Verden går ikke alltid så fort fremover. Ikke engang enkle konferansepaper gjør det. Derfor arbeides det videre med teksten, som ironisk nok ikke skal presenteres som sådan, men kun være en forberedelse til en powerpoint …

Jeg arbeider uansett trøstig videre med teksten i håp om å få noen uklare tanker på «papir» så jeg kan plukke dem lettere fra hverandre senere. Men i morgen tar jeg en liten pause for å høre kollega Mattias Gardell snakke om anti-islamske konspirasjonsteorier på Høgskolen i Sør-Trøndelags Internasjonale dag.

I mellomtiden fortsetter teksten (som nå er lettere omskrevet en rekke steder) fra der vi slapp sist:

What makes a discourse esoteric is the rhetoric of hidden truth, which can be unveiled in a specific way and established contrary to other interpretations of the universe and history – often that of the institutionalised majority. (von Stuckrad 2005:10)

Denne diskursen rundt åpenbaringen av skjulte sannheter i opposisjon til hva man oppfatter som ”the institutionalised majority” er sentral for både konspirasjonsteoretisk og (mye av) den alternative, ”nyreligiøse” diskursen som blir presentert som en moderne, eller ”sekularisert”, esoterisme. Men hvis man blir for overfladisk innholdsfokusert er det lett å overse fellestrekkene.

Som Ward og Voas er inne på er både demografi på ”typiske” deltagere og det diskursive fokus forskjellig: det ene ”hardt” politisk og det andre ”mykt” selvutviklingsorientert. Men den gjennomsyrende mistanken til ”powers that be” (utenfor den mest velstandsorienterte diskursen) både manifesterer og fasiliterer en overgang, også fra den éne typen innhold til den andre. Tar ikke myndighetene godt mot åndelige budskap fra de snille utenomjordiske er det fort del av et ”cover-up”; oppfattes myndighetene som negative til en type alternativ historie om virkeligheten, blir den fort attraktiv som ”skjult kunnskap”. Dette er del av den underliggende dynamikken i hvordan konspirasjonstenkning utvikles fra en interesse i ”skjult kunnskap” (Barkun 2003).

Da snakker vi om konspirasjonstenkning slik den gradvis utvikles i møte med verden, ikke de ferdige produkt vi straks vender tilbake til. Et annet trekk ved ”conspiracy theories-in-the-making” er hvordan de speiler spesifikke interesser, slik at konklusjoner kan beholdes i møte med negativ informasjon, og gradvis blir identitetskonfirmerende eller -konstruerende fortellinger. I relasjon til ”esoterisme” kan vi kanskje se det som en parallell prosess med de utdefinerende ”store polemiske narrativ” som dominerende krefter brukte for å utdefinere esoterisk diskurs av vitenskapenes og religionens gode selskap (e.g. Hanegraaff 2007). Sluttproduktene bekrefter den skjulte kunnskapens overlegenhet. De gjør det bare ved den dobbelte strategien ”behovet for fortielse” og fortiernes hemmelige bruk av skjult kunnskap, ikke for frihet og frelse, men for dominans og undertrykkelse. Det svarte, så vel som det hvite, brorskap gjør altså bruk av den hemmelige kunnskap, men for destruktive, egoistiske formål heller enn godt.

Når vi ser på de ferdige produktene i form av de omfattende konspirasjonsteorier som dekkes av Barkuns ”improvized apocalypticism” eller Ward og Voas’ ”conspirituality” strekker de seg lenger både i tid og rom. Sammensvergelsen er også blitt svært stor og mektig; det selv om den ytterst sett bare er en midlertidig og misforstått form for bevissthet i et kosmos som egentlig er monistisk. Her er to sentrale tema på spill: konspirasjonsteoriene er ondskapsmytologier i form av nettopp apokalypser, ”åpenbaringer”. De åpenbarer kunnskap om ondskapens historie, om hvordan den ble så mektig og hvilke løp den har tatt. Det er det første. Det andre er at selv når kosmologien som meisles ut understreker at det ytterst sett er snakk om en monistisk verden, at kjærlighet, ånd eller det guddommelige rår i siste instans, er skjebnebestemt til å vinne frem, så er det snakk om en for alle praktiske hverdagsformål dualistisk mytologi.

Jeg nevner det siste spesifikt fordi Ward og Voas ytrer en etter min oppfatning nokså alminnelig misoppfatning når de vektlegger det monistiske hos for eksempel David Icke så sterkt. Det er en viktig og korrekt observasjon, men når man analyserer mytologiene som ideologiske, politiske uttrykk, er den siste instans, den ytterste tilstand man én gang i fremtiden kan håpe på å oppnå av mindre betydning. At alt ”egentlig” er kjærlighet og ett fungerer kanskje som en positiv motivasjonsfaktor og en langsiktig målsetning i emisk diskurs. Både analytisk og praktisk er det likevel snakk om en demoniserende og dualistisk mytologi der ondskapens krefter står for det destruktive i verden. Det er disse som må bekjempes før de positive visjonene kan vinne frem. Og bekjempes vil de. Skjebnen, tidsånden, guddommen eller verdens dypeste tilstand forsikrer nettopp at seieren vil følge konspirasjonsteoretikernes ”hvite brorskap” og den åpenbarte sannhetens faner.

Den åpenbarte sannheten om ondskapens historie blir svært ofte tilknyttet esoteriske selskap. Etablert religion får sitt pass påskrevet, men den teksten inneholder gjerne nettopp anklager om skjulte hemmeligheter i form av forbindelser til mørke selskap og destruktive sammensvergelser. Bak den åpent tilgjengelige religionen konstruerer konspirasjonsteoretisk diskurs skjulte sider og en hemmelig historie med langt mørkere elementer (som ofte inneholder jøder i situasjoner anti-semittiske konspirasjonsteorier og folklore lenge har kolportert). De konkrete anklagene varierer med konspirasjonsteorienes fokus, og gjerne fra kapittel til kapittel i de mer omfattende, slik at anklagene til syvende og sist spenner over hele den totale ondskapens register. Drap, utbytting og undertrykkelse, ”descent into slavery”, tilhører gjerne registeret like mye som ”mind control” og krigføring. Men under de konkrete anklagene om forbrytelser aner man en verre, mer fundamental synd som beviser ondskapen: hemmelighold.

Dynamikken i esoterisk diskurs mellom kunnskap og hemmelighold som et forhold mellom innviet og uinnviet ser vi fortsatt. Den er fortsatt knyttet til hierarkisering, til innenfor og utenfor, men den er, kanskje på paradoksalt vis, en selverklært ”innviets” blikk utenfra og på de erklært uinnviedes vegne. Sagt på en annen måte: Den utenforståendes mistanker mot angivelige innviede presenteres som kunnskap, også om deres kunnskap, og det angivelige (og like angivelig mislykkede) hemmeligholdet inngår i beviskjeden. Moderne konspirasjonsteorier kunne uten videre sitert Minucius Felix ”bevisføring”  for lignende anklager mot tidlige kristne: ”Precisely the secrecy of this evil religion proves that all of these things, or practically all, are true” (i Cohn 1993 [1975]:2).

Hemmeligholdet gjør også at kunnskapen må åpenbares på bestemte måter. Som notert av mange, ikke minst Michael Barkun, gjør konspirasjonsteorienes versjon av verden undertrykkelsen av den skjulte historien så komplett at man ikke kan føre vanlige bevis for den. Man må isteden lete i de skjulte hentydninger, i forbindelser som antyder lenker, i ”uventede”, symbolmettede likheter eller noe som til forveksling ligner ”korrespondanser” i klassisk esoterisk diskurs (se Dyrendal 2012b). For å ta et eksempel kan vi se på en tabell fra Jim Marrs’ Rule by Secrecy (Marrs 2001), ‘the quintessential text that reveals the ultimate vision of conspiracy of the era … the Bible of conspiracy’, ifølge litteraturviteren Sam Coales noe misvisende formulering (Coale 2005: 22). Tabellen er opprinnelig fra Ignatius Donnellys ”Atlantis- The Antedeluvion World” (1882), men er her adaptert for å vise noe helt annet. Den dukker opp når Marrs skal “dokumentere” den ytterste historiske forbindelsen i sammensvergelsen, de utenomjordisk Annunakiene og deres jordiske tilholdssteder (Marrs 2001: 383):

