Det er få ting som utløser frykt som forsvinninger og drap på barn og ungdom. Med frykt kommer økt jakt på informasjon, og når sikker informasjon ikke er tilgjengelig, flyr ryktene fort. Det utgjør til sammen en situasjon som gir grobunn for ryktepanikk. Slike situasjoner kan skape eller bruke moderne sagn både som informasjon, som struktur til egen frykt og til å forme tolkning av egne erfaringer. Det siste inkluderer såkalt «proto-ostensiv» handling, der noen, av mange ulike årsaker påstår seg i rollen til aktører i sagnfortellingen.

De siste ukene, etter den fryktelige og triste Sigrid-saken, har en rekke barn og ungdom fortalt skremmende historier om at de er blitt forfulgt, lokket og mer direkte forsøkt trukket inn i en hvit varebil. Det er selvsagt skremmende fortellinger, og som konkrete anklager må de alltid etterforskes. I enkelte av sakene er det heldigvis allerede avklart at det ikke dreide seg om reelle opplevelser, og i andre like heldigvis snakk om misforståelser av reelle hendelser.

Det er i lys av ovenstående, erfaringsbaserte betraktninger om rykter, panikker og sagn kanskje ikke direkte overraskende. Det er enda mindre overraskende i denne konkrete saken, i og med at «the man in the white van» er en kjent aktør i det utbredte moderne sagnet om samme:

In recent years, many media reports about men in vans attempting to snatch children off the streets has played on a parent’s greatest fear.

But criminologists say most of the reports are false, and the story about the man in the white van has become an urban myth.

They believe children are far more likely to be harmed by domestic violence than by strangers.

Den siste setningen fokuserer på én av årsakene til at vi blir så engasjert i denne typen fortellinger: de handler om ukontrollerbar fare fra anonyme utenforstående. «Stranger danger» er en kjent figur fordi den oppleves så truende. Samtidig er det i funksjon en «sovepute», ettersom de vanligste, mest reelle farene i stabile land ligger atskillig nærmere familien og relasjoner der barn ferdes oftest.

Helge Øgrim og Sven Egil Omdal har allerede kommentert dette godt. Og de griper også fatt i den sentrale rollen media spiller. Når sirkelen av ryktespredning forsterkes av media spres og legitimeres forestillinger. I saker av denne typen er det ikke så merkelig at media hurtig sprer fortellingene: de handler om potensielt umiddelbart truende fare for dem som mest skal beskyttes, og det er på ingen måte avklart på forhånd at trusselen ikke er reell. At media samtidig profitterer på å skrive om fryktfenomen, og spesielt når det handler om potensielt umiddelbart truende fare av uvanlig art, er mer en analytisk betraktning.

Men det er mer et problem at både den kritiske bevissthet underveis og den senere avklaring får så liten plass. Som ABC News mer kynisk skrev i saken fra 2009 over, der 30 rapporter innkom, men ingen noen gang forsvant, uten at det hindret stadig nye forsider og fjernsynsoppslag:

There was little media interest in the clarification. The Daily Telegraph reported on page nine that the story was false.

«There’s nothing more frightening to a parent that some complete stranger could snatch their child and inflict harm or murder the child,» said Dr Don Weatherburn, the director of the NSW Bureau of Crime Statistics and Research.

«The media know that and they exploit that.»

Det er ikke pent når det skjer bevisst, men det er heller ikke spesielt heldig når det skjer bevisstløst.

Omdal og Øgrim gjør dermed en viktig jobb når de trekker frem problemene med mediedekning og påpeker at de fortellingene vi hører ikke behøver leses løsrevet fra det verdensomspennende sagnet.