Kensingtonstein.jpgKensington-steinen dukker stadig opp i media. Det er ikke bare Thor Heyerdahl og Per Lillieström som har latt seg rive med av entusiastene på feltet.
Dessverre følger historien om Kensington-steinen et kjent mønster. Noen gjør en sensasjonell oppdagelse som ved nærmere ettersyn viser seg å være en bløff. Forskningsmiljøene mister så interessen for temaet. Men det gjør ikke amatørene. Dermed blir det hele en lekegrind for alternative forklaringer, uten at forskningsmiljøene stiller opp med svar.
Hvilket i og for seg er forståelig, siden et tema som Kensington-steinen ikke synes som et spesielt fruktbart felt. Ikke minst fordi det forbindes med kultarkeologi og tankespinn av det villere slaget.
Et oppslag på forskning.no forteller noe om bakgrunnen for steinen og teoriene:

Kensingtonsteinen er en runestein funnet i Minnesota i USA i 1898. Runene på steinen forteller om en svensk-norsk ekspedisjon til området i 1362.
Kensingtonsteinens gåte har to mulige svar: Enten må historien om Amerika skrives om, eller så er steinen et falsum. Fagfolk, med Oluf Rygh og Sophus Bugge i spissen, konstaterte allerede da steinen ble funnet at det siste er tilfellet.
Språket minner ikke akkurat om middelalderskandinavisk, og flere av runetegnene er ukjent fra middelalderen, men ligner derimot på de såkalte ”dalrunene” som ble brukt i Dalarne i Sverige etter 1550. Altså nesten 200 år etter at Kensingtonsteinen skal ha vært skrevet.
– Det finnes en liten klikk med amerikanere som sverger til at steinen er ekte. De er stort sett skandinaviskættede realister uten peiling på språk, og de har store skarer med tilhengere, forteller Knirk.

Den seneste større boka som forsøker å bevise at steinen er ekte er The Kensington Rune Stone: Compelling New Evidence , skrevet av (geologen) Scott F. Wolter og Richard Nielsens (ingeniør).
Ikke minst er det tillitsvekkende å høre at de gjør bruk av «exhaustive research, objective analysis and personal testimony» og har latt «scientific prejudice behind». Så langt bak at de kobler inn numerologi og tempelriddere, uten at noen vil finne på å mistenke dem for å kjenne til at empiri viser at den forbindelsen kan skape bestselgere.

Om ikke annet har dette ført til at enkelte professorer (denne objektive, uhildete gruppen) synes å ha begynt å se på nytt på feltet. På wikipedia kan vi dermed lese at

«The amateur linguist Nielsen claims the stone’s linguistics are plausible for the 14th century, and claims that evidence for all of the unusual word and rune forms has been found in medieval sources. Geochemical analysis suggests the stone was buried prior to the first documented arrival of Europeans in the region.
In a joint statement for a 2004 exhibition of the stone at the Museum of National Antiquities in Stockholm, Nielsen and Henrik Williams, a professor of Scandinavian Languages at Uppsala University and a proponent of the forgery theory, noted there were linguistic discrepancies for both 14th and 19th century origins of the inscription and that the runestone «requires further study before a secure conclusion can be reached.» This was a rare instance in which the academic community and runestone enthusiasts found something upon which they could agree.»

Man kan nok anta at arkeologiprofessorer ikke er helt amused.
Hvor vilt dette ser ut til å utvikle seg fremgår også av et avisoppslag fra i høst:
Et litt vel typisk sitat:

«New research shows that the stone is genuine and there’s hidden code that may prove it.»

Rett inn på bestselgerlistene, m.a.o.

«Wolter and Texas engineer Dick Nielsen are sharing for the first time new evidence about the hidden secrets they say are carved in this stone.
«It changes history in a big way,» Wolter said».

Ingen tvil om at det er en texaner i gruppen, nei.

«He has uncovered new evidence that has taken his research in a very different direction. Wolter now believes that the words on the stone may not be the record of the death of 10 men but instead, a secret code concealing the true purpose of the rune stone.»

Nei, hvorfor skrive ting rett ut med selv dengang noe så obskurt som runer, på en stein over tusen mil unna enhver som kunne lese den?

«They wondered why Templars would come to North America, carve the stone and code the date.
«If it’s the Templars that were under religious persecution at the time, that would be a pretty good reason to come over here,» Wolter figured.»

Ikke minst fordi de sikkert ble ønsket varmt velkommen av den tolerante urbefolkningen.