Astrid Meland har i dag en, unnskyld uttrykket, strålende artikkel om strålingsfrykt og «ekspertisen» til én av de mer aktive i Norge, Walter Kraus. Tidligere kanskje bedre kjent for spredning av «jordstrålings»frykt.
I artikkelen sabler fysikeren Arnt Inge Vistnes ned Kraus nyutgitte bok kritikk langs disse linjene:
– ensidig og selektivt utvalg forskning
– blanding av kort der funn på enkelte felt overføres til urelaterte
– misforståelse av tall fra egne kilder
– dårlig begrunnet og misforstått synsing om angivelige årsaker til det angivelige fenomenet «el-sensitivitet»
I farten får den såkalte Bioinitiative-rapporten (kritisk lenke) også noen saftige spark i siden.
Les hele. Bare for gleden av å se «konfidensintervall» og «dobbeltblinde forsøk» brukt i en avisartikkel. Og det sjeldne syn at påstander blir møtt med et kontra fra bedre fundert forskning.
Mitt minimale bidrag: Kraus og co anklager de som forsker på strålingseffekt for å være en liten, intern klikk som både blir investert i og har investert i å ikke finne resultater som ikke «passer» for lommeboken.
Jeg liker ordet «projisering», på tross av den freudianske arven. For selv er Kraus del av et marginalt nettverk på kanten av et forskningsfelt, forholder seg kun til selvplukket forskning og dertil tolkning, og tjener penger på «avskjermingsprodukter» mot disse fæle strålene.
Er det så plent umulig å se seg i speilet og få øye på den derre bjelken?