Mesopotamian name         Central American Localities

Chol            Chol-ula

 Colua           Colua-can

Zuivana        Zuivan

Cholima        Colima

Zalissa        Xalisco

 

Omskrivning av mesopotamiske navn til engelsk blir til forbindelse med for eksempel navn fra nahuatl (Xalixco) omskrevet til engelsk, uavhengig av tidspunkt, språklig bakgrunn, betydning eller engang uttale. Det er den overfladiske likheten under de gunstigste betingelser som teller og viser det dypere slektskapet. Funksjonen er nok ikke rettet mot det kosmiske Ene som viser seg i de ulike, korresponderende delene av systemer; det er ikke Guds enhet som produseres, men historiens. Lik korrespondansene i esoterisk diskurs er det ingen tilfeldigheter involvert. Logikken er litterær og følger detektivromanen: Faivres utsagn om korrespondanser som ”intended to be read and deciphered” blir like aktuelt om man bytter ”universet” med ”historien: ”The entire universe is a huge theatre of mirrors, an ensemble of hieroglyphs to be deciphered” (Faivre 1991:10). De ulike korrespondansene produseres forbindelser, likhet og identiteter på tvers av ulike hendelser, grupper, navn etc slik at ”enheten” i konspirasjonsteorien kan bli til; ”everything is a sign; everything conceals and exudes mystery; every object hides a mystery” (ibid.).

Om all historie er tegn som oser av mysterium dukker ”symbolske korrespondanser”  i form av korresponderende symboler ofte opp som spesielt attraktive. Et øye i en trekant blir det samme, uansett hvor og når, uansett eksoterisk kontekst – lignende symboler ses som skjulte bevis på forbindelser og identitet, og desto bedre om den er ”skjult” bak andre forskjeller. Det gjør seg spesielt godt når man skal produsere likhet og forbindelse i genealogier av religioner, der (mest typisk) kristendom konstrueres som direkte arvtager etter for eksempel egyptisk og mesopotamisk religion. Arverekken er viktig, fordi det slik blir kontinuitet i den store sammensvergelsen, som bare skifter i det ytre, aldri det hemmelige indre konspirasjonsteoriens pseudohistorie avslører. Men et åpent og kjent ytre skaper vansker. Da hjelper et skjult indre, avslørt gjennom symbolenes korrespondanser gjennom historien. Dette skjulte indre kan være (og er gjerne) de hemmelige, esoteriske selskapene som i det ytre virker relativt nye, små og maktesløse, men som i konspirasjonsteoriene fremstår som eldgamle organisasjoner med tentakler inn i alle maktens skjulte (og åpne) rom.

Her kan konspirasjonsteoriene, slik historikeren J.M. Roberts (1971) noterte, hente næring fra selskapenes egne forsøk på historisering. Frimureriets selvmytologiserende presentasjoner av alder og velde motiverte også deler av den organiserte motstanden, akkurat som hemmelighold mellom gradene motiverte teorier om sammensvergelser skjult for skaren av lavere grads medlemmer (ibid.). Dette konspirasjonsmotivet har siden fulgt teorier om esoteriske selskap, men speilingen mellom esoterismehistorikk og konspirasjonslogikk stopper ikke der. Logikken om å holde sammensvergelser og mål skjult for ytre ledd av en organisasjon er jo nokså betagende for den som ønsker å omvelte en orden ved hjelp av en informert (og grundig gjennomsjekket) elite av ”kadere”, og den ble adoptert av blant annet en liten og kortvarig halv-esoterisk orden – Bund der Perfektibilisten. Gruppen er bedre kjent som den bayerske ordenen Illuminati, og kan vel sies å ha spilt en ikke uvesentlig rolle som symbol i konspirasjonstenkning.