«Møt Beth. Terapeuten hennes fikk Beth til å tro at mer enn hundre vesener som var fanget på terskelen mellom liv og død hadde invadert kroppen hennes. Det var de som årsaken til alle hennes problemer.» Teksten står på baksiden av ”Crazy Therapies” av Margaret Singer og Janja Lalich, og illustrerer bokens sterkeste side: anekdotene. […]

crazytherapies.jpg

«Møt Beth. Terapeuten hennes fikk Beth til å tro at mer enn hundre vesener som var fanget på terskelen mellom liv og død hadde invadert kroppen hennes. Det var de som årsaken til alle hennes problemer.»

Teksten står på baksiden av ”Crazy Therapies” av Margaret Singer og Janja Lalich, og illustrerer bokens sterkeste side: anekdotene. Med mange tiårs erfaring som klinisk psykolog hadde avdøde Singer en enorm mengde pasienthistorier å trekke veksel på. Og siden mange av disse årene ble brukt i kampen mot nye religiøse bevegelser, opparbeidet hun også en stor portefølje av pasienter som hadde opplevd mer bisarre situasjoner og terapier enn de fleste.


Begge forfatterne har fulgt med i mange år, så de har kunnet samle opp både argumenter mot og de mest slående fortellingene fra ulike tvilsomme terapiformer. Her får mange sitt pass påskrevet. De tar ikke bare for seg det nesten alle ser som tvilsomt, ”alien abduction”-terapi, terapi som vektlegger seksuell forføring, elller regresjon til ”tidligere liv”, men også ting som nyter i det minste noe anerkjennelse blant en del kliniske kolleger: EMDR, ”recovered memory therapy” med vekt på å ”gjenoppdage” fortrengte minner om seksuelle overgrep, og ulike katharsis-terapier. Populære næringslivsmoter som NLP er også med.

For dem som har fulgt med, er ikke de tvilsomme sidene ved terapiene noe nytt. Og forklaringene og gjennomgangen av forskningen går ikke akkurat i dybden. Det er en lettbent bok, med en dypt seriøs tematikk og en dypt seriøs tone midt i underholdningen. De tragiske pasienthistoriene bidrar kontinuerlig til å minne om det. Og som introduksjon til temaet er det mulig å finne atskillig dårligere ting.

Når det er sagt, er dette en bok jeg aldri hadde tenkt å bruke tid på. På tross av at den stadig dukker opp i litteraturlister andre steder, har jeg vært i tvil om det var verdt tiden. Årsaken er todelt. For det første har jeg lest litt for mange tyngre ting til at jeg hadde noen tiltro til at jeg ville lære noe nytt. Den andre årsaken er at jeg som religionsviter kjenner Singer best fra hjernevask-kontroverset, der jeg i likhet med mange kolleger anser at hun ikke bare støttet opp under og konstruerte teorier som hadde lite for seg, men at hun gjorde det på en måte som overså langt mer tilstrekkelig faglig kunnskap og generaliserte ut fra ekstreme tilfeller. I praksis bidro det til å fordreie fremstillingen av empiri og status på forskningsfeltet.

Jeg mangler dermed tillit til at forenklinger og generaliseringer gjøres på en ordentlig måte, i motsetning til når jeg leser tilsvarende overforenklinger hos Tavris og Arsonson.

Boken er som sagt ikke så ille, i alle fall ikke dømt etter de felt jeg kjenner relativt godt. For det viste seg faktisk at det var noen nye terapier og noe nytt. Men ikke minst er det altså noen enkle fortellinger og (innbiller jeg meg) noenlunde gode forklaringer på hva som er galt med terapiene.

Skjønt jeg neppe kommer til å bruke boken noe videre, kan jeg se på den innimellom for å finne ut hvor jeg skal lete etter videre forskning på et tema. Og inntil den enkle, praktiske oppfølgeren til den mer forskningstunge Science and Pseudoscience in Clinical Psychology kommer, har jeg i alle fall et lettlest alternativ i hylla som kan lånes bort.