Det pågår vagt en debatt om «postmodernisme» i Morgenbladet, der en opprinnelig artikkel avfødte svar som igjen har avfødt flere nye svar.
Min interesse for debatten går vagt i retning av den Thomas Hylland Eriksen dro opp om sosialkonstruksjonisme. Ikke fordi jeg har tenkt til å bidra til den pågående debatten, men fordi det er noen «skepsis-orienterte» tema der jeg mener fortjener mer enn en viss interesse.
Blant mange skeptikere nyter «postmodernisme» og «sosialkonstruksjonisme» omtrent nøyaktig samme status: De ses som uttrykk for en sterk og selvmotsigende kunnskapsteoretisk relativisme, og en fribillett til å mene hva man vil om hvordan verden henger sammen, samtidig som det kalles vitenskap. Jeg skal ikke påstå at det aldri kan se slik ut eller få slike konsekvenser, litt ettersom hvordan man forstår «sosialkonstruksjonisme», men jeg vil jeg hevde at det er alt for enkelt.
Ikke minst mener jeg det uansett ligger kritisk potensiale og interessante analytiske verktøy, også i varianter som ligner på det sterke programmet i sosiologiske vitenskapsstudier. Spesielt for skeptikerarbeid. Hvis jeg får tilstrekkelig tid en dag, skal jeg begrunne det. (Det handler i korte trekk om hvordan og hvilke sosiale prosesser som kan medføre at man får rett om hva som er korrekt kunnskap, uavhengig av i hvilken grad det er påvist at kunnskapen er pålitelig.)
I første runde skal jeg se imidlertid litt på en setning fra Thomas Hylland Eriksens kritikk av Lena Lindgrens sammenklumping av sosialkonstruksjonisme og postmodernisme. Først i en kontekst (som kort og aldeles utmerket forklarer hva sosialkonstruksjonistiske analyser oftest gjør og ikke), så litt mer med fokus på nerdete detaljer:
Sosialkonstruktivister tar vanligvis ikke stilling til hva som finnes «egentlig og objektivt», men studerer – nettopp – sosiale konstruksjoner. Hvis jeg for eksempel vil forske idéhistorisk på klimakrisen som sosial konstruksjon, vil det være nødvendig å studere samtidens forståelser av risiko. Det vil kanskje være interessant å sammenligne med kristne forestillinger om dommedag, eller å undersøke mønsterlikheter mellom frykten for klimaendringer og frykten for terrorisme. En slik manøver innebærer imidlertid ingen fornektelse av klimaendringenes realitet, men undersøker hvilke tolkninger og forståelsesrammer av den som blir de toneangivende. Skulle man bare forske på klimaendringenes realitet (det målbare), ville man jo være uten forutsetninger for å forstå politikken og diskursene omkring fenomenet.
Poengtert sagt om en type undersøkelse min altfor tidlig avdøde kollega Tarjei har bedrevet. Men som vi ser er det, om man nå bedriver litt (adskillig mindre filosofisk enn dette) flisespikking, en aldri så lite uheldig formulering her. Den finnes i første siterte setning (som altså ble presisert i det påfølgende): «Sosialkonstruktivister tar vanligvis ikke stilling til hva som finnes «egentlig og objektivt», men studerer – nettopp – sosiale konstruksjoner.»
Det er imidlertid ingen tvil om at sosialkonstruktivister veldig gjerne vil at de sosiale konstruksjonene de studerer skal finnes. Egentlig og objektivt. Selv når de «bare» er språklige. (Sosialkonstruksjonister studerer gjerne mer håndfaste objekter som produkter av annet kroppsarbeid også, uten å påstå at de blir mindre virkelige og objektive av at det ligger en sosial prosess bakom produksjon og forståelse.) Men når det tildels er nødvendig som i Hylland Eriksens eksempel, å si at man ikke har tatt stilling til f.eks. klimaendringer og deres årsaker om man studerer «diskursen» på en sosialkonstruktivistisk måte, er det ikke helt tilfeldig.
En av årsakene til det er en lengre historikk i sosialkonstruksjonistiske analyser av en del ulike sosiale fenomen og forståelsen av dem, at man har undersøkt først og fremst endringer i forståelse av hva som er f.eks. sant og godt, og hvilke sosiale prosesser som kan ha vært medvirkende. Dermed oppstår gjerne et gap mellom «det objektive» i hvordan fenomenet «egentlig er» og hvordan visse grupper aktører lykkes eller mislykkes i å konstruere en ofte nokså annerledes forståelse av det. (Fyll inn «hekser» eller «homøopati» som fenomen for å tenke på en skeptikervinkel.) Dermed får vi ikke bare som i Hylland Eriksens eksempel et gap i hva som blir behandlet og ikke; vi får et ontologisk gap mellom det som finnes og hvordan det blir forstått. Det som forklares (forstås) holdes mer eller mindre stabilt, mens forklaringene (forståelsene) varierer.
