekdoter og nyanserte beskrivelser til at det fungerer bra. Formodentlig ville det fungert enda atskillig mye bedre om man ikke hadde lest det, nesten alt, i mer dyptpløyende form før.

Jeg likte likevel boken mer enn godt nok til å anbefale den. Spesielt den korte gjennomgangen av amerikansk antropologisk tradisjon og ulike perspektiv som fører frem mot nyere disputter gledet, sammen med forfatternes ustoppelige entusiasme for temaet.

Og så minner de meg om at jeg muligens må lese mer av Susan Haack og Philip Kitcher.

Ophelia Benson & Jeremy Stangroom
Why Truth Matters
Continuum 2007, 202s.