Det har vært mye seriøst og langt en periode. Jeg lover å skjerpe meg litt.

Og da er dagens skeptikerøyeblikk for mitt vedkommende en brå og fin overgang. En av Osenbandens mange utmerkede medarbeidere skrev en epost der hun ga uttrykk for at hun av åpenbare årsaker gjerne ville snakke litt om «spontaneous human combustion».

De åpenbare årsakene viste seg å være at hun hadde støtt på noe om saken i en nygammel bok og syntes det var fascinerende. En begrunnelse etter mitt hjerte.

Vi (dvs. hun) laget et innslag om saken, som enten gikk i dag eller går i morgen. Eller noe sånt. Jeg innrømmer at jeg er dårlig til å følge med på slike detaljer.

Derimot var det en strålende anledning til å friske opp litt gammel marginalia som har vært gjenstand for fascinasjon minst fra 1800-tallet. Til gjengjeld hørte jeg sist om det rundt 1997.

Mysteriet starter gjerne ved at man finner (deler av – helst ekstremitetene av) en sterkt forbrent kropp, men med få forbrente områder rundt. Og siden kroppen i praksis er det eneste som er virkelig forbrent, så kan det jo hende den har selvantent spontant?

For dem med interesse for det morbide, kan jeg anbefale en kort historisk introduksjon til feltet. Derimot var det nesten litt feil å lese artikkelen fra «forensic biologist» Mark Benecke like før lunch. (Heldigvis hadde jeg den langt mer matvennlige artikkelen i Encyclopedia of the Paranormal å roe ned med etterpå.) Du verden hva man glemmer.

Enjoy!