Dette ble identifisert som «ontological gerrymandering» av to fra den mer «postmoderne» delen av vitenskapssosiologien (Pawluch og Woolgar) i 1985. De var åpne for at det var en nødvendig del av det å studere sosiale problem, selv om de fant det dypt problematisk, men i etterkant medførte det en todeling av et allerede i utgangspunktet nokså lite og teoretisk interessert miljø.
Det skyldes ikke sekterisme, og det skyldtes ingen lettvint relativisme det jeg kan se. Snarere enn at de starter med en «anything goes» når det gjelder hva man kan si og om hva, har den delen av selv (eller kanskje spesielt!) den mest radikale sosialkonstruksjonisme jeg har vært innom snarere forsøkt å stille høye krav til hva man kan mene å si noe forsøksvis korrekt om. De teoretiske begrunnelsene for den måten å undersøke sosialt konstruerte fenomen som Hylland Eriksen nevnte i eksempelet har gjerne vært at det er ekstremt vanskelig (evt umulig), enten generelt eller for fagfeltet/innenfor rammene av prosjektet, å avgjøre noe spesielt pålitelig om noe annet enn den språklige siden av fenomenet.
Men det er altså for å si det forenklet, todelt. Noen er svært forsiktige i å mene at man kan skaffe slik kunnskap om noe særlig annet enn språklige konstruksjoner. De er paradoksalt nok ikke så sjelden blant dem som lettest går god for hva som helst utenom det språklige. Andre har holdt fast ved å studere konstruksjoner i form av bl.a. gapet mellom virkelighet slik de mener den er avdekket av undersøkelser, hvordan bestemte aktører forsøker å presentere den, og hva som skjer når de «selger» sin forståelse.
Det er for eksempel slike gap mellom alminnelig, sosialt konstruert forståelse og virkelighet vi kan se i Jeff Victors, Philip Jenkins, Joel Bests, eller Nachmann Ben-Yehudas analyser av satanismepanikkene som nettopp panikkfenomen. For å sitere meg selv:
By framing fear of Satanism as a moral panic, social scientists like Jeffrey Victor and Nachmann Ben-Yehuda claim that it is a form of collective behavior characterized by volatility (sudden eruption and subsiding of concern), hostility (deviants are regarded as enemies of basic values of the society), measurable concern, consensus, and disproportionality (concern about numbers and harm is great while numbers are small and harm is minimal) (Victor 1998a:542f., cf. Goode & Ben-Yehuda 1994).
Troen på at man både kan undersøke, få fornuftige svar og at man har undersøkt og fått fornuftige svar både på hvordan aktører presenterer fenomenet og hvordan ting forholder seg, gjør det mulig å gi en «kontekstuelt konstruksjonistisk» analyse. Den er kanskje noe uvanlig for sosialkonstruksjonistiske innfallsvinkler, for den sier både noe hvordan ting «egentlig og objektivt» forholder seg og hvordan de ikke mindre egentlige sosiale, språklige konstruksjonene av det er «egentlig».
Det får også noen andre konsekvenser, som en religionshistoriker oppflasket på en «strikt konstruksjonisme»-analog deltagerfiendtlig «metodologisk agnostisme» finner av en viss interesse. I motsetning til den «strikt konstruksjonistiske» skolen – på det ovennevnte feltet introdusert via Woolgar og Pawluch og forsøksvis fremmet av Peter Ibarra og John Kitsuse – går man ikke bare i møte men også i rette med bestemte folkelige forståelser. Man blir dermed eksplisitt del av debatten på en måte som er relevant for mange flere enn om man bare forholder seg til det språklige. Man blir relevant, og man blir det ved å skrive seg inn i en klassisk skeptikergenre: «Her er fenomen X. Z er blitt vanlige oppfatninger om fenomenet. Vi undersøkte fenomenet og fant Y, mens årsakene til Z viser seg å være… etc.»
I visse varianter av konstruksjonisme er med andre ord den skeptiske fortellingsdynamikken mellom påstått virkelighet og virkelighet innebygget i selve konseptet, og det er utviklet dertil egnete verktøy for materialinnsamling og analyse. Og konstruksjonismens nytte for skeptikere stopper på ingen måte der. Nytte finner vi også hos dem som synes skepsis til påstander om at noe er sant er så nyttig at de gjerne vil sette vitenskap på linje med alle andre måter å skape idéer om verden